Forskerfabrikken

Lag mekaniske leker og uforsk energioverføringer

2012-03-02T11:00:00.001+01:00

Hver dag må vi spise for å få energi til å gjøre ting. Men hva er egentlig energi? Vi kan se hva energi kan utrette og hvordan energi kan flytte seg og forandre seg, men det er ikke så lett å forklare hva energi er. Mekaniske leker kan lære deg litt om energi. Her er to du kan bygge selv.

Muffinsdyr på farten

Muffinsdyr er fryktelig søte når de fyker av sted. Samtidig er kan de vise oss mye om energi og krefter.

Dette trenger du

store muffinsformer i papir
sterk tape
bruskorker
1 gummistrikk
tynne pinner (for eksempel grillspyd) kuttet i lengder på ca. 8 cm.
saks og syl
tusjer for å tegne ansikt på dyrene
gavebånd, piperensere, fjær eller lignende for å bruke til pynt

Slik gjør du

1. Klipp av den løse plastikkremsen nederst på bruskorkene slik at kantene blir rette. Bruk en syl og stikk et hull midt i begge korkene og tre en gummistrikk gjennom begge hullene slik at korkenes hulrom peker mot hverandre. Hullet må være så stort at du kan tre en gummistrikk igjennom. La strikken ligge i en løkke i den ene korken og tape fast strikken som stikker ut i den andre korken. Tape også sammen korkene kant mot kant. Tre en trepinne inn i strikkløkken.

2. Test om motoren fungerer ved å snurre trepinnen rundt 3–5 ganger, sette spolen ned på et flatt underlag og slippe. Den er i orden hvis spolen ruller bortover bordet med trepinnen hengende etter. Hvis den ruller dårlig, kan det være fordi strikken er for stram eller for slakk.

3. Lag en figur av en muffinsform. Klipp ut en liten del bak hvor pinnen kan stikke ut.

4. Trekk opp spolen, plasser figuren oppå og slipp. Beveger muffinsdyret seg?

Lag en huske

Det er mye fint å kjøpe til Lego-, Duplo- og Playmo-figurer, men får du kjøpt husker? Hvorfor ikke lage en selv?

Dette trenger du

limpistol
saks
tape
syl
7 grillspyd av tre (må være så smale at et sugerør kan tres utenpå)
6 sugerør med knekk
maling og malepensler
evt. annet å pynte med

Slik gjør

1. Lag støttebeina til huskestativet ved hjelp av grillspyd hvor du har klippet av de spisse endene med avbitertang eller saks. Pass på at pinnene er like lange, ca. 20–25 cm. Lim sammen pinnene i den ene enden med limpistol, slik at de danner en A-form. Den ene pinnen skal ligge litt over den andre slik at det blir et lite kryss øverst.

2. For å stabilisere støttebeina, klipper du til en pinne på ca 10 cm som limes horisontalt over beina. Nå ser det ut som en A! Lag to slike.

3. Mens limet på støttebeina tørker, lager du to husker. Til hver huske trenger du 3 sugerør.

4. Bøy to sugerør og klipp av ca 1,5 cm fra endene nærmest knekken. Tre den ene korte enden inn i den andre og tape endene fast slik at husken får en U-form. Juster lengden på husken til huskestativet, slik at den lett kan svinge frem og tilbake.

5. Klipp opp 1-2 cm på hver side av de åpne endene av sugerørene, og lim dem rundt en ny bit med sugerør som er litt bredere enn setet.

6. Tre de ferdige huskene på en ny grillpinne hvor spissen er klippet av og lim pinnen fast på toppen av de A-formede støttebeina.

7. Lim på en ekstra støttepinne på hver side av huskestativet, slik at det står støtt.

8. Når limet har tørket, kan du male og dekorere stativet.

9. Klarer du å lage et klatrestativ til lekeplassen ved hjelp av grillpinner, sugerør og lim?

Fordi disse lekene kan bevege seg, kalles de mekaniske leker. Mekanikk handler nemlig om bevegelse. Det er en tett sammenheng mellom bevegelse, krefter og energi. Når noe begynner å bevege seg, er det krefter som virker. Og når en kraft skyver eller trekker på noe, er det energi som får det til å skje.

Når du lader opp muffinsdyret ved å snurre strikken, blir energi fra musklene dine overført til strikken. Når du slipper strikken, blir energien frigjort og overført til trådsnellen som begynner å trille slik at muffinsdyret beveger seg fremover. Når du dytter i gang husken med en finger, er det også energi fra musklene dine som blir overført til husken. Musklene dine får energien fra maten du spiser.

Søtt og syndig

2012-02-15T09:48:00.000+01:00

For første gang i historien melder FN at det er flere mennesker i verden som dør av kroniske sykdommer som hjertekarsykdommer, kreft og diabetes enn infeksjonssykdommer. Endringen har skjedd i alle land som har tilpasset seg en vestlig diett med billig prosessert mat. Fordi et slikt kosthold øker risikoen for overvekt, er det lett å gi fedme skylden for økningen i kroniske sykdommer. Men så enkelt er det ikke. Mange overvektige har helt normal forbrenning og forventet levealder. Derimot ser man at også normalvektige får problemer med diabetes, høyt blodtrykk og hjertekarsykdommer.

FN mener problemene har tre årsaker; tobakk, alkohol og diett. Tilgangen til de to første faktorene er regulert i de fleste land, men når det gjelder diett, er det fritt frem, og slik må det kanskje være. Vi kan leve godt uten nikotin og alkohol, men mat må vi ha. Allikevel er det grunn til å diskutere om politiske virkemidler burde tas i bruk for å påvirke folks kosthold. Hvilke næringsstoffer bør myndighetene i så fall fokusere på? Danmark har innført ekstra skatt på mat som har et høyt innhold av mettet fett, men er det den største syndebukken? I en fersk artikkel i Nature argumenterer amerikanske forskere derimot for at raffinert sukker bør få mer oppmerksomhet.

Kroppen vår er nemlig ikke tilpasset et høyt inntak av sukker. I tidligere tider fikk folk kun i seg skikkelig søte saker når de spiste honning eller søte frukter. Da sukkeret kom til Europa fra Østen på 800-tallet, var det uhyre sjeldent og kostbart. Først de siste 200 årene har vi klart å lage sukker i store mengder ved å rense det ut fra sukkerrør eller sukkerroer på fabrikker. Derfor er sukker billig slik at alle kan kjøpe det. På verdensbasis spiser vi tre ganger mer sukker i dag enn for 50 år siden.

Tilgangen til alkohol og nikotin er regulert i mange land fordi stoffet er giftig, vanedannende og skadelig for samfunnet. Sukker møter faktisk de samme kriteriene. Når vi spiser sukker, utløses reaksjoner i hjernen som ligner dem som blir utløst av morfin. Det blir utløst følelser av velvære og følelser som kan lindre smerte. Derfor kan man bli avhengig av å spise søtt, og kjenne behov for å trøstespise sukker når man kjenner seg nedstemt eller stresset.

Mye tyder også på at sukker, i likhet med alkohol og nikotin, er giftig i store mengder. En rekke forskningsresultater viser nemlig at det er en sammenheng mellom inntak av fruktose, som finnes i raffinert sukker, og en rekke kroniske sykdommer. Et høyt inntak av fruktose øker risikoen for å få høyt blodtrykk, nedsatt følsomhet for insulin og mye triglyserider i blodet. Videre mistenker man at fruktose fremskynder aldringsprosessen ved at sukkermolekylet ødelegger proteiner og fett ved å uspesifikt binde seg til slike molekyler. Kanskje er det også en sammenheng mellom inntak av sukker og risiko for kreft og demenssykdommer. Sukker påvirker dessuten hormoner som regulerer sult og metthet slik at det er lettere å overspise.

Hva kan så få folk til å spise mindre sukker? Erfaringer fra kampanjer for å redusere folks alkohol- og nikotininntak tyder på at holdningskampanjer og undervisning på skolen har liten effekt. Å øke priser og redusere tilgjengelighet er derimot langt mer effektivt. Men her støter vi på en utfordring som Kennet Rogoff, professor i samfunnsøkonomi og offentlig politikk ved Harvard, nylig skrev om i Dagens Næringsliv. En stor industri er etablert rundt sukkerinntaket. I tillegg får helsevesenet betalt for å behandle skadene sukkeret påfører oss. Det hele kan betraktes som en ”hjerteinfarktskapitalisme” som er bra for aksjemarkedet og arbeidsplasser og derfor vanskelig for politikere å gå løs på. Vi er nødt til å utvikle nye og mye bedre institusjoner som kan ivareta samfunnets langsiktige interesser, mener Rogoff. Det er ikke gjort over natten. I mellomtiden må vi forsøke å ta fornuften til hjelp.

Kilder:

1. Nature, vol 482, s 27-29, 2012

2. Dagens Næringsliv, 13. februar, s 2, 2012

Skal forskning holdes hemmelig?

2012-01-31T09:54:00.001+01:00

Se for deg følgende scenario: etter en lang arbeidsdag, drar en biolog hjem med T-banen. På veien begynner hun å kjenne seg varm og musklene begynner å verke. En influensa er på vei. Problemet er bare at det ikke er snakk om en vanlig influensa, men et fugleinfluensavirus som hun har jobbet med på laboratoriet, og som er designet for å kunne smitte mellom mennesker. Ved et uhell har hun selv blitt smittet, og nå kan viruset kan allerede ha spredd seg i løpet av reisen hjem.

Denne historien er oppdiktet, men ikke helt. For to uavhengige forskningsgrupper, en i Nederland og en annen i USA, har nylig klart å mutere fugleinfluensaviruset slik at det lett smitter mellom pattedyr. Da nyheten ble kjent og skulle publiseres i henholdsvis Science og Nature ble begge tidsskriftene oppfordret av regjeringen i USA til å ikke offentliggjøre resultatene. Den frykter at kunnskapen kan bli misbrukt av bioterrorister. Samtidig møter forskerne kritikk fra andre forskningsmiljøer som frykter at virusene kan spres ved et uhell. Det skjedde f. eks. i 2003 da forskere som jobbet med SARS-viruset selv ble smittet.

Men er hemmeliggjøring en fruktbar strategi? Mikrobiologen Peter Palese, ved Mount Sinai School of Medicine i New York, møtte en lignende motstand da hans gruppe klarte å gjenskape influensaviruset som drepte 50 millioner mennesker i 1918-1919. Men han argumenterte sterkt for publisering og fikk medhold. Snart strømmet andre forskere til for å studere viruset, og det ble raskt klart at vi ikke hadde noen grunn til å frykte det lenger. Viruset er følsomt for dagens influensamedisiner og -vaksiner.

Et alternativ til full åpenhet om det nye influensaviruset er at noen få forskningsgrupper jobber videre med viruset i all hemmelighet. Antageligvis vil ingen være villige til å påta seg en slik oppgave, for forskere leve av å publisere det de jobber med. Hvis vi derimot lar informasjonen være tilgjengelig og åpen, vil mange kunne følge med på om fugleinfluensavirus utvikler seg i en retning som gjør at de kan smitte fra menneske til menneske. Samtidig vil vi raskere kunne produsere en vaksine hvis vi vet hva som kjennetegner et slikt virus.

Valget burde ikke være vanskelig hvis man samtidig sikrer at viruset bare blir studert på laboratorier hvor sikkerheten høy.

Hva er tenketrening?

2012-01-19T14:16:00.001+01:00

Vi som jobber med undervisning møter hele tiden elever med ulike læringsutfordringer. Noen har lærevansker, andre lærer uhyre raskt. Bedre kunnskap om hvordan hjernen fungerer og hva som skjer når vi lærer, vil kunne gjøre oss i stand til å tilby bedre undervisning både til sterke og svake elever. De siste årene har det vokst frem et tverrfaglig felt for å gjøre skolen bedre. Her samarbeider nevrologer, psykologer og pedagoger i håp om at fremtidens undervisning skal ta hensyn til hvordan hjernen virker og lærer best. Trening i generelle tenkeferdigheter er et skritt på denne veien. Hva er så det?

Generell intelligens danner et grunnlag for hvordan vi presterer på en rekke ulike områder fra matte til språk, musikk og sport. Når et menneske utvikler spesielle evner på et område, ligger disse ferdighetene som en spesialisering over den generelle intelligensen. Ingen kan bli briljante i et fag eller en fysisk ferdighet uten å ha en rimelig god generell intelligens. Med en velutviklet generell intelligens, øker også evnen til å utvikle spesielle ferdigheter på et område.

Den gode nyheten er at slike generelle tenkeferdigheter, dvs. tenkemåter som blir brukt i mange ulike sammenhenger, kan utvikles gjennom trening. Forskning viser dessuten at barn som får gå på en skole hvor tenkning er i fokus, utvikler seg godt ikke bare faglig, men også kreativt og sosialt.

I England har man over en periode på 25 år, forsket på og utviklet tenketreningsaktiviteter i et prosjekt som har blitt kalt ”Cognitive Acceleration”. Metodene er forankret i tidligere forskning av Piaget og Vygotsky og kan benyttes i mange ulike fag fra elevene er 4 -14 år gamle.

I perioden 1984-1987 ble effekten av tenketrening i naturfag testet på 10 engelske skoler. Forsøket startet i 7. klasse og pågikk i 2 år. På hver skole fikk en klasse ”Cognitive Acceleration through Science Education” (CASE) mens en annen klasse fungerte som kontroll. Elevenes tenkeferdigheter ble testet da forsøket startet og 2 år senere. De som fikk tenketrening hadde en langt større utvikling i kognitive ferdigheter enn kontrollgruppen. Videre skåret de høyere på nasjonale prøver enn kontrollgruppen i naturfag 2 år etter at forsøket var avsluttet. Men tenketreningen hadde ikke bare effekt på naturfag, for forsøksgruppen skåret også høyere i engelsk og matematikk. Resultatene tyder på at trening på generelle tenkeferdigheter mens man jobber med naturfag, øker ferdighetene i andre fag. Treningen har dessuten en positiv smitteeffekt og varer over tid.

Resultatene ble publisert i 1991, og førte til videre satsning på CASE i England. Disse prosjektene viser at effekten av tenketrening er langvarig. Det var f. eks. en klar korrelasjon mellom tenkeevnen til elever på 7. trinn og deres prestasjoner på nasjonale prøver 5 år senere. Effekten av tenketreningen var dessuten uavhengig av skolens sosioøkonomiske nivå. Både svake og sterke elever hadde utbytte av den. Resultatene har ført til en videre utvikling av konseptet og gitt en rekke positive resultater. Elever på 1. trinn som fikk et tenketreningsprogram som gikk på tvers av fag, presterte f. eks. langt bedre i matematikk 2 år senere enn elever som ikke hadde deltatt på tenketrening.

Tilhengere av tenketrening, som oss i Forskerfabrikken, mener altså det er grunn til å hevde at generelle tenkeferdigheter danner altså et grunnlag for hvordan vi presterer på alle områder i livet. Dessuten gjør allsidigheten i naturfag det mulig å trene på alle disse teknikkene. Hva består så disse tenkeferdighetene i? Her følger en kort oppsummering:

1. Plassere i rekkefølge

Å plassere ting i rekkefølge etter et bestemt kriterium som f. eks. lengde eller vekt. Denne ferdigheten trenger vi også for å plassere hendelser i rekkefølge. Når vi leser eller forteller historier utvikler vi gradvis evnen til å skifte tid og sted i forhold til hverandre. Et lite barn forstår bare fortellinger som går fra A til Å, mens et som er større kan forstå fortellinger som hopper i tid og som tar ulike vinklinger.

2. Klassifisere

Å plassere gjenstander eller hendelser med likhetstrekk i en bestemt kategori/gruppe. Det kan f. eks. være å forstå at ulike hunderaser tilhører begrepet hund og se hvilke gjenstander som har lignende farge. På et mer avansert nivå kan det være å lage hierarkiske systemer som å klassifisere planter og dyr. I grammatikk vil det være snakk om å klare å plassere ord i ulike grupper som verb, substantiv osv. I matematikk kan det være å kategorisere tall i partall, oddetall, negative tall, positive tall osv. I naturfag må man ofte bli oppmerksom på hva verdien av ulike variabler er når man klassifiserer. Det er f. eks. mange varianter av rødt som kan plasseres i gruppen for rødt. Rødt er en variabel (en farge) som kan ha mange verdier (nyanser). På samme måten kan variabelen ” å bevege seg” ha mange verdier som å gå, fly, svømme osv.

3. Årsak og virkning

Evnen til å forklare hva som forårsaker en hendelse er sentral på mange områder. Vi bruker den tenkeevnen for å forklare historiske hendelser, fenomener i naturen, mellommenneskelige forhold og lignende. Små barn gir ofte irrasjonale forklaringer på en hendelse. De kan f. eks. foreslå at vinden blir skapt av trær som vifter frem og tilbake. Eldre barn klarer derimot å trekke mer avanserte slutninger og forholde seg til flere årsaksforhold. I naturfag trenger vi blant annet denne egenskapen når vi skal se sammenheng mellom to variable som f. eks. at bein blir sterkere jo tykkere de er. Det er viktig å forstå forskjellen på en årsak og en korrelasjon. Selv om noe korrelerer, betyr det ikke at det er en årsakssammenheng. Når forskere f. eks. finner at folk som drikker vin har redusert risiko for hjertekarsykdom, behøver ikke det å bety at vinen i seg selv er helsebringende. Det kan være andre ting i livsstilen til vindrikkere som er utslagsgivende.

4. Referanseramme

Evnen til å se nye erfaringer i forhold til noe som er kjent. Referanserammen gjør det mulig å bedømme hva som vil skje videre og hva som er lønnsomt å gjøre. Vi gjør vurderinger som: ”hvis det var slik den gangen, vil det bli slik nå”. Denne egenskapen kan også bli brukt for å være kreativ. Vi kan lage nye scenarioer basert på egne opplevelser.

5. Å trekke logiske slutninger

Evnen til å trekke en konklusjon basert på ulike fakta. Hvis premissene stemmer så må konklusjonen være riktig. Barn blir dyktigere i å trekke logiske slutninger hvis de får trening i å identifisere utfordre sine egne antagelser.

6. Konservering

Å forstå at et antall objekter, eller et objekts masse/volum er uforandret selv om formen endres, objektet blir delt opp i mindre deler eller det flytter seg. Uten denne evnen blir det veldig vanskelig å fatte kvantitative forskjeller mellom variabler. I naturfag kan en slik forståelse f. eks. være at et bestemt volum vann er det samme selv om det flyttes fra en bred beholder til en smal. På et høyere utviklingstrinn kan det være å forstå at atomene i naturen ikke forsvinner. Gjennom fysiske og kjemiske reaksjoner blir de tatt i bruk på nye måter.

7. Romforståelse

Evnen til å orientere seg i tre dimensjoner og klare å forestille seg hvordan noe ser ut fra en annen vinkel. Denne evnen blir også brukt når vi navigerer etter kart.

8. Tallsystemer

Evnen til å håndtere tall på mange ulike måter som å addere, subtrahere, multiplisere osv.

9. Måle

Evnen til å bruke tall som et uttrykk for å måle lengde, tid, vekt osv.

10. Kritisk tenkning

Evnen til å reflektere kritisk over egne og andres ideer. For å mestre kritisk tenkning, må man kunne ta flere perspektiver.

11. Bruke symboler

Bruke symboler som vi kan se, høre eller oppfatte via andre sanser for å kommunisere abstrakte konsepter. Mens man utvikler denne evnen oppdager man gradvis at symbolbruk øker evnen til å kommunisere tanker.

12. Å lage konkrete modeller

Evnen til å lage enkle modeller som kan forklare en observasjon. Det kan f. eks. være å lage en modell som viser hvordan bein, muskler og ledd må samarbeide for at en kropp skal kunne bevege seg.

Disse tenkeferdighetene fungerer ikke som separate enheter, men fungerer sammen som et grunnlag for vår generelle intelligens. Denne våren lanserer vi i Forskerfabrikken tenketreningskurs på SFO. Her innleder vi med rene tenkeøvelser. Deretter bruker vi den samme metoden for tenkning når vi gjør eksperimenter. I hver undervisningsbolk forsøker vi å få elevene til å reflektere over hvordan de tenker. Pilotene vi kjørte i fjor tyder på at kursene vil bli godt mottatt.

Det gåtefulle ballongeksperimentet

2012-01-05T20:56:00.001+01:00

Noen ganger kan de enkleste eksperimenter by på store overraskelser. Det siste året har jeg utforsket et slikt eksperiment, og oppdaget at ikke bare barn, men også voksne realister, ja til og med medlemmer av Mensa har problemer med å forutsi hva som vil skje. Klarer du det?

Du trenger (du kan evt. gjøre eksperimentet som et tankeeksperiment hvis du er utålmodig)

· en stang/stokk som er ca 1,5 meter lang

· en stolrygg

· 2 ballonger

· 2 klesklyper

· hyssing

· tape

· en pumpe

· en penn

Slik gjør du

1, Tape fast en bit hyssing på hver side av stokken. Fest de to klesklypene til hver sin hyssing. Deretter fester du ballongene til klypene uten å blåse dem opp.
2. Finn en stolrygg eller en lignende smal kant og balanser stokken på kanten. Merk balansepunktet til stokken av med en penn.
3. Forestill deg nå at du tar av den ene ballongen, pumper den opp med luft og henger den tilbake igjen. Deretter plasserer du stokken med balansepunktet på samme sted som sist. Hva vil skje? Vil stokken fortsatt balansere rundt det samme punktet? Vil den vippe opp på den siden hvor det er luft i ballongen eller vil den vippe ned?
4. Gjør du forsøket, vil naturen gi deg svaret.

Første gang jeg gjorde et slikt eksperiment var på et lærerkurs for barneskolelærere. Tanken var å gi dem en idé om hvordan de kunne bevisstgjøre elever på at luft faktisk inneholder noe, luft veier noe. Men jeg var sikker på at lærerne selv ville forutsi hva som ville skje. Slik var det ikke. En tredjedel mente ballongen med luft ville vippe opp, en tredjedel mente at stokken ville balansere i samme punkt som tidligere mens den siste tredjedelen mente at stokken ville vippe ned på den siden hvor ballongen med luft hang. Da jeg gjentok forsøket for våre kursledere i Forskerfabrikken, som alle har utdanning på bachelor, master eller doktorgradsnivå i realfag, ble jeg enda mer overrasket. Det hersket stor forvirring om hva som ville skje, og det var først og fremst de som hadde fordypning i kjemi og fysikk som tippet rett. Også medlemmer av Mensa-Norge var usikre da jeg holdt et foredrag for dem. Riktignok var det ingen som tippet at den siden hvor det var en ballong med luft ville vippe opp, men halvparten mente at stokken ville balansere på samme måte som tidligere.

Jeg har grublet mye over hvorfor så mange blir forvirret av disse ballongene, så da jeg ble spurt av Kastellet skole om jeg hadde et forskningsprosjekt de kunne bruke i sin årlige forskningscamp var jeg ikke i tvil. De måtte jobbe videre med fenomenet. En klasse på ungdomsskolen tok oppdraget og gjorde forsøket med 20 elever på barneskolen og 16 voksne i alderen 20-80 år. Resultatene bekrefter mine funn. Det hersket stor forvirring i alle aldersgrupper om hva som ville skje. Hele 47 % mente at siden hvor det var en ballong med luft ville vippe opp, 36 % mente at den ville vippe ned mens 17 % mente at den ville bli. Når elevene tok vekk resultatene fra elevene på 2. trinn som i stor grad mente at ballongen med luft ville gå opp fordi de trodde den ville oppføre seg som en heliumsballong, ble de tallene noe jevnere med henholdsvis 25 % (opp), 38 % (ned) og 37 % (bli på samme sted). Elevene blir like forundret som meg. Her er et lite utdrag fra diskusjonen i rapporten:

”Mange svarer at vekten forblir den samme, noe som er feil. Det er nok ikke fordi de mener luften ikke har vekt, men at de ikke tror den utgjør noen forskjell. Det betyr at de ikke kan forestille seg at luften i ballongen har en større tetthet enn luften som er under den, og da ikke vil vippe vekten ned. Uansett synes vi det var litt overraskende hvor mange av de mellom 20 og 80 som trodde ballongen ville gå opp. Det er helt tydelig at det mangler kunnskap om luftens vekt i befolkningen.”

Så kan man jo spørre seg om det er noe poeng at folk skal gå rundt å forstå seg på gasser i lufta. Har vi egentlig bruk for å se for oss partiklene i en gass så lenge lufta er for alle og vi kan puste den inn? Jeg vil si et klart ja. Gassfasen er sentral for å forstå en rekke viktige sykluser på jorda som vannsyklusen og nitrogensyklusen. De er igjen essensielle for alt liv. Kunnskap om gasser gjør det også lettere å forstå hvordan vi kan beskytte oss mot gasser fra løsemidler og andre skadelige stoffer. Eller hva med våre utslipp av karbondioksid? Selv syns jeg det er vanskelig å fatte at hver gang jeg tømmer en bensintank på bilen min, har jeg sluppet ut flere titalls kilo CO₂. Jeg ser jo ingenting.

Hvis du er enig meg med, og vil bidra til å øke barn og voksnes forståelse for gasser, kan du jo starte med å spre dette eksperimentet. Finner du ut noe mer, så hør fra deg!

Mekanisk nissemuffins i julegave?

2011-12-16T12:30:00.000+01:00

Er du i beit for julegaver, kan Forskerfabrikkens mekaniske muffinsdyr være løsningen. Utstyret du trenger er som følger.

store muffinsformer av papir
malertape eller annen sterk tape
tomme trådsneller eller bruskorker
gummistrikk
tynne pinner (eks. grillspyd) kuttet i lengder på ca. 8 cm.
saks og syl
tusj for å tegne ansikt på dyrene
gavebånd, piperensere, fjær eller lignende for å bruke til pynt

Slik gjør du

Hvis du bruker trådsnelle gjør du som følger:

Tre gummistrikken gjennom trådsnellen slik at det blir en løkke i den ene enden. I den andre enden klipper du av overflødig gummistrikk, og taper endene av strikken godt fast til spolen.
Legg trepinnen inn i løkka. Pass på at det ikke blir for stramt, pinnen skal ligge ganske løst.

Hvis du bruker bruskorker:

Klipp av den løse plastikkremsen nederst på bruskorkene, slik at kantene blir rette.
Bruk en syl og stikk et hull midt i begge korkene. Hullet må være såpass stort at du får en gummistrikk igjennom.
Tape bruskorkene sammen kant mot kant, og tre gummistrikken igjennom. Hvis det er vanskelig, kan du lage en løkke av ståltråd, som du bruker til å dra strikken igjennom korken. La det være en løkke i den ene enden.
I den andre enden klipper du av overflødig gummistrikk, og taper endene av strikken godt fast til korken.
Legg trepinnen inn i løkka. Pass på at det ikke blir for stramt, pinnen skal ligge ganske løst.

Test om motoren fungerer ved å snurre trepinnen rundt 3-5 ganger, sett spolen ned på bordet og slipp trepinnen. Hvis den ruller dårlig, kan det være fordi gummistrikken er for stram eller for slak.

Dekorerer så en muffinsform slik du lyster. Klipp deretter av en liten bit på baksiden av muffinsformen. Her skal trepinnen stikke ut. Sett formen oppå motoren og trekk opp. Triller dyret av gårde?

Vil du ha litt matematikk inn i leken, kan du forsøke å regne ut gjennomsnittsfarten.

En fremtid med designerbabies?

2011-12-07T10:06:00.001+01:00

I dag tapper leger fostervann fra livmoren for å undersøke arvestoffet til et foster. Inngrepet gir en forbigående økt risiko for abort med 0,5-1 %. Derfor vil sikker noen anse det som en god nyhet at en blodprøve fra mor vil kunne erstatte slike fostervannsprøver i løpet av få år. Noen av cellene fra et foster finner nemlig veien til morens blod. Ved å analysere slike celler, vil selskapet Sequenom i San Diego lansere testen MaterniT21, som undersøker om et foster har Downs syndrom. Testen er basert på å kopiere opp ørsmå mengde med foster-DNA for å undersøke om fosteret har en ekstra kopi av kromosom 21. Testen vil bli markedsført som et supplement til ultralyd og proteinmarkører i blodet. Når disse testene påviser Downs, tar de feil i 5 % av tilfellene. Testen til Sequenom tar derimot bare feil i 0,2 % av tilfellene og kan derfor erstatte fostervannsprøve.

Denne testen er bare en av flere andre planlagte tester som er under utvikling for å avsløre genetiske avvik hos fostre. Samtidig blir det stadig billigere å gjøre genetiske analsyer. I løpet av får år er det derfor mulig at vordende foreldre kan få analysert store deler om ikke hele arvestoffet til fosteret sitt tidlig i svangerskapet. Utviklingen byr på mange etiske utfordringer. Da rutineundersøkelser med ultralyd ble innført i Norge i 1986, ble de etiske konsekvensene med fosteravvik lite diskutert. Etterpå var teknologiutviklingen i forkant av debatten. Flinkere undersøkere og bedre billedkvalitet førte til at stadig flere misdannelser blir påvist, og i dag har vi et samfunn hvor mange fostre med Downs og misdannelser blir fjernet. I Kina og India har ultralyd ført til en skjevfordeling kjønn. Hvert år blir et stort antall jentefostre abortert fordi de er uønsket.

I fremtiden vil vi kunne få tester som sier noe om personlighetstrekk og risiko for en rekke sykdommer. Før den tid bør vi ha tatt stilling til hva som skal testes. For noen år siden reiste jeg på turné fra gymsal til gymsal i Hedemark fylke og presenterte slike problemstilinger for flere tusen ungdomsskoleelever. Nesten alle var negative til en fremtid med ”designer”-babyer. Når jeg derimot noen minutter senere lurte dem til å tro at jeg hadde fått tak i en DNA-vaksine i form av en nesespray som ville gi dem bedre hukommelse, gjøre dem dyktigere i idrett og redusere risiko for en rekke sykdommer, stilte det seg annerledes. Opptil 70 % av ungdommene ønsket en slik vaksine. Etterpå diskuterte vi hvorfor de var så inkonsekvente. Mange ble litt flaue, men mente at hvis ny teknologi var nyttig for dem selv, var det lett å glemme etiske prinsipper. Hvis du nå tror resultatet ble slik fordi de var ungdom, tar du dessverre feil. Jeg har gjentatt testen blant mange ulike grupper voksne mennesker, og et flertall ville tatt sjansen på en slik nesespray hvis ikke bivirkningene var store. Nå er vi på vei inn i en tid hvor kunnskap om arvestoffet til barna våre og oss selv blir personlig. Hvordan vil vi bruke denne kunnskapen? Temaet ble nylig diskutert i et seminar arrangert av Bioteknologinemnda. Vil du vite mer ta en titt HER.

Kilde: Nature, vol 478, s 440, 2011

Gåtefull hjerne

2011-12-05T09:04:00.000+01:00

Vi bruker den hele tiden og tar den som en selvfølge, men hvordan menneskehjernen virker er et stort mysterium. Det vil nok hjernen være noen år til også, men ikke i all fremtid. For det pågår en intens forskingsinnsats for å avdekke hvordan menneskehjernen fungerer. Nesten alle typer ”omics” er med som ”connectomics”, ”synaptomics” i tillegg til de mer kjente som proteomics, metabolomics, genomics and methylomics. Eller sagt med andre ord; menneskehjernen blir utforsket ved hjelp nær sagt av alle metoder og perspektiver som finnes. Slik håper forskere å finne svar på hvilke gener hjernen bruker, hvilke proteiner som finnes der, hvordan den bruker energi, hvordan hjernecellene er koblet sammen og hvordan de kommuniserer med hverandre.

Utfordringen er bare at hjernen er så mye mer komplisert enn andre organer i kroppen. Vi vet f. eks. i temmelig stor detalj hvordan de ulike cellene i et hjerte eller en lunge er satt sammen, og vi forstår hvordan denne strukturen er viktig i forhold til funksjonene organet har. Når det gjelder hjernen vet vi ikke en gang hvor mange forskjellige celletyper som finnes. Tar man f. eks. nervesystemet til den lille marken C. elegans, som bare inneholder 300 nevroner, viser det seg at alle de 300 cellene er forskjellige i form og funksjon. Når det gjelder menneskehjernen er i tillegg koblingene nevroner i mellom så forskjellige fra et hjerneområde til et annet at det ikke er mulig å beskrive en generell hjernestruktur. Slike koblinger, kalt axoner og dendritter, kan dessuten gå over store deler av hjernen. En hjernecelle som selv bare er noen få mikrometer i diameter, kan ha utvekster som til sammen er 1 meter lange. Noen hjerneceller har axoner som går langt ned i ryggmargen eller tvers gjennom hjernen. Skal man beskrive funksjonen til et slikt nevron, er det altså ikke nok å studere en liten del av hjernen, men man må se på hele hjernen. Det er langt fra enkelt, for mange av de utvekstene hjernecellene bruker for å kommunisere med hverandre, er så tynne at de vanskelig lar seg studere med lysmikroskop.

Så langt er det bare nervesystemet til C. elegans med sine 300 celler som er forstått i detalj, og den jobben tok 10 år. Per i dag vil det ta mange måneder eller år å få en like god forståelse av en kubikkmillimeter av menneskehjernen. Men teknologiutviklingen pågår for fullt for å få automatisert billedanalyse av ulike hjernestrukturer og utvikle bedre visualiseringsmetoder. Datasimuleringer av nevrale nett kan også kaste lys over hvordan ulike former for signaloverføring foregår. Derfor tror jeg utviklingen på dette feltet, i likhet med mange andre forskningsfelt, vil gå raskere enn vi kan forestille oss. Denne jobben er dessuten uhyre viktig. Per i dag kjenner vi til et utall sykdommer og forstyrrelser som har sitt opphav i hjernen, men vi aner lite eller ingenting om hva som går galt og hvor i hjernen feilen ligger. Selv er jeg hekta på hjernen fordi all læring foregår mellom ørene. Forstår jeg mer om hvordan hjernen fungerer, vil jeg forhåpentligvis også kunne bli en bedre lærer. Her finner jeg dessuten den ultimate kobling mellom min utdanning i biokjemi og mitt virke i Forskerfabrikken.

Kilde: Nature, vol 334, s 618-623, 2011

Aspirin, en vidundermedisin?

2011-11-28T21:22:00.002+01:00

Salisylsyre har blitt brukt i tusener av år for å lindre smerte (se Aspirin, legemiddel med lang historie). Acetylsalisylsyre, populært kalt aspirin, har i tillegg vist seg å beskytte mot hjertekarsykdom ved å forhindre blodpropp, og blir rutinemessig gitt i små doser til folk med økt risiko for hjertekarsykdom. Men kan asprin også beskytte mot kreft? Mye tyder på det.

I 2002 viste en studie at at aspirin kan redusere risikoen for å få lungekreft med 30 % hos kvinner som røyker. Nylig publiserte det prestisjetunge tidsskriftet The Lancet et lignende resultat. I denne undersøkelsen deltok 861 mennesker som hadde høy risiko for å utvikle en arvelig form for tykktarmskreft. Halvparten fikk 300 mg aspirin per dag mens den andre halvparten fikk en juksepille. I 2010, dvs. 11 år etter at studien startet, hadde 34 av dem som var i kontrollgruppen fått tykktarmskreft mens kun 19 av dem som fikk aspirin hadde lidd samme skjebne. Resultatet føyer seg inn i en rekke av lignende funn viser at inntak av aspirin daglig i mer enn 5 år, reduserer risikoen for kreft i bryst, mage og eggstokker med 20-50%. Det er dessuten nok å ta 75 mg per dag.

Årsaken til at aspirin beskytter mot kreft kan være at stoffet beskytter mot betennelsesreaksjoner i kroppen. Mye tyder nemlig på at langvarige kroniske betennelser kan føre til kreft. En av grunnene til at røyking øker risikoen for kreft, er at stoffer i tobakk skaper betennelsesreaksjoner. Dessuten har man også sett at aspirin kan stimulere programmert celledød, en evne mange kreftceller har mistet og som kan være en viktig årsak til at de er kreftceller. Aspirin fungerer også som en antioksidant, og kan derfor bidra til å beskytte arvestoffet mot skadelige oksygenforbindelser.

Når aspirin i tillegg ser ut til å beskytte mot demens, er det ikke så merkelig at noen leger mener at aspirin ikke burde klassifiseres som et legemiddel, men som et viktig næringsstoff kroppen trenger. Stoffgruppen salisylater, som aspirin tilhører, finnes naturlig i en rekke frukt og grønnsaker i små mengder. Mengden øker når planter blir angrepet av sykdommer, noe som moderne sprøytemidler hindrer. Derfor kan det være at man ikke får i seg nok salisylater til tross for at man spiser mye frukt og grønt.

Selv vil jeg diskutere med legen min om jeg bør ta lavdoser med aspirin. Med både kreft og hjertekarsykdom i familien, kan det være en god idé. Men fordelene må selvfølgelig veies opp mot potensielle ulemper.

Kilder: New Scientist, 5 nov, s 6-7, 2011

Helt pyton og fett

2011-11-21T22:32:00.001+01:00

Pytonslanger fra Burma har en egenskap som de fleste idrettsutøvere vil misunne dem. Når de en sjelden gang spiser, øker hjertestørrelsen med 40 % på 48-72 timer. Hos oss mennesker derimot øker hjertets størrelse med 10-20 % hvis vi trener utholdenhet systematisk over lang tid. En lignende vekst skjer også hos mennesker med hjertesvikt, men her blir resultatet redusert hjertekapasitet. Slangehjertene er derimot sunne og friske til tross for den raske veksten. Hva som gir sunn kontra sykelig vekst av hjertet, kan derfor gi nye ideer til hvordan man kan behandle eller forhindre hjertesvikt.

Nå har amerikanske studert pytonhjerter nærmere etter et festmåltid. Vevsprøver viste at det ikke er hjertecellene som deler seg og blir flere når hjertet vokser, men at hjertecellene lager nye muskelfibre og blir større. Samtidig øker produksjonen av proteiner som tar opp og forbrenner fett. Hjertecellene blir altså både sterkere og får evnen til å produsere mer energi, noe pytonslangen trenger for å klare å ta til seg næring etter å ha fastet i måneder eller år.

For å undersøke om det var noe i slangeblodet som fikk slangehjertet til å vokse, ble slangeserum renset fra blodet og gitt til rottehjerteceller dyrket i flasker. Cellene reagerte umiddelbart ved å bli større. For å undersøke om det kunne være et protein som var involvert, ble serumet behandlet på en måte som ødelegger proteiner før det ble gitt til hjertecellene. Det hadde ingen effekt. Cellene vokste som før. Når derimot cellene ble gitt et stoff som hindrer dem i å ta opp fett, ble det ingen vekst. Nærmere analyse viste at slangeblodet fikk en kraftig økning av fettsyrene myristinsyre (14:0), palmitinsyre (16:0) og palmitolinsyre (16:1) etter et måltid. Når fastende slanger ble gitt disse fettsyrene, vokste hjertene deres selv om de ikke hadde spist. Det er altså fettsyrer som gir en dramatisk, men sunn vekst av hjertet til pytonslanger, og resultatene på rottehjerteceller kan tyde på at de kan ha samme effekt i pattedyr.

Som tidligere fettsyreforsker fryder jeg meg over resultatene. Nok en gang er det tydelig at ikke alt fett er ett fett. Samtidig vil nok resultatene provosere dem som hardnakket har hevdet at alt melkefett er usunt. Disse fettsyrene finnes nemlig til vanlig i fete meieriprodukter, og denne studien kan tyde på at de kan ha en gunstig effekt på hjertet. Andre forskere har dessuten funnet ut at palmitinsyre kan øke cellers følsomhet for insulin, noe som kan være gunstig for å motvirke diabetes type 2. Samtidig er det hevet over enhver tvil at også flerumettede plante- og fiskefettsyrer er viktige for kroppen. Dermed har nok Hippokrates nok en gang fått rett; vi bør ikke gå til ekstreme ytterligheter når det gjelder hvilke typer fett vi spiser, alt med måte og den gyllne middelvei gjelder nok også her.

Kilde: Science, vol 334, s 528-531, 2011

Finnes det søppel-DNA?

2011-11-10T11:47:00.003+01:00

Bare 2 % av arvestoffet inneholder viktig informasjon, forkynte forelesere i biokjemi på 1980-tallet. Resten ble kalt søppel-DNA. Jeg hadde problemer med å tro det. Hvorfor i all verden skulle celler bry seg med å kopiere menger med DNA hver eneste gang de delte seg hvis det ikke var viktig?

I dag er bildet et helt annet. Vi har oppdaget at nesten alt arvestoffet i en celle blir avlest i form av RNA. I tillegg til de kjente budbringer-RNA-molekylene som inneholder oppskrifter på proteiner, blir det laget menger med ulike mikro RNA –avskrifter fra ”søppelet”.

Funksjonen til disse små RNA-molekylene er i stor grad ukjent, men alle som jobber innen molekylærbiologi har fått en ny utfordring. Fra å tro at det var nok å fokusere på DNA, mRNA og protein for å forstå hvordan celler fungerer og hva som skjer når de ikke funker, har de fått en helt ny spiller inn på banen; mikroRNA.

For å skjønne mer av alt ”søppelet” har 73 forskere ved flere ledende universiteter i USA gjort en heroisk innsats. Siden 2005 har de sekvensert genomene (hele arvestoffet) til 29 pattedyr! Nå kan de sammenligne arvestoffet til alt fra kanin, kenguru og pinnsvin til menneske. Ved å lete etter områder som er ivaretatt hos de ulike artene gjennom millioner av år med evolusjon, kommer de på spor av områder i DNA som har viktige funksjoner. Resultatene viser at selv om bare 1,5 % av menneske-DNA koder for proteiner, er 5 % konservert og har antageligvis viktige funksjoner. Dessuten, en sammenligning med arvestoff til virveldyr som ikke er pattedyr, viser at 55 % av områdene er unike for pattedyr.

Hva er det så som skjuler seg i disse nyoppdagede gensekvensene? Det viser seg at bare 30 % ligger i kjente gener, altså sekvenser som koder for proteiner. Derimot oppdaget man 3788 potensielle nye deler av gener, såkalte exoner. De fleste av disse exonene ble brukt i cellelinjer fra menneske. Men de var veldig vevspesifikke og ble avlest i meget små menger. Det er antageligvis grunnen til at de ikke er oppdaget før. Funnene kan bli nyttige, for per i dag er det veldig utfordrende å presis definere hva et gen består av. En proteinoppskrift er som oftest fordelt over flere områder i DNA som deretter kan settes sammen på forskjellig vis. Nyoppdagede exoner vil utvide forståelse av hvilke proteiner som blir laget i en celle.

Forskerne fant også 1192 sekvenser som kan kode for viktige RNA-molekyler. Videre fant de en rekke sekvenser som regulerer i hvilken grad et gen blir tatt i bruk. Allikevel er funksjonen til 40 % av sekvensene som ble oppdaget en gåte. Det er altså mye som gjenstår før vi forstår vårt eget arvestoff, men en ting er sikkert. Ingen kaller lenger DNA-sekvenser som vi ikke forstår for søppel.

Kilde: Nature, vol 478, 27 oktober, s 476-482, 2011

La ungdommen sove

2011-11-01T09:33:00.000+01:00

De fleste som har eller har hatt en tenåring i huset, opplever at jyplingen får en sterk hang til å være våken om natten for å sove tilsvarende mer om dagen. Denne døgnrytmen passer dårlig sammen med skolen, som ofte krever at elevene begynner tidligere jo eldre de blir. Men hvem er egentlig i utakt her? Er det ungdommen som er uansvarlig når han eller hun ikke legger seg tidligere, eller er det skolen som er urimelig?

Nye forskningsresultater tyder på at skolens timeplan ikke er i takt med ungdoms biologiske rytme. I tenårene skjer utskillelsen av søvnhormonet melatonin fra konglekjertelen i hjernen senere på kvelden, noe som igjen forsinker følelsen av å være trøtt.

Monkseaton High School i Tyneside i Storbritannia har nylig foretatt et forsøk der de endret timeplanen slik at den skulle være mer i takt med ungdoms døgnrytme. I stedet for å begynne kl 09 00 hver dag, begynner første time kl 10 00. Det ga oppsiktsvekkene resultater. Langt færre elever kom for sent, og eksamenskarakterene ble betydelig forbedret. Rektor ved skolen mener endret åpningstid er forklaringen, for skolen foretok ikke noen andre endringer i samme tidsrom. Ved å unngå å undervise elever når hjernen deres ikke har våknet, blir læringsutbyttet dramatisk forbedret.

Hvorfor forskyves så søvnmønsteret i tenårene? Mye kan tyde på at det henger sammen med at hjernen gjennomgår større omstruktureringer. Først når hjernen er modnet, sånn rundt 19-21 år, snur trenden og man kjenner behov for å legge seg tidligere igjen. Her vil sikkert noen innvende at de aldri har kjent de behovet.

Personlig kreftbehandling, et skritt nærmere?

2011-10-25T10:15:00.000+02:00

Giselle Scholer med pasient.

For 10 år siden snakket farmasøytisk industri eplekjekt om ”personalized medicine”. I løpet av få år skulle vi alle få medisinsk behandling som var spesialtilpasset vår genetiske profil. Resultatene har latt vente på seg, men nå er ting i ferd med å skje. Ved et forskningsinstitutt i Cambridge kartlegger man hvordan ulike legemidler påvirker uttrykket av genene våre, og så langt har man lagret 150 000 uttrykksprofiler for 3000 legemidler. Resultatene lagres i en offentlig tilgjengelig database. Man ser for seg at fremtidens kreftbehandling går ut på å kartlegge hvilke gener som er feiluttrykt i kreftsvulsten. Deretter kan man gå inn i databasen og se hvilket legemiddel som best kan motvirke disse feilene.

Legen Gisellle Scholler ved Universitetet i Vermont er allerede i gang med å teste ut slik behandling. Akkurat nå har hun startet en studie der 14 barn med uhelbredelig hjernekreft får delta. Først fisker hun ut noen kreftceller fra pasienten og kartlegger hvilke gener som er feiluttrykt i kreftcellene. Deretter møtes et panel på 12 eksperter for å diskutere hvilke legemidler som kan brukes, og de kan velge opptil 4 ulike medikamenter. Det tar bare 2 uker fra kreftcellene hentes ut til behandlingen kan begynne. Resultatene vil være klare i løpet av et år.

Scholler har i flere år våget å gå nye veier for å hjelpe barn med hjernekreft. En som har fått nyte godt av behandlingen er 7-åringen Will som ble gitt opp av legene i en alder av 2 år. Faren hans nektet og godta dette svaret, og begynte å gjøre egne undersøkelser. Snart møtte han Scholler som støttet ham i at det ikke var noen grunn til å gi opp. Hun hadde f. eks. oppdaget at barn med hjernekreft som også ble behandlet for en tropisk sykdom, fikk en mindre kreftsvulst. Snart startet hun en studie der hun brukte denne tropemedisinen til å behandle hjernekreft, og resultatene var gode. Nå har hun testet ut flere slike medisiner mot hjernekreft, og Will har deltatt i disse studiene.

Historien er nok et eksempel på hvilken betydning kunnskapen til en kreftpasient eller nettverket rundt pasienten har for hvordan sykdommen utvikler seg. Selv opplevde jeg at moren min fikk beskjed om at det bare var cellegift som var alternativet da hun ble rammet av uhelbredelig bukspyttkjertelkreft. Jeg spurte behandlende lege om det ikke fantes vaksiner mot denne kreften, for det hadde jeg hørt rykter om, men han svarte nei. Jeg sendte en e-post inn i nettverket mitt, og fant raskt ut at det fantes en slik vaksine, og ikke nok med det. Den var under utprøvning på Ullevål Sykehus og vår behandlende lege visste godt om studien. Mamma fikk bli med på utprøvningen, og vaksinen hadde kraftig effekt på hennes immunforsvar. I stedet for å leve i 3- 6 måneder, holdt hun ut i 18 måneder. Det var verdifull tid for oss alle. Jeg kjenner til mange slike historier, og skulle jeg valgt meg et nytt prosjekt som sosial entreprenør hadde det vært som kreftkriger. Jeg ville laget en organisasjon som stilte opp som ekspertnettverk for kreftpasienter som ikke vet om eller mestrer å finne frem til den beste behandlingen. Hvis noen andre som leser dette tar utfordringen, stiller jeg gjerne opp som rådgiver. Domenet www.kreftridderne.no eller www.kreftkrigerne.no er ledig…

Kilde: Science, vol 333, s 1569-1571, 2011

Dans og gresk mat mot Alzheimer

2011-10-22T13:34:00.000+02:00

I fjor vår spyttet jeg i et rør og sendte innholdet til det amerikanske selskapet 23andme. Noen uker senere fikk jeg masse informasjon om arvestoffet mitt, og hele tiden publiseres nye rapporter. Nå er det også mulig å oppgradere analysen til å inkludere 400 000 nye markører på DNA. De vil blant annet gi meg kunnskap om jeg har økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom, men vil jeg vite det?

Demens-sykdommer rammer nesten alle familier, og ofte er det Alzheimers sykdom som er årsaken. Men til tross for at sykdommen har vært gjenstand for intens forskning i flere tiår, ser det ut til at en vellykket behandling er langt unna. Navnet har sykdommen fått etter legen Alois Alzheimer som beskrev symptomene på demens allerede i 1906. Han oppdaget unormale flekker og floker i hjernen hos en 55 år gammel kvinne som døde veldig dement. Flekkene har senere vist seg å være avleiringer av proteinet amyloid-b mens flokene skyldes et annet protein, kalt tau, som samles i lange fibre inni cellene. Begge strukturene skader nervecellene slik at de mister evnen til å ”snakke” med hverandre og til slutt dør.

For 11 år siden var optimismen stor da man klarte å genmodifisere mus slik at de utviklet en arvelig form for Alzheimer. Endelig hadde forskere en dyremodell de kunne studere for å lære mer om sykdommen. Snart ble det utviklet en vaksine som hindret proteiner i å avleire seg i hjernen, og mus som fikk denne vaksinen, ble ikke syke. I 2002 ble en lignende vaksine for første gang testet på mennesker, men som vi alle vet, det er forskjell på mus og mennesker. Forsøket var fullstendig mislykket. Pasientene ble ikke bedre, men fikk i stedet betennelser i hjernen, og lignende vaksineforsøk utført i årene etterpå har ikke gitt noen grunn til å tro på denne strategien.

For øyeblikket er livsstil den beste medisinen mot demens. Eldre som har et sosialt liv, er i fysisk aktivitet og i tillegg bruker hjernen aktivt i andre sammenhenger, har redusert risiko for å utvikle demens. Det viser blant annet en studie fra Australia hvor 170 eldre, som var bekymret for at hjernen sviktet, fikk delta i et forskningsprosjekt. Halvparten fikk tilbud om å bli med på trening tre dager per uke i seks måneder. Her gikk de på tur, danset eller drev med aerobic. Denne gruppen fikk bedre hukommelse, mens de som ikke trente fikk dårligere hukommelse i samme periode. Årsaken kan være at trening stimulerer dannelse av nye nerveceller og øker produksjonen av et enzym som bryter ned amyloid-b.

Hva vi spiser har også betydning for demensrisiko. Nok en gang er det Middelhavsdietten med sin olivenolje, grønnsaker og bønner som kommer best ut. Mennesker som lever på en slik kost har faktisk 40 % redusert demens-risiko i forhold til de som spiser mer tradisjonell vestlig mat.

Alzheimertesten 23andme tilbyr, forteller meg om jeg har arvet en bestemt variant av genet APOE, nærmere bestemt APOE4. Genet koder for et protein som hjelper til med å frakte fettstoffer i blodet, og med en APOE4-kopi av genet er risikoen for å utvikle Azheimer firedoblet og med to kopier er den tidoblet. Sannsynligheten for at vi har genet i vår familie er liten, ettersom demens ikke er utbredt hos oss. Allikevel velger jeg å ikke oppgradere min DNA-kunnskap i denne omgangen. Hva er vitsen med å vite så lenge det ikke finnes ordentlig behandling? For øyeblikket er det mer å vinne på trening og godt selskap med venner og familie. Hjernen min har også nok å bryne seg på. Først må jeg ta tilhengerlappen (hjelp, jeg må rygge rundt hjørner med tilhenger…). Deretter er ambisjonen å lære gresk, for Hellas kommer nok til å se stadig mer til meg i årene som kommer.

Kilde: Nature, vol 475, s 15-22, 2011

Stamceller gir håp

2011-10-17T09:24:00.001+02:00

I 1999 skrev jeg følgende i Kvinner og Klær: ”En teknologi som kan komme til å revolusjonere moderne medisin er i rask utvikling. Hvis forskerne lykkes, vil umodne fosterceller eller fosterstamceller som forskerne kaller dem, snart bli brukt til å helbrede sykdom.”

I dag, 12 år senere, ville jeg nok formulert meg langt mer forsiktig. Tiden har vist at de store fremskrittene i biomedisinsk forskning tar langt tid til tross for at vi har kartlagt menneskets arvestoff og utviklet mange nye teknikker. Stamcelleforskningen har f. eks. stort sett foregått i laboratorier og få pasienter har fått nytte av resultatene. Det viser seg å være veldig krevende å dyrke spesialiserte celler fra stamceller og samtidig få dem til å danne tredimensjonale og funksjonelle organer. Spesielt det å lage hjerter, lever og nyrer slik at organdonasjon ble overflødig, viser seg å være utfordrende.

Nå ser det allikevel ut som noe er i ferd med å skje. Mange pasienter har fått nytt luftrør som har blitt dyrket frem fra stamceller. Andre har fått ny urinblære som er laget på den samme måten. I tillegg har flere dusin barn og ungdom i Japan, som ble født med alvorlig hjertefeil, fått et bedre liv etter at de har fått nye blodårer laget ved hjelp av stamceller. Nå blir metoden tatt i bruk i USA.

Blodårene blir laget ved å så stamceller fra pasientens beinmarg på et syntetisk skjelett som er formet som en blodåre. Når denne kunstige åren plasseres tilbake i kroppen, tiltrekker den seg celler fra pasienten. Snart blir det dannet en fullverdig blodåre som vokser sammen med kroppens øvrige årer. Samtidig renner blodet lettere inn til hjertet, og pasienten kan leve et normalt liv i stedet for å dø i ung alder. Det syntetiske skjelettet inni blodåren brytes sakte ned i kroppen, og erstattes med kroppens egne celler.

Stamceller fra foster ble første gang isolert på en amerikansk fertilitetsklinikk i 1997. Der fikk forsker James A. Thomson noen embryoer som var til overs etter en vellykket prøverørsbefruktning. Snart utviklet de til en liten hul ball, som kalles en blastocyst. Cellene som danner selve ballen var forløpere til morkaken, men inni ballen lå cellene som kan skape et helt nytt menneske, stamcellene. Ved hjelp av en næringsrik væske ble disse cellene dyrket videre i månedsvis uten å forandre seg. Når cellene ble sprøytet inn i bena til mus, skjedde en dramatisk forandring. Syv uker senere hadde de umodne menneskecellene blitt til tarmceller, beinceller, muskelceller og umodne nerveceller i mus. Dermed begynte man å se for seg muligheten til å lage reservedelsorganer fra stamceller i fremtiden, men oppdagelsen møtte også stor motstand pga. de etiske sidene ved å bruke fosterceller i medisinsk behandling.

Stamceller kan også hentes ut fra mennesker, for vi har alle slike celler i kroppen. Når slike umodne stamceller deler seg i to datterceller, forblir den ene cellen en stamcelle mens den andre spesialiserer seg på ulike oppgaver. Samtidig deler den seg videre og er opphav til flere spesialiserte celler. Slik sørger stamcellene for at kroppen vår hele tiden kan fornyes. Personlig tror jeg stamceller vil bli viktige i fremtidens medisin. Samtidig er jeg skeptisk til å gjøre fosterstamceller til en salgsvare. Derfor syns jeg det er flott at stamceller fra pasienten selv eller andre voksne mennesker i mange tilfelle, ja kanskje i alle tilfelle, kan gjøre samme nytte. Bruker man pasientens egne celler vil jo dessuten organet oppfattes som kroppens eget, og pasienten vil ikke trenge immundempende medisiner.

Kilde: Science, vol 333, s 1088-1089, 2011

Hvordan får vi flere gode mattelærere?

2011-10-12T07:19:00.002+02:00

Alle vestlige land, inkludert Norge, trenger flere gode mattelærere, men hvordan skapes slike lærere? Akkurat det har undersøkelsen Teachers Education and Development Study in Mathematics forsøkt å finne svar på ved å se nærmere på lærerutdanningen i 16 land, inkludert Norge. Fra mitt ståsted er det viktigste resultatet banalt. Samtidig støtter det opp om hva faglærte lærere av den eldre garde her i landet har sagt i en årrekke. Skal man ha gode mattelærere, må lærerne kunne matte. Fagkunnskap er viktigere en generell pedagogisk kunnskap og kunnskap om didaktikk.

Studien sammenlignet kompetansen til nesten ferdig utdannede lærere i ulike land. Her kom norske lærerstudenter dårligst ut sammen med lærere fra Filippinene og Botswana. Studenter fra USA gjorde det noe bedre, men heller ikke de hevdet seg i toppen internasjonalt. Der var studenter fra Russland, Singapore og Taiwan plassert. Hva var så den viktigste forskjellen på lærerutdanningen mellom de landene som gjorde det bra og de som kom dårligst ut som Norge? I landene som fikk høyest skår, brukte studentene 50 % av tiden som var avsatt til å bli mattelærer på mattestudier. I den øvrige tiden ble 30 % brukt på å lære matematisk didaktikk og 20 % på generell pedagogikk. For de svakeste landene brukte man derimot i snitt 37 % av denne tiden på å lære matematikk og resten på didaktikk og generell pedagogikk. En lignende sammenheng fant man når man så nærmere på resultatene fra USA. De lærerskolene som hadde høyest fokus på å trene sine studenter i matematikk i USA, gjorde det best.

Så kan man jo spørre seg om forskjellen i hvordan lærerstudentene presterte egentlig har noen betydning for hvordan elevene i de samme landene gjør det i matematikk. Svaret er mest sannsynlig ja. Studien viser en sterk korrelasjon mellom kvaliteten på matematikk-lærerstudenter og hvordan elever på 8. trinn i de respektive land gjør det på den internasjonale TIMMS prøven i matte (figur øverst til høyre). I Norge gjorde elevene det litt bedre enn man skulle forventet ut i fra hvordan lærerne gjorde det. Forklaringen er kanskje at de som er best i matte på videregående, ikke velger læreryrket. I Russland og Taiwan var det derimot omvendt. Her gjorde lærerstudentene det noe bedre enn man skulle forvenett ut i fra hvordan elevene presterte. Det kan tyde på at mattelærere i disse landene i utgangspunktet lå over snittet i matematikk.

Selv vet jeg, etter å ha hatt flere tusen lærere på kurs, at det ikke står noe bedre til når det gjelder naturfag. De fleste barneskoleelever i Norge møter naturfaglærere uten faglig fordypning i naturvitenskap. Den nye femårige lærerutdanningen, hvor lærerne vil få spesialisere seg mer enn tidligere, vil forhåpentligvis bøte på noen av problemene, men er det nok og går reformen raskt nok til å møte fremtidens utdanningsbehov?

Kilde: Science, vol 332, s 1266-1267, 2011

Forskermagi?

2011-10-09T10:32:00.000+02:00

Nå er det mer enn en uke siden jeg har blogget, og det er ikke bare fordi jeg har vært på ferie. Jeg pleier nemlig alltid å skrive selv om jeg har fri. Saken er bare den at jeg har begynt å skrive på en ny bok, og den har tatt all fokus. Herved følger første utkast til forordet i boken. Kom gjerne med tilbakemeldinger eller ønsker om øvrig innhold.

Kjære leser

Liker du å gjøre eksperimenter og oppdage noe nytt? I så fall er sjansen stor for at du liker å forske. Jobben til forskere er nemlig å finne ut nye ting. Selv startet jeg å forske da jeg var 9 år gammel. Offeret for nysgjerrigheten min var Lena, vår kjære familiehund. Hun var en Labrador retriever og ekstremt opptatt av mat. Hun spiste alt, til og med bæsj og potetskrell. Fant hun steiner som kunne ligne på mat, måtte hun prøvesmake dem også. Jeg ville finne ut hvor mye en labrador kan spise. Var det i det hele tatt mulig for Lena å bli mett? Sjansen bød seg da mamma kom hjem fra jobben med en plastsekk full av påsmurte smørbrød som var blitt til overs etter en fest. Jeg satte sekken foran Lena og sa vær så god. Hun så på oss, og hun så på sekken og nølte. Var det virkelig mulig? Skulle hun få så mye mat? Men etter et vær så god til, var hun ikke til å stoppe. Skive etter skive ble slukt hel, og jeg klarte så vidt å holde tellingen. Etter skive nummer 18 gikk det litt tregere, og i det hun slukte skive nummer 20 skjedde noe merkelig. Hun bare velta. Hun lå rett ut på siden og rikket seg ikke av flekken, og slik ble hun liggende lenge. Jeg tok det som et bevis på at hun var mett og konkluderte med at labradorer blir mette etter å ha spist 20 brødskiver på 5 minutter. I ettertid har jeg tenkt at jeg hadde flaks når Lena ikke tok skade av forsøket, for hun kunne virkelig blitt dårlig av festmåltidet. Hunder kan nemlig få tarmslyng hvis de spiser for mye. Du bør derfor ikke forsøke det samme.

Heldigvis er det mye annet å forske på, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi deg gode tips og ideer i denne boka. Da jeg ble voksen, utdannet jeg meg til biokjemiker. Det betyr at jeg kan mye om det som skjer inni alt som lever. Etterpå ble jeg forsker og drev med kreftforskning i flere år. I dag er jeg fabrikksjef i Forskerfabrikken, Norges eneste forskerskole for barn. Her har vi oppdaget mye spennende barn kan gjøre når de vil forske. I denne boka vil jeg dele mange av disse hemmelighetene med deg. Jeg har gjort alle forsøkene i boka mange ganger. Allikevel vil jeg ikke fortelle deg resultatene med en gang. Skal du trene deg på å bli forsker, må du jo finne ut ting selv. Hvis du står fast og ikke kommer videre, finner du forklaringer på alle eksperimentene i slutten av hvert kapittel. Men jeg vil råde deg til å ikke kikke her med en gang. Snakk heller med andre om det du lurer på først. Da lærer du mye mer.

Hvorfor drikker vi, og hvor mye tåler vi?

2011-09-25T21:53:00.000+02:00

Hele 90% av den voksne befolkningen i Norge nyter alkohol. Vår svakhet for de mer eller mindre ”edle” dråper kan ha en dypere årsak. For vi er ikke de eneste dyrene som drikker. Gorillaer, bananfluer, elefanter, fruktspisende flaggermus, ja nesten alle dyr som spiser frukt, tar seg en fyll hvis sjansen byr seg. Og nettopp frukten, ikke fylla, kan ha skylda, tror biologene. Lenge før supermarkedenes tid måtte mennesket ta alle sanser i bruk for å finne mat. Og lukten av sprit var ensbetydende med deilig gjæret frukt. Derfor kan vi gjennom årtusener ha utviklet en egen evne til å både tåle og lukte alkohol. Slike arveanlegg kan forklare at alkoholisme forekommer hyppigere i noen familier enn i andre. Enkelte forskere tror så mye som 40-60% av risikoen for å bli alkoholiker styres av gener.

Men apostelen Paulus hadde kanskje et poeng i denne sammenhengen der han skrev i sitt første brev til Timoteus (kap 5, vers 23): ”Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mage og dine jevnlige sykdommer”. For til tross for at alkoholen har fatale effekter i store mengder, viser rapporter fra mer enn 20 land at et moderat alkoholinntak reduserer risikoen for å utvikle hjertekarsykdommer med 20-40%. Avholdsfolk får faktisk oftere hjerteinfarkt enn mennesker med et moderat alkoholinntak.

Men det er lett å la seg forblinde når noe som er gledesfylt også ser ut til å være sunt. Kanskje vindrikkeres gode helse i stedet skyldes at de lever sunt? Mennesker som drikker vin er som oftest bedre utdannet og tar bedre vare på seg selv enn dem som sverger til hjemmebrent. De nyter ikke bare vin, men også mye frukt og grønnsaker og sørger for å trene regelmessig. Det finnes også andre grunner til at vi ikke ukritisk skal sverge til alkohol som sunnhetsmiddel. Mange undersøkelser viser at kvinner som drikker moderate mengder med alkohol, har økt risiko for å få brystkreft. I Norge kan kanskje mellom 24 og 80 brystkrefttilfeller årlig tilskrives alkohol. Dessuten blir fruktbarheten både hos menn og kvinner redusert med relativt små alkoholmengder. Kvinner som drikker 1-5 glass vin per uke har mindre sjanse for å bli gravide enn kvinner som er totalt avholdende viser en dansk undersøkelse.

Derfor finnes ingen enkle helsetips når det gjelder alkohol. I motsetning til tobakk, der all forskning konkluderer med et klart nei, er heller konklusjonen for alkohol et tja. Men en ting er sikkert. Store mengder alkohol kan ødelegge leveren, gi deg magesår, kreft, nerveskader og øker risikoen for å blir utsatt for ulykker og vold. På verdensbasis er det flere som får ødelagt livet av alkohol enn av feilernæring, melder Verdens Helseorganisasjon. På den annen side; å nyte ett, eller kanskje to glass vin, kan være bra for både kropp og sjel. Skulle du allikevel være usikker på hvordan du skal styre ditt fremtidige alkoholinntak kan du forsøke gammel visdom. I Håvamål står skrevet:

Mjødbegeret skal du tømme,

men hold måte med drikk, tal det som trengs eller ti;

kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs.

Tenkeferdigheter som gir suksess

2011-09-19T13:38:00.000+02:00

Barn har godt av å klatre i trær!

Stadig flere unge mennesker blir uføretrygdede. Det er derfor all grunn til å undre på hva som gjør at ungdom som egentlig er i sin beste alder, faller utenfor i dagens samfunn. Mange vil hevde at skolen har en jobb å gjøre, og da spesielt når det gjelder å lære barn regning, lesing og skriving. Men hva hvis det er noen mer grunnleggende ferdigheter som dagens unge ikke får utviklet?

En hel serie med forskningsrapporter viser at for å lykkes på skolen i fag som matte og lesing, må barn mestre avanserte tenkeferdigheter. De må ha evne til å være kreative og fleksible. Videre er det viktig å ha utviklet selvkontroll og selvdisiplin. Barn som ikke mestrer slike ferdigheter, har økt risiko for å falle utenfor samfunnet som voksne. Da har de dårligere helse, lavere inntekt og større forekomst av kriminell adferd enn blant voksne som mestret avansert tenkning som barn.

Hvordan trener vi så slike ferdigheter? Akkurat det er temaet for en fersk oversiktsartikkel i Science. Funnene viser at slik trening har størst effekt på barn som trenger det mest, som barn fra ressurssvake hjem, barn med ADHD eller andre lærevansker. Dessuten, å trene på avanserte tenkeferdigheter, krever ikke dyrt utstyr, men kan gjennomføres med vanlige lærere på helt vanlige skoler.

Øvelser som trener opp arbeidsminnet viser seg å være viktige. Her kan man benytte tradisjonelle hukommelsesleker, men det er også utviklet dataspill som virker bra. Ledende på feltet er det amerikanske selskapet CogMed (www.cogmed.com) som har dokumentert effekt av sine dataspill i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter.

Det viser seg også at kondisjonstrening er viktig for hjernen. Når barn i alderen 8-12 år får økt kondisjon ved å trene utholdenhet, øker også dere evne til å tenke fleksibelt og kreativt. Det kan derfor være mye å hente hvis alle skoleelever fikk gym hver dag, i stedet for 2 ganger per uke.

Sport som har fokus på selvkontroll, disiplin og utvikling av personligheten, som f. eks. Tae-kwon-doe, kan også bidra til å utvikle avansert tenkning hos barn, for slike aktiviteter utfordrer barna til å reflektere over hva de tenker på i øyeblikket, hvor de er og hva de skal gjøre. Dessuten må de reflektere over egen adferd, se hvordan adferden virker i forhold til å nå et mål og legge planer for hvordan de kan forbedre adferden sin. En lignende effekt kan oppnås gjennom meditasjon eller yoga som fokuserer på tilstedeværelse eller oppmerksomhet ovenfor en selv og omgivelsene.

Også lek er viktig. Alle skoleprogrammer som har god effekt med tanke på å utvikle tenkeferdigheter, inkluderer lek. Her kommer blant annet Montessori- skoler godt ut. Det Montessori-pedagoger kaller normalisering, hvor de fokuserer på orden, impulskontroll og selvdisiplin, er jo nettopp tenkning på avansert nivå. Slike egenskaper kan igjen forklare hvorfor elever ved disse skolene i snitt er bedre til å lese og gjør det bedre i matte enn andre barn.

Hvis vi skal snu utviklingen med at stadig flere unge mennesker faller utenfor samfunnet, bør vi derfor kanskje se nærmere på hva som er annerledes for barn som vokser opp i dag i forhold til tidligere tider. Selv undrer jeg på om vår digitale verden og vårt behov for å organisere barns fritid går på bekostning av deres kreativitet og fysiske utvikling. Barn blir ikke kreative av å se på TV. De får heller ingen kondisjon av å sitte stille foran en datamaskin. Lite fri lek kan også redusere barns evne til å utvikle selvkontroll og selvdisiplin gjennom lek med andre barn. Barn som kommer fra ressurssterke omgivelser klarer seg uansett, men kanskje barn som ikke får så mange stimuli har blitt ekstra sårbare på grunn av disse endringene?

Kilde: Science, vol 333, s 959-963, 2011

Bedre undervisning på lavbudsjett

2011-09-12T04:41:00.001+02:00

For få lærere i forhold til antall elever blir ofte brukt som en forklaring på at mange svake elever ikke får den oppfølgingen de trenger. Men finnes det ikke en annen løsning på denne utfordringen? Det undret biologilærere ved Universitetet i Washington og Indiana på da de innså at finanskrisen i USA fører til at universitetene ikke kan vente seg romsligere budsjetter i nærmeste fremtid. Derfor bestemte de seg for å forsøke å skape et læringsmiljø for store grupper som fungerer like godt som om elevene skulle fått individuell undervisning av en erfaren lærer. Ambisjonen kan virke umulig, men prosjektet ga allikevel noen spennende resultater.

Et innføringskurs i biologi ved universitetet ble valgt som testkurs. Her hadde man i mange år sett at 22 % av studentene som kom fra ressursvake hjem strøk, mens strykraten blant øvrige elever var 10 %. Denne forskjellen var større enn i alle andre realfagskurs for ferske studenter, antageligvis fordi elevene måtte beherske relativt avanserte tenkeferdigheter for å løse eksamensoppgavene. Lærerne hadde tidligere sett at hvis de gikk vekk fra rene forelesninger, og i stedet ga rom for aktiv deltagelse av elevene, så gikk prestasjonene opp. Nå ville de utforske slike strategier nærmere. De lagde et opplegg der elevene måtte forberede seg før hver time. I timen svarte de så på spørsmål ved å bruke klikkere, og de diskuterte også med hverandre i mindre grupper. Dessuten fikk elevene små prøver som måtte løses hver uke.

Endringene krevde ikke mer penger, mindre klasser eller mer undervisningstid. Forsøket ble gjort på det samme kurset to ganger, og den siste gangen var faktisk elevantallet dobbelt så høyt som første gang. Samtidig førte budsjettkutt til en halvering av antall lærerassistenter som kunne bistå i undervisningen og labtrening ble redusert fra 3 til 2 timer per uke. Til tross for disse innsparingene, førte endringene til en dramatisk forbedring i resultatene, og den positive fremgangen var størst hos de svake elevene.

Så kan man jo spørre seg om elevene faktisk lærte mer, eller om de bare hadde blitt bedre til å prestere på prøver fordi de hadde fått prøver hver uke gjennom semesteret. En analyse av oppgavene som ble gitt, viste at det var lite trolig. De fleste oppgavene krevde nemlig kognitive ferdigheter som gjenspeilet en dypere forståelse. Funnene minner om en lignende studie på fysikkundervisning som jeg blogget om tidligere i år. Begge rapportene viser at det er mye å hente hvis man klarer å aktivere elevene før, under og etter undervisningen.

Kilde: Science, vol 332, s 1213-1216, 2011

Bananfluejakt

2011-09-05T09:17:00.003+02:00

Fluene har gått i fella.

Denne sommeren har huset mitt blitt invadert av bananfluer. Jeg har knapt kunnet legge fra meg frukt eller nyte ett glass rødvin uten at fluene vil ha sitt. Det var lenge en gåte hvor de ynglet, helt til vi oppdaget at bagen som ble brukt til å samle opp vinflasker til gjenvinning, hadde vinrester i bunnen hvor fluene formerte seg. Til tross for at bagen ble kastet og mange fluer ble fanget med støvsugeren, ble jeg ikke kvitt dem. Dermed måtte jeg ty til mitt gamle triks; fluefella. Det har gjort susen.

Jeg tok en 1,5 liters brusflaske og fjernet etiketten ved hjelp av varmt vann. Deretter skar jeg flaska i to deler med en brødkniv akkurat der hvor halsen begynner å skråne. I bunnen plasserte jeg litt frukt, her kan bananer i skriver med skall på anbefales, for fluene kalles ikke bananfluer uten grunn. I korken boret jeg så et hull i ved hjelp av en vinopptrekker og skrudde den på før jeg plasserte den øverste skrånende delen av flaska opp ned ned i flaskebunnen. Deretter tettet jeg det hele igjen med tape slik at det bare var en åpning inn og ut av flaska, og det var det lille hullet i korken.

Her er både fluer, larver og pupper.

Setter du opp en slik felle, og rydder vekk alle andre fristelser for fluene, tar det ikke lang tid før fluene svermer rundt flaska og går i fella. Etter hvert som frukten begynner å gjære, følger flere etter. Hvis du nå tar vare på flaska noen dager til, kan du følge en fullstendig forvandling. Fluene kaster nemlig ikke bort tiden. De legger egg i frukten, og det tar bare 5-7 dager fra den første flua går i fella til små fluelarver klekkes og begynner å klatre oppover flaskeveggen. Der omdannes de til pupper, og du kan følge forvandlingen til flue. På cellenivå skjer nå det som kalles differensiering. Markgener blir skrudd av, mens fluegener blir skrudd på, og cellene begynner å spesialisere seg til å lage de ulike delene av fluekroppen. Snart ser du at puppen får tre bånd. Deretter tar det bare noen dager før forvandlingen er fullstendig. Men så snart nye fluer klekkes, anbefaler jeg deg å kaste flaska, for nå blir det så mange fluer der inne at noen vil klare å rømme. Er du lærer, kan du kanskje ta med fella til skolen og la elevene følge utviklingen fra dag til dag. Det kan også være interessant å se hvor mange barn fluene får og føre nøyaktig logg over hvor lang tid de bruker på å omdanne seg fra larve til flue.

Bananfluenes evne til å formere seg raskt er en viktig grunn til at de er en av de mest studerte organismene på jorda. Fluene fikk kartlagt arvestoffet sitt allerede i år 2000, og overraskelsen var stor da fluenes DNA ble sammenlignet med genomet til oss mennesker. Fluene har nesten like mange gener som oss. Det er altså ikke antall gener som er avgjørende for hvor avansert en organisme er.

Mange av resultatene forskere har fått ved å studere bananfluer, er det all grunn til å ta til seg. De lever f. eks. lenger når de får et stoff i rødvin som heter reservatrol. Kanskje vi gjør det samme? Bananflueforsøk har også vist at myten om at alt av hannkjønn parer seg med hva som helst, står for fall. Bananfluehanner er nemlig kresne når det gjelder valg av partner, og det er nok en biologisk årsak til kresenheten, for de bananflueherrene som fikk den partneren de ønsket, produserte de sunneste avkommene. Forskning på bananfluer viser også at reaksjon på bestemte typer lukt kan være arvelig. Forskere kartla hvordan hjernecellene som styrer luktesansen til bananfluer er organisert. Det viste seg at koblingen mellom cellene ikke ble formet etter hvilke lukter dyrene ble utsatt for, men oppstod i en bestemt rekkefølge gjennom fosterutviklingen og var identiske i alle dyr. Opplevelsen av en lukt er altså ikke først og fremst styrt av læring hos en bananflue, men er forhåndsprogrammert av genene. En lignende mekanisme kan forklare hvordan en musunge vet at lukten av reveurin er farlig uten å ha møtt en rev, og at vi mennesker kan bli engstelige når vi kjenner lukten av brann helt fra vi er små.

Når politikk styrer naturfaget

2011-08-29T12:13:00.001+02:00

I mange stater i USA møter naturfaglærere massiv motstand når de vil undervise i evolusjonslæren. Til tross for at evolusjonsteorien er bekreftet så mange ganger at den betraktes som en grunnpilar i biologien, krever konservative krefter at en alternativ teori, kalt kreasjonisme eller intelligent design, må betraktes som likeverdig. Den har som utgangspunkt at det finnes bevis for at en skaper står bak livet på jorda. Nå er et nytt tema i ferd med å bli like kontroversielt i amerikansk skole, og det er klimaendringer.

Det fikk lærere på Los Alamitos High School i California merke da de ville tilby et fordypningskurs I miljølære. Skolerådet var entusiastiske helt til de så at begrepet ”klimaendringer” var inkludert i pensum. Lærerne fikk streng instruks om å behandle temaet ”balansert” ved å hevde at det er usikkert om klimaet på jorda er i endring, og at endringene skyldes utslipp av klimagasser. Lærerne som skal holde kurset, ønsket derimot å presentere det ledende synet blant forskere på feltet om at jordas klima er i endring og menneskelig aktivitet spiller en viktig rolle.

Tilfellet er ikke enestående. Staten Louisiana har vedtatt en lov som plasserer klimaendringer sammen med evolusjonslæren på en liste over kontroversielle tema som kan utfordres i klasserommet. Noen lærere forteller at de nesten opplever en lynsjestemning hvis de ønsker å undervise om klimaendringer. En lærer droppet hele temaet etter at en foresatt truet med å lage oppstyr i timen hvis han gjorde det. Lærerorganisasjonen i USA mener at naturfaget må holde seg til vitenskapelige fakta så godt det lar seg gjøre og ikke bli styrt av politiske krefter. Det er spesielt medlemmer i Tea Party bevegelsen som jobber hardt for å stoppe undervisning om klimaendringer. Det gjør også Exxon-Mobil, som har finansiert et hefte kalt ”Skeptikerns Håndbok”, som er sendt til 14 000 skoler.

I norsk læreplan i naturfag, er det helt andre føringer som gjelder. Under kompetansemålet ”Mangfold i naturen” på 8.-10.-trinn finner vi at elevene skal forklare hovedtrekkene i evolusjonsteorien og grunnlaget for denne teorien. I 1. klasse på videregående finner vi følgende læringsmål:

forklare hva drivhuseffekt er og gjøre rede for og analysere hvordan menneskelig aktivitet endrer energibalansen i atmosfæren

gjøre rede for noen mulige konsekvenser av økt drivhuseffekt, blant annet i arktiske områder, og hvilke tiltak som settes i verk internasjonalt for å redusere økningen i drivhuseffekten

På ungdomstrinnet finner man dessuten et mål som kan tolkes som en direkte oppfordring til å diskutere hvorfor det finnes motstridende syn på klimaendringer:

observere og gi eksempler på hvordan menneskelige aktiviteter har påvirket et naturområde, identifisere ulike interessegruppers syn på påvirkningen og foreslå tiltak som kan verne naturen for framtidige generasjoner

Selv har jeg opplevd at slike debatter er spennende og viktige, ikke minst fordi de gjør all faktakunnskapen i naturfaget samfunnsaktuelt, og det kan igjen fenge interessen til elever som vanligvis ikke ser poenget med naturfag. Vil du ha hjelp til å diskutere klimaendringer, og de ulike synene som eksisterer, kan jeg anbefale følgende diskusjonsspill:

http://www.playdecide.eu/node/640

http://www.playdecide.eu/play/topics/oil-and-gas-north-sea

Når det gjelder evolusjonslæren derimot, er jeg ikke tilhenger av å legge opp til debatt. Teorien er alt for godt fundert til det. Men hvis en elev har problemer med teorien pga. religiøse standpunkter, må man selfølgelig ta ham eller henne på alvor. Kanskje man bør diskutere hva som skiller religion og vitenskap? Førstnevnte baserer seg på tro, mens sistnevnte baserer seg på den vitenskapelige metode. Det er i grunnen snakk om to ulike verdener som mange klarer å forholde seg til samtidig.

Men hvilken holdning har norske lærere til evolusjonslæren? Jeg tror de aller fleste har et vitenskapelig forankret synspunkt. Derfor ble jeg ganske forundret da jeg fikk følgende tilbakemelding fra en lærer som hadde deltatt på et av Forskerfabrikkens etterutdanningskurs i biologi: ”Dere bør ikke fremstille evolusjonslæren som den eneste teorien som kan forklare mangfoldet av liv på jorda.”

Kilde: Science, vol 333, s 688-689, 5 aug 2011

Vitamin D-lemma

2011-08-26T10:08:00.002+02:00

Hva er optimal dagsdose av et vitamin? Akkurat det spørsmålet er vanskelig å svare på. De siste årene har helseeffektene av D-vitamin blitt betydelig oppgradert. Fra å være et vitamin som først og fremst styrket skjelettet ved å stimulere opptak av kalsium i beinvevet, mener mange at det også beskytter mot kreft, hjertekarsykdom, multippel sklerose og ca. 30 andre sykdommer. Dermed har mange ernæringsrådgivere anbefalt større inntak av vitaminet, og i dag selger helsekostbutikker i USA 10 ganger mer av vitaminet enn de gjorde for 10 år siden. Her er det mye penger å tjene, og det er nok en viktig grunn til alt bråket som har oppstått etter at et offentlig ekspertpanel i USA kunngjorde at folk flest ikke trenger å ta vitamin-D tilskudd. De hevder at en dagsdose på 600IU, som man kan få i seg gjennom mat eller ved å sole seg, er nok . Konklusjonen ble trukket etter å ha gått igjennom 1000 vitenskapelige artikler og resulterte i en rapport på like mange sider.

Ekspertpanelet hevder at mesteparten av forskningen som er gjort på D-vitamin har for lav kvalitet til å kunne si noe sikkert om at store doser har helsebringende effekter. Det frykter i stedet at man kan gå i samme fella som man gjorde da man trodde at økt inntakt av betakaroten, som blir omdannet til A-vitamin i kroppen, beskyttet mot sykdom. Når grundige studier endelig ble gjort, viste deg seg at store inntak av vitaminet økte risikoen for å få kreft.

Kritikerne av rapporten mener derimot at beregninger som er gjort underveis er feil, og at man bør få i seg 700-1000IU per dag. Her i Norge er anbefalt daglig dose med D-vitamin 300IU for voksne menn og kvinner. Hvem skal man så stole på? Personlig støtter jeg meg til Hippokrates som sa ”alt med måte”. Dessuten er vi vel først og fremst skapt for å spise mat, ikke piller. Mat som inneholder bra med D-vitamin er fet fisk. Spiser du verken fisk eller soler deg, kan det kanskje være en idé å ta tilskudd i form av tran eller piller, men jeg ville holdt meg unna doser som ligger langt over anbefalingene.

Kilde: Nature, vol 475, s 23-25, 2011

Rense et oljeutslipp

2011-08-24T19:09:00.000+02:00

Oljeutslipp fra offshore-plattformer kan gjøre store skader på økosystemer i og ved havet. Her kan dere utforske hvordan man best kan begrense skadene av slike utslipp.

MATERIELL
• Playdecidespill om oljeutslipp. Dere finner det her: http://www.playdecide.eu/ - (http://www.playdecide.eu/play/topics/oil-and-gas-north-sea )
• Bokser til å simulere oljeutslipp i
• Kattesand
• Høy
• Sand
• Sagflis
• Oljematter (Biltema)
• Pipetter
• Matolje
• Kakaopulver
• Papp som kan klippes i strimler
• Saks
• Hyssing

FREMGANGSMÅTE
1. Spill Playdecide om oljesøl, www.playdecide.eu

2. Alternativt kan dere diskutere følgende spørsmål:
a. Hva er olje?
b. Hva er oljens kjemiske struktur?
c. Hva bruker vi olje til?
d. Hvor finner vi olje?`
e. Hvordan henter vi ut olje?
f. Hva er typiske ting man må tenke på når man henter ut olje?
i. Sikkerhet
ii. Politiske hensyn
iii. Miljø
iv. Økonomi

3. Fortell at de nå skal utforske effektive og økonomiske metoder for å rense oljeutslipp. Vis dem boksen som skal simulere havet med 1 desiliter olje iblandet kakao som skal simulere oljeutslippet. Vis dem utstyret de kan bruke for å rense utslippet. Del elevene i grupper og la hver gruppe få elevarket hvor de skal planlegge hvordan de vil gå frem for å teste hvilken metode som fungerer best.

4. La gruppene gjøre 2 forsøk med 2 materialer og notere resultatene de får.

5. Del resultatene med hverandre og diskuter hvilken metode som er best.

6. Nå kan de forsøke en gang til. Her kan de evt. kombinere 2 materialer.

7. Oppsummer på nytt i fellesskap hvordan de ulike metodene fungerte. Hvilken er best?

8. Har dere tid kan dere forsøke andre materialer/metoder i en ny økt.

HVA DU KAN SPØRRE OM
Hva observerer dere når oljen treffer vannet? Flyter den, synker den, blander den seg eller
vil den ikke blande seg med vannet?

Hvilket materiale ser ut til å virke best?
Hva ville dere gjort annerledes hvis dere skulle gjøre dette en gang til?

Hva ville dere gjøre med materialene dere har brukt til å rense olje fra havet hvis det var snakk om et ekte oljeutslipp?

HVA DU KAN FORTELLE
Hydrokarbonkjedene i organiske molekyler er upolare.
Ladningene i atomene inne i molekylene er helt symmetrisk fordelt. Det finnes derfor ingen gjensidig tiltrekning mellom slike molekyler og vannmolekyler. De fleste organiske stoffer løser seg derfor dårlig i vann. De må i stedet løses i organiske løsningsmidler som også består av upolare molekyler. I kjemien pleier man å si at ”likt løser likt”.

Eksempler som er kjente
Upolare stoffer løser upolare stoffer og polare stoffer løser polare. Likt løser likt. Når man f. eks. skal rengjøre malingskoster, må pensler med oljemaling renses i White spirit som er upolar, mens vannbasert maling kan vaskes under springen i vann som er polart.

ELEVARK:

Å RENSE OLJE FRA VANN
Her har dere en oversikt over hvilke materialer dere har til rådighet og hva de koster.

Høy: 100 kroner/høyball
Oljematte: 1000 kroner/matte på 10*10 cm
Kattesand: 20 kroner/kilo
Sand: 10 kroner/kilo
Pipetter: 10 kroner/stk
Pappremser: 10 kroner/stk
Hyssing: 1 krone/meter

1. Legg en plan for hvilke materialer dere vil teste. Dere kan teste 2 ulike materialer. I tillegg kan dere bruke pappremser eller hyssing

2. Hvilke erfaringer gjorde dere?

3. Legg en plan for å gjennomføre 1 test til. Dere kan nå bruke 2 materialer samtidig hvis dere vil.

4. Hva var resultatet denne gangen?

5. Hvilken metode er best hvis man også tenker på hva som er mest økonomisk.

Smart som en blekksprut?

2011-08-23T09:46:00.002+02:00

Vi husker alle blekkspruten Paul som tippet riktig resultat for Tyskland under Fotball-VM i 2010. Også før finalen mellom Nederland og Spania hadde han rett når han fastslo at Spania ville vinne. Disse resultatene skyldes nok tilfeldigheter, men at blekksprut har en intelligens som overgår alle andre bløtdyr, er hevet over enhver tvil. De elsker å utforske og kan være krevende å holde i fangenskap. Lar dyrepasseren lyset stå på om natten, og blekkspruten ønsker å ha det mørkt, spruter den vann på lampa til den kortslutter. Andre klarer å rømme via avløpet. De kan også, i likhet med sjimpanser og delfiner, finne veien gjennom en labyrint, bruke redskaper, lære av hverandre og løse problemer.

De første blekksprutene var utviklet allerede for 500 millioner år siden. Blekkspruthjernen har altså utviklet seg parallelt, men adskilt fra utviklingen av virveldyrenes hjerne. Allikevel har disse hjernene mange fellestrekk. Store deler av bekkspruthjernen finnes samlet i hodet, og her er den delt i to halvdeler som er forbundet med nervetråder. Dessuten er hjernebarken foldet, akkurat som hos høyerestående virveldyr, noe som gir hjernen større overflate og plass til flere neveceller. Når man studerer hjerneceller fra blekksprut i laboratorier, ligner de på nerveceller fra virveldyr. Alt tyder derfor på at blekksprut har en hjerne som kan behandle informasjon raskt og lagre minner.

Men det er ikke lett å studere hva som skjer inni hjernen på en blekksprut. En forsker som plasserte en elektrode i hjernen til en blekksprut han trodde var bedøvet, ble helt satt ut da dyret resolutt dro elektroden ut igjen. Han klarte ikke å gjøre flere forsøk, for han følte at dyret ga klar beskjed om det her ville det ikke være med på. Mange forskere mener faktisk at blekksprut har en form for bevissthet. Nå pågår et større arbeid for å kartlegge hele blekkspruthjernen og sammenligne den med muse- og menneskehjernen. Resultatene vil gi oss innblikk i hva som er grunnleggende forutsetninger for intelligens.

Kilde: New Scientist, 11. juni, s 36-39, 2011

Tips for forskerspirer!

2011-08-19T09:24:00.002+02:00

I følge dagens læreplan i naturfag, skal alle elever i norsk skole få erfaring med å jobbe som forskerspirer. De skal bruke den vitenskapelige metode til å finne svar på problemstillinger. Etter å ha laget hypoteser skal de eksperimentere eller hente inn resultater på andre måter. Deretter skal de diskutere det de finner før de konkluderer. Denne oppgaven er ikke enkel. Det ser jeg hvert år når jeg er juryleder i Årets Nysgjerrigper. Mange elever sliter med å følge den vitenskapelige metoden. Det er spesielt mange som trår feil når de skal gjøre egne undersøkelser, og årsaken er ofte at de har valgt et tema som er for vanskelig når man mangler erfaring og dessuten ikke har utstyret man trenger. Slik er det også i USA, viser en undersøkelse utført av organisasjonen Science Buddies. Det amerikanske elever finner mest krevende når de skal presentere egen forskning, er å finne et egnet prosjekt og bakgrunnsstoff om temaet de vil forske på.

Nå er det heldigvis hjelp å få. På http://www.sciencebuddies.org/ er det lagt ut 15 000 nettsider hvor voksne forskere gir råd og veiledning om hvordan man kan forske på ulike temaer. Tilbudet har blitt populært. I 2010 besøkte 18 % av alle amerikanske skoleelever, dvs. 9,8 millioner unike brukere, denne nettressursen. Her får de ikke bare ideer, men kan få råd fra voksne forskere. Lærere og foreldre kan også få veiledning her. Samtidig kan forskere presentere problemstillinger de ønsker at forskerspirer skal engasjere seg i, og i gjennomsnitt får hvert prosjekt besøk av 14 000 elever.

En typisk prosjektbeskrivelse inneholder en kort introduksjon, tidsbruk, kostnader, materiell som er nødvendig og lignende. Jeg har så langt bare hatt tid til en rask titt, men en ting er jeg sikker på. Her skal Forskerfabrikken finne gode forskningsprosjekter vi kan gjennomføre i neste års sommerskole. Bortsett fra når jeg studerer finalistene i Årets Nysgjerrigper, har jeg aldri sett så mange gode forskningsideer på ett og samme sted. Jeg tipper lærere i norsk skole, eller foreldre som vil forske med barna sine, også kan finne mye inspirasjon her.

Hvilke gentester ønsker du i fremtiden?

2011-08-15T22:30:00.003+02:00

Surrealisme har blitt realisme.
Vi kan fiske ut DNA fra egget, sekvensere det og nesten tegne fuglen.

For noen år siden besøkte jeg hver eneste gymsal i Hedemark på oppdrag av turneorganisasjonen i fylket. Omgitt av ribbevegger fortalte jeg ungdomskoleelever om hvordan fremtiden kan bli. Et av temaene var designerbabyer. Burde vi bruke kunnskap om hvordan spesielle gener påvirker oss til å skape friskere og smartere mennesker i fremtiden, undret jeg. Alle ungdommene var i mot en slik utvikling. Når jeg derimot litt senere spurte om de ville ta en nesespray som inneholdt gener som ville gjøre dem smartere og friskere, var skepsisen langt mindre. De fleste sa ja, og ble så litt brydd når de innså at de nettopp hadde sagt nei til designerbabyer, men ønsket tilsvarende behandling selv.

I dag, 6 år senere, er slike spørsmål mer aktuelle en noen gang. Sekvensering av DNA er billig og går raskt. Der vi før brukte en evighet og for å kartlegge et genom, dvs. arvestoffet til en organisme, kan vi i dag kartlegge flere tusen til en brøkdel av prisen. Vi kjenner til mulige sammenhenger mellom sykdommer og enkeltmutasjoner i flere tusen gener. Foreldre kan teste om et embryo, skapt i et laboratorium, er bærer av slike feil før det settes inn i livmoren. Faktisk er det mulig å kartlegge hele arvestoffet til et foster ved å fiske ut foster-DNA fra mors blod. Slik kunnskap kan benyttes til å forutsi med stor sikkerhet i hvilken grad et foster risikerer å utvikle bestemte sykdommer. Det kan igjen danne grunnlag for om man vil bære frem fosteret eller ei.

Men i hvilken grad skal vi la kunnskap om arvestoffet forme fremtidens generasjoner? Vi er lite forberedt på hvordan vi skal håndtere slik informasjon. Skal avgjørelsene tas av foreldrene eller av samfunnet? Burde vi f. eks. tillate testing av APOE4, en genvariant som markant øker risikoen for å utvikle Alzheimer sent i livet. Arver man APOE4 fra begge foreldre er risikoen 10 ganger høyere enn normalt. Det kan umiddelbart virke mer tiltrekkene å teste for genfeil som gjør barn syke, enn for feil som rammer oss når vi blir eldre, men mennesker som bærer APOE4 forteller at de gjerne vil ha en slik test for å unngå at feilen føres videre. Har det forresten noe å si hva vi bestemmer oss for her i Norge hvis man i stedet kan reise til andre land for å få den behandlingen man ønsker seg?

I løpet av få år, vil vår kunnskap om genvarianter/genfeil og sykdom være mange ganger større enn i dag. Vi kan også ha teknologi på plass som kan eliminere slike feil i egg- og sædceller. Men bør vi gjøre det? Hva om disse mutasjonene også har andre effekter som blir verdsatt i samfunnet eller de gjør oss mer motstandsdyktige mot bestemte sykdommer? Her finnes ingen enkle svar, og debatten bør starte nå.

Jobber du i ungdomsskolen eller videregående skole, er det ekstra interessant å sette av tid til en slik debatt. Debatter gjør faget samfunnsaktuelt og gir trening i å reflektere over viktige problemstillinger. Her er noen tips:

Finn en eller flere aktuelle artikler om gentesting på forskning.no som de må lese hjemme

Lån et datarom og be dem besøke nettstedet http://www.rythospital.com/. Fortell at sykehuset er blant verdens mest moderne. Gå inn på ”About us” øverst på menyen og se nærmere på tilbudet på ” The Geno Choice Institute”. Følg med på reaksjonene. Hvor raskt innser de at dette ikke kan være sant?

Fortell at dette nettstedet er en illusjon, sykehuset eksisterer ikke, men hva om? Hva ønsker vi i fremtiden?

Hvordan skrive beskjeder som ingen uvedkommende kan lese?

2011-08-15T21:54:00.002+02:00

Jo, da er usynlig skrift løsningen. Hva kan dere bruke som usynlig blekk og hvordan dere får det synig, får du vite her. Samtidig lærer dere litt kjemi og får trening i å gjøre forsøk.

DERE TRENGER:

Hvite papirark
Sitronsaft
Melk
Q-tips/pensler
Glass til å fordele melk/sitronsaft

FREMGANGSMÅTE
Press sitronsaft ut av sitronen og fordel melk og sitronsaft i beholdere. Skriv budskap på arkene ved hjelp av Q-tips som er dyppet i væskene. For å kunne lese skriften, må arket stekes i en stekeovn på 190 oC i 30 minutter.

PRAKTISKE TIPS
Det er best å påføre væskene med raske strøk slik at papiret ikke blir for fuktig.

Andre væsker som kan fungere på samme måte er sukker løst i vann, eddik, fortynnet honning og fortynnet cola. Men husk de må være usynlige når de tørker på et papir.

Hva skal ungen hete?

2011-08-12T09:01:00.003+02:00

Foto: Nicholas Sly

Nybakte foreldre har ofte et svare strev med å finne ut hva barnet skal hete, men kan papegøyer ha et lignende problem? Kanskje mener Karl Berg ved Cornell University i USA etter å ha studert hilsesignalene til ville papegøyer. Undersøkelsen ble gjort i verdens eneste ”drabantby” for ville papegøyer som ble etablert i 1987. Papegøyer er normalt veldig vanskelige å studere i det fri fordi de oppholder seg høyt oppe i trekronene. Men her har man fått dem til å hekke i rugekasser som ligner på hule trestammer. Kassene er veldig populære og papegøyene forsvarer dem med livet som innsats hvis noen forsøker å jage dem vekk. Forskerne som studerer papegøyene, har så langt studert 3000 par, fulgt skjebnen til 16 000 egg og merket 8500 unger.

Helt tilbake i antikkens Hellas var man klar over at papegøyer er sjeldent intelligente fugler med god hukommelse og evne til å etterligne menneskelig språk og tale. Studier av tamme papegøyer har vist at disse fuglene ikke bare reagerer på mennesketale som f. eks. hunder og katter, men at de snakker tilbake. Den berømte grå Afrikanske papegøyen Alex, som ble studert i 30 år, mestret til og med grammatiske regler. Men hvorfor har en fugl utviklet slike språklige evner? Hvilken nytte har den av dem i naturen?

En viktig papegøyelyd er hilsesignalet. Når f. eks. en hann ankommer redet avgir han sin hilselyd slik at hunnen vet hvem som kommer, før hun deretter svarer med sin hilselyd. Det kan nesten oversettes som:

-Hei kone, jeg er hjemme.

-Så fint, husbond.

For menneskeøret høres lydene bare ut som svake pip. For å studere dem, må man derfor analysere dem ved hjelp av en datamaskin. Slik har man oppdaget at signalene er individuelle for hver fugl og kan sammenlignes med navn. Berg ville undersøke om signalet arves genetisk, eller om ungene lærer lyden. Han byttet derfor om eggene i 9 reder slik at foreldrene oppdro unger som ikke var deres egne. Samtidig fungerte 8 andre reder som kontrollreder. Etter at alle ungene var klekket, ble de studert med video- og lydopptak, og til slutt kunne han analysere 5000 hilselyder. Resultatene viste at ungenes hilselyd lignet på lyden til foreldrene som oppdro dem, uavhengig om det var fosterforeldre eller biologiske foreldre. Han mener derfor at ungene lærer lyden, den er ikke arvelig. Alle ungene i et rede hadde dessuten litt forskjellig lyd, som alle var varianter av hilselydene til de voksne i redet (du kan høre lyden fra fire søsken HER). Det kan derfor virke som ungene ble utdelt navn av foreldrene, akkurat som vi mennesker gir våre barn navn. Han oppdaget også at disse navnene er nyttige når ungene blir litt eldre og menger seg med andre ungfugler i store flokker. Ungfuglene klarer seg nemlig ikke selv i denne perioden, men er avhengige av foreldrene. Med individuelle navn kan foreldrene finne dem igjen.

Berg mener forskning på språkutvikling hos papegøyer kan gi kunnskap om hvordan vi mennesker lærer språk. For akkurat som oss, er papegøyeunger hjelpeløse og relativt dumme som nyfødte, og de trenger hjelp av foreldrene i lengre tid enn ande fuglunger før de klarer seg selv. Forskerne var dessuten overrasket på hvor tidlig ungene begynte å øve seg på å snakke.

Kilde: Science, vol 333, s 399-400, 2011

Tar det fyr i en vannfylt muffinsform?

2011-08-09T23:03:00.006+02:00

Alle vet at papir lett tar fyr. Det kan vi enkelt vise ved å holde en muffinsform av papir over en flamme. Hvis vi har vann i en slik muffinsform og holder den over flammen, vil papiret da ta fyr, eller vil vannet varmes opp slik at det begynner å koke?

FOR Å UTFØRE EKSPERIMENTET TRENGER DERE:
• Vernebriller
• Gassbluss
• fyrstikker
• Stativ med kokering og metallnett
• Vann
• Muffinsformer

FREMGANGSMÅTE
1.Rigg opp stativet, med kokering og metallnett.
2.Plasser gassblusset under kokeringen
3.Plasser en muffinsform fylt med litt vann (1 cm) på metallnettet.
4.Ta på vernebriller, og tenn gassblusset
5.Observer hva som skjer med muffinsformen og vannet.
6.Hvilken temperatur tror du papiret i muffinsformen hadde etter hvert i forsøket?

PRAKTISKE TIPS
Pass på at ikke flammene fra gassbrenneren rekker opp langs kanten av muffinsformen. Da kan den delen av formen som stikker opp over vannflaten ta fyr. Dette sikres gjennom bare å la tuppen av flammen treffe bunnen av muffinsformen.

Bruk muffinsformer med tynt papir og som ikke har et kraftig vokslag på utsiden.

HVA DU KAN FORTELLE
Vannet i formen vil kjøle ned papiret til 100 °C. Siden vann i væskeform ikke får en temperatur over 100 °C, vil papiret i formen også holde denne temperaturen. Dermed oppnår ikke papiret høy nok temperatur til å kunne ta fyr. All energien fra flammene går med til å fordampe vannet.

Barnehagen viktigere enn skolen?

2011-08-08T07:46:00.003+02:00

Er du en av dem som forlater et gråtende barn i barnehagen etter en lang sommerferie, kan du gjøre det med god samvittighet. Og jobber du i barnehage så vær stolt! Forskning fra en rekke land viser nemlig at om et barn går i barnehage eller ikke, har avgjørende betydning for hvordan barnet senere mestrer voksenlivet. Barnehagen klarer dessuten det skolen ikke får til, å utligne sosiale forskjeller.

Den siste studien som viser en slik sammenheng er ekstra overbevisende ettersom den fulgte 1400 amerikanske barn i 25 år. Alle kom fra en fattig bydel med afroamerikansk befolkning. Blant de som hadde gått i barnehage, var det en større andel som fullførte videregående skole. Effekten var spesielt tydelig når man sammenlignet barn til mødre som ikke hadde fullført high school. Nesten 80% av disse barna fullførte allikevel high school hvis de hadde gått i barnehage fra de var 3-4 år, mens det tilsvarende tallet for dem som ikke hadde gått i barnehage var 65%. Det var også en lavere forekomst av rusmisbruk og kriminalitet i barnehagegruppen.

Denne studien får støtte fra tilsvarende studier i mange andre land. En fransk rapport viser at barn som fikk tilbud om barnehage i Frankrike på 1960- og 1970-tallet, hadde økt sjanse for å lykkes på skolen, og tjente mer som voksne enn barn som ikke gikk i barnehage. I Sveits har man sett det samme, samt at barnehage er spesielt gunstig for barn fra resurssvake familier. Også en norsk studie viser en klar sammenheng mellom barnehage, utdanningsnivå og suksess i arbeidslivet. Når det i tillegg meldes om positive effekter av barnehage fra Asia, Sør-Amerika og en rekke andre land, er det merkelig at ikke barnehager og førskolelærere har høyere status i samfunnet. De gode effektene av barnehage er nemlig avhengig av at tilbudet har høy kvalitet med fagutdannet personell. Da kan til gjengjeld resultatene være oppsiktsvekkende. En engelsk undersøkelse konkluderer med at effekten av 18 måneders opphold i en god barnehage, kan ha like stor betydning på et barns kognitive utvikling som 6 år med barneskole! Det er kanskje ikke så merkelig hvis man tar i betraktning den enorme utviklingen som foregår i hjernen i denne perioden.

Ønsker vi kunnskapsrike voksne i fremtiden, er det derfor ingen bønn. Vi må satse enda mer på barnehagene. Vi må gjøre det attraktivt å bli førskolelærer slik at de finnes i fleng. I tillegg bør alt personell i barnehagene regelmessig få tilbud om etterutdanning. Barnehagene bør også ha god nok økonomi til å kjøpe sunn og god mat og godt undervisningsmateriell. Vi bør dessuten tilby plass til alle barn når de er gamle nok, uavhengig av når på året de er født.

Kilde: Science, vol 333, s 299-300 og 360-364, 15 juli 2011

Empati mot terror?

2011-08-04T10:22:00.004+02:00

Vi er et lite land og kjenner alle til noen som ble rammet av terroren den 22. juli. Samtidig var det hele et angrep mot hver og en av oss, mot våre verdier og vår frihet. Uken etterpå var uvirkelig. Hvordan kan en person gjøre noe slikt? Hvordan er det mulig? På lørdag skrev forfatter Anne Holt et interessant innlegg i Dagens Næringsliv hvor hun påpeker det faktum at gjerningsmannen tross alt er en av oss, og at han en gang må ha vært en annen. Hun avslutter med å spørre seg hva vi kunne ha gjort annerledes og hva vi kan vi gjøre for å unngå at flere barn utvikler seg til iskalde monstre uten empati? Jeg har brukt de siste dagene til å undre på det samme, og har blitt overbevist om en ting. Vi må få empati på dagsordenen. Vi må innse at evnen til å forstå menneskers følelser og handlinger er grunnleggende i samfunnet.

Den kanadiske empatiforkjemperen Mary Gordon, sier som følger: ”Empathy is caught, not taught”. Empati er altså smittsomt hvis man er i et empatisk miljø. Her har foreldre størst påvirkningskraft, et ansvar de aller fleste gjør sitt beste for å møte. Allikevel er det lett å trå feil. Jeg kjenner ingen foreldre som ikke har kjent følelsen av å mislykkes. I de fleste tilfeller går det allikevel bra, men noen ganger gjør det ikke det. Ansvaret er ikke alltid foreldrenes, men kan skyldes andre omstendigheter. Derfor er det all grunn til å spørre om vi kan overlate noe så viktig som empati til tilfeldighetene. Kan det i stedet være en ide å integrere empati i barneskolen? Hvordan kan man så gjøre det?

Se for deg en barneskoleklasse. Midt i rommet legger læreren ut et grønt teppe. Så går døren opp, og inn kommer en nybakt mor med sin 2 måneder gamle datter. Babyen er umiddelbar, ekte og uten fordommer. De tar plass på teppet, og barna begynner å stille spørsmål. Ved å studere samspillet mellom mor og baby, får barna studert på nært hold hvordan mennesker kommuniserer når de elsker noen. Barna blir oppfordret til å tolke babyens følelser. Er den sulten, redd, trygg eller glad? På et slikt besøk i en 3. klasse har moren til babyen Karen, som er 9 måneder, tatt med mat som Karen ikke liker. Når hun gir henne maten, gjør den grimaser og spytter den ut. Det er starten på en spennende diskusjon. Hvorfor reagerte babyen slik? Hva gjør elevene når det er noe de ikke liker? Hva gjør voksne når det er noe de ikke liker?

Per i dag har nesten 400 000 barn i 7 ulike land deltatt i slik undervisning. Den kalles “Roots of Empathy” og består av 9 babybesøk og ytterligere 18 diskusjons- og refleksjons-økter i løpet av et år. Underveis får elevene innblikk i hvordan babyens hjerne vokser. De forsøker også å finne ut hva slags personlighetstype babyen har, og diskuterer så hva slags personlighet de selv har. Ved å studere hvordan det oppstår et bånd mellom foreldre og barn, får de et utgangspunkt for å diskutere tilhørighet og hvor vondt det er å ikke bli inkludert i et fellesskap. De får også et grunnlag for å snakke om kommunikasjon og får oppleve ærlig kommunikasjon der følelsene blir vist frem.

Mary Gordon, som har grunnlagt “Roots of Empathy”, deltar nå i en amerikansk satsning som kalles “Every Child Must Master Empathy”. Ambisjonen er å få skoler med stor innflytelse til å satse på empatitrening. Slik håper man at empatitrening skal spres raskt og effektivt, men nytter det?

Effektene av Roots of Empathy har blitt studert av uavhengige forskere ved flere ledende universiteter. Alle rapportene konkluderer med at undervisningen reduserer aggressiv adferd, gir et bedre læringsmiljø og øker barns sosiale og følelsesmessige modenhet. Babyens visdom skaper et klassemiljø hvor barna kommer nærmere hverandre og får økt respekt for hverandre. Ved å oppdage hvor like de er, får de også økt forståelse for hverandre.

Å se et nyfødt barn i øynene er som å se inn i en dyp brønn av kjærlighet. En gang var også Anders Behring Breivik et slikt barn. Hvor ville han vært i dag, hvis han som 7-åring gikk i en klasse som fulgte utviklingen til en baby fra en muslimsk familie i et år?

Hvordan få folk til å bruke redningsvest?

2011-07-19T15:17:00.000+02:00

De siste dagene har debatten gått for fullt om hvordan vi skal begrense antall drukningsulykker her i landet. Skal vi innføre førerkort, tvinge folk til å bruke redningsvest eller satse på holdningsendringer? Politikerne overgår hverandre i å mene noe om saken, men begrunnelsene de kommer med er syltynne. De bare tror at det ene vil virke bedre enn det andre uten og forklare nærmere hvorfor de mener det er slik.

I debattens hete leser jeg en bok med tittelen “Understanding motivation and emotion”. I dag har jeg fullført et kapittel om indre og ytre motivasjon, og får lyst til å se hvordan det jeg har lest kan anvendes på utfordringen rundt drukningsulykker på sjøen. Ytre motivasjon er belønninger vi kan oppnå som penger, diplomer, skryt og priser for å utføre en bestemt oppgave. Den oppstår altså som et resultat av noe og har ikke direkte sammenheng med oppgaven som skal utføres. Indre motivasjon er vårt indre ønske og vilje om å gjøre noe. Når vi gjør noe som er i harmoni med vår indre motivasjon, får vi tilfredsstilt indre psykiske behov. Vi gleder oss over det vi gjør. Uten noen form for ytre belønning, driver vår indre motivasjon oss til vår nysgjerrighet er tilfredsstilt, og vi mestrer det vi ønsker å mestre. Hva er så mest effektivt av indre og ytre motivasjon? Indre motivasjon er å foretrekke fremfor ytre. For når vi drives av en indre motivasjon blir vi også mer kreative mens vi jobber. Samtidig lærer vi mer, enn når målet kun er å oppnå et ytre mål som f. eks. en god karakter. Men indre motivasjon finnes sjeldent når vi står ovenfor pliktoppgaver eller rutineoppgaver som f. eks. å følge regler til sjøs og bruke redningsvest. Her må altså vår ytre motivasjon stimuleres, men hvordan?

Ytre motivasjon, kan deles inn i tre hovedtyper. Vi har insentiver, konsekvenser og belønninger. Et insentiv inntreffer før vi utfører en handling og kan virke tiltrekkende eller frastøtende. Et smil kan virke oppmuntrende mens en negativ grimase kan virke avskrekkende. Når det gjelder drukningsulykker kan f. eks. en reklameplakat med et smilende barn med redningsvest i en båt virke positivt i forhold til å få barn til å bruke vest. Ser vi derimot på et bilde en båtulykke med mennesker uten redningsvest, kan det skremme oss fra å dra til sjøs uten vest.

Konsekvenser kan deles i to typer, forsterkning og straff. Det finnes igjen både positiv og negativ forsterkning. En positiv forsterkning øker sannsynligheten for at en bestemt adferd skjer i fremtiden, mens en negativ forsterker har motsatt effekt. Hvis noen stod på brygga og skrøt av ungdom som kom i land etter en båttur med redningsvest på, kan skrytet virke som en positiv forsterkning. Står man derimot og kjefter fordi de ikke har på vest, kan man håpe på en negativ forsterkning slik at kjeftingen øker sannsynligheten for at de ikke drar på båttur uten vest i fremtiden. En straff ville derimot vært å nekte ungdommene å kjøre båt en hel uke fordi de ikke hadde brukt vest. Det ville kanskje også økt sannsynligheten for at de ville bruke vest i fremtiden. Straff er veldig vanlige i mange sammenhenger, men forskning viser at straff fungerer dårlig når det gjelder å endre folks adferd.

Belønning er noe vi mottar etter å ha utført en bestemt type adferd. En skole kan f. eks. gi elever diplom for sosialt engasjement eller flotte karakterer. Men funker belønning og straff? Tanken på en belønning fremkaller gode følelser som håp og interesse i hjernen ved at et signalstoff som heter dopamin blir produsert. Det kan igjen påvirke adferden vår i en ønsket retning. Men det kan være en pris å betale. Ytre belønning kan ødelegge et menneskets indre motivasjon for å gjøre noe. Hvis et barn har en indre motivasjon for å lære seg et fag, kan foreldre tro at motivasjonen blir enda større hvis de belønner gode karakterer med penger. Effekten viser seg å være motsatt. Slike belønninger svekker indre motivasjon, kanskje fordi fokus flyttes fra faget til belønningen. Dermed kan ytre motivasjon også reduserer læringen i faget. Hvis derimot en ytre belønning er uventet, har den ikke en slik negativ effekt. Det samme gjelder ytre belønning som ikke er materialistiske som f. eks. ros og bekreftelse. Men når det gjelder oppgaver som uansett ikke trigger den største indre motivasjonen, som f. eks. det å bruke redningsvest, er det ikke mye å tape. Her kan ytre belønning være en vei å gå. Det viser seg dessuten at ytre belønninger som gir oss merverdi i form av økt anerkjennelse blant andre, kan ha meget god effekt. Klarer vi altså å få folk som bruker vest til å fremstå som dyktige og ansvarsfulle akkurat som folk som bruker bilbelte, er vi på riktig spor.

Basert på denne lesningen, lanserer jeg herved følgende forslag på hvordan vi kan få folk til å bruke redningsvest på sjøen sommeren 2012:

Hver eneste ferieby gir en jury i oppdrag å kåre en vinnerbåt (alle om bord må ha på vest) hver dag i fellesferien. Reglene for kåringen på de ulike dagene er laget på forhånd, men er ukjente for publikum. En dag kan f. eks. prisen gå til båt nr. 10 som ankommer en viss brygge og hvor alle om bord har redningsvest. En annen dag kan prisen gå til den første båten med ungdom som ankommer et utsted hvor alle om bord har vest. De som får prisen, blir omtalt og intervjuet i lokalpressen og fremstilt som helter på en litt humoristisk måte, dagens båthelt etc. med medaljer rundt halsen og fanfare fra en messingblåser. Når ferien er over, kåres en vinner for hver by ved trekning, og her må det være en flott premie. Blant disse trekkes så ut en vinner på landsbasis. Denne premien må være flottere og burde samtidig danne grunnlag for mange presseoppslag som sprer det gode budskapet. Hvis 20 byer blir med, og 30 vinnere kåres i hver by, har vi 600 vinnere i løpet av en måned. Hvis kunnskap om hver vinner når 1000 mennesker, vil budskapet nå 600 000 på en sommer. Det kan gi stor effekt.

Tips til gråværsdager i ferien

2011-07-06T23:02:00.005+02:00

Søyler (sylindere) og buegang i Gaudis park,
laget for å kunne ferdes uten å ødelegge terrenget.

Jeg er omsider tilbake i Barcelona, byen hvor Antoni Gaudi virket mesteparten av sitt liv. Det er nok en gang fascinerende å beundre de organiske byggverkene han skapte. Helt fra han var ganske liten studerte han naturen og utviklet en sjelden observasjonsevne. Sist jeg var her, besøkte jeg byens helt nye vitensenter; Cosmocaixa. Der så jeg en utstilling som ga varig inntrykk, og ga meg inspirasjon til å utvikle min egen og andres observasjonsevne. Den trakk frem grunnleggende former i naturen og avslørte hvilke spesielle egenskaper disse formene har. Formene blir ikke bare brukt i naturen, men også av oss mennesker i kunst, arkitektur og konstruksjon av redskaper. Når jeg nå er her for 2. gang, er jeg temmelig sikker på at de som lagde utstillingen var inspirert av Gaudis arkitektur. For i dag besøkte vi Park Güell, som er et av Gaudis største mesterverk og plassert på verdensarvlisten til UNESCO. Her fant jeg igjen mange av naturformene fra utstillingen som sirkler og kuler, spiraler, buer, søyler, helikser og heksagoner. Parken var for øvrig som et eventyr og kan anbefales til alle som besøker Barcelona.

I fjor utviklet vi i Forskerfabrikken en ekskursjon som vi kaller "Former i naturen", hvor vi jaktet på grunnformer i naturen ved hjelp av kamera. I år har vi inkludert konseptet i sommerskolekursene våre, og oppfordrer alle deltagerne til å sende inn bilder til vår fotokonkurranse om former i naturen. En slik formjakt kan kanskje også være til glede for andre, spesielt hvis været ikke er helt topp. Her får du oppskriften. Formene er som følger:

Sirkelen og kulen: Kulen er den tredimensjonale versjonen av sirkelen. Disse formene er den mest effektive måten å pakke inn et bestemt areal eller volum på. Omkretsen på et bestemt areal blir minst hvis arealet utgjør en sirkel. Overflaten til en gjenstand blir minst hvis gjenstanden er formet som en kule. Kuler og sirkler altså en lite energikrevende form og derfor er planeter, såpebobler og mye annet kuleformet. Kulen er også en beskyttende form. Den motvirker temperatursvingninger og væsketap fordi overflaten er minst mulig i forhold til volumet overflaten omgir. Kuleformen er dessuten krevende å bite og gripe tak i. Den glipper lett unna og beskytter f. eks. egg mot å bli spist. Enkelte dyr utnytter også kuleformen som vern under angrep som f. eks. pinnsvinet.

Heksagonen: Hva skjer så når mange kuler eller sirkler presses sammen? Se f. eks. for deg såpeskum mellom to glassplater som presses fra alle kanter. Da vil såpesirklene omdannes til sekskanter, heksagoner. Det samme skjer i bikuber og i fasettøynene til insekter. Biene lager sylindere som blir presset sammen og dermed oppstår heksagonale rom. Slik blir det ingen tomrom mellom rommene, alt rom utnyttes. Heksagoner er uovertrufne i å danne rom som fyller en flate helt ut samtidig som man benytter minst mulig byggemateriale. Slik sparer bier og veps voks. Heksagone overflater finner man på mange dyr som fisk, skilpadder, reptiler etc. Vi mennesker bruker heksagoner til å steinlegge gater og lage hønsenetting (I huset til Gaudi var flisene på et av rommene heksagone).

Trekanten og kjeglen: Disse to formene har evnen til å trenge igjennom og blir både brukt til beskyttelse og angrep. Kaktusen og pinnsvinet blir beskyttet av skarpe pigger mens haien angriper med skarpe tenner. Spisse kjegleformede grantrær kan trenge seg vei mot sollyset mellom trær som breier seg i bredden.

Spiralen og heliksen: Disse formene finner vi i alt fra spiralgalakser til sneglehus og doruller. Spiralen er en kurvet linje som gradvis blir mindre kurvet mens den folder seg rundt et plan. Slik kan den vokse uten å sløse med plassen og er derfor egnet til å pakke noe sammen. Samtidig kan tingen utvikle seg ved å utvide spiralen. Kanskje det er derfor spiralen er et viktig symbol i mange kulturer og har vært det siden steinalderen. Heliksen er en tredimensjonal spiral. Den kan forlenge en strekning slik at man får bedre plass eller kan fordele kreftene som blir brukt over en lengre avstand. Arvestoffet vårt, DNA-molekylet, er formet som en heliks. Denne formen gjør at det kan inneholde langt flere DNA-bokstaver enn om det skulle vært en rett tråd. Heliksformen finner vi også i en vindeltrapp som bukter seg fra en etasje til en annen. Du må gå flere trinn enn om det var en stige rett opp, men du må ikke bruke like mye kraft i hvert steg som du hadde måttet bruke på stigen.

Fraktalen: Det finnes mange forskjellige typer fraktaler, men felles for dem alle er at de deles slik at de mindre delene ligner helheten. De har altså en struktur som man finner igjen på ulike nivåer. Trær vokser som fraktaler. Grener deler seg i to, som deler seg i to, som deler seg i to osv. Vi finner også fraktaler i snøfnugg. Mange fraktaler er motsetningen til en kule. En fraktal maksimerer overflaten den dekker, mens en kule minimerer overflaten. Noen ganger er trær begge deler, både kuler og fraktaler. På avstand former trekronen seg som en kule, på nært hold er grenene fraktaler. Slik får kronen beskyttelse, men samtidig får treet mest mulig overflate til å fange sollys. Blodårene i kroppen vår er også organisert i et fraktalt mønster. Slik kommer blodet, med livgivende næringsstoffer, frem i hele kroppen. En viktig egenskap ved fraktaler kan altså være å fylle et rom.

Bølgen: Denne formen blir brukt til forflytning og bevegelse når siv vaier i vinden, når bølger slår inn over en strand og lydbølger svinger gjennom lufta.

Buen: Bueformen holder oppe. Den er sterk. Huler har gjerne en buet hvelving, her fant steinaldermennesker et trygt bosted. Vi kopierer formen i mange byggverk.

Linje og sylinder: Disse formene forbinder to områder på den mest effektive måten. Sylindere kan også brukes til å holde noe oppe.

Hyperbel: Flater som folder seg fordi overflaten utvider seg ut fra et punkt kalles for hyperbler. Vi finner formen i lav, salatblader og hos ulike organismer i havet. Hyperbelen gir mer overflate enn om det skulle vært helt flatt og er derfor egnet til å fange solenergi.

Når dere går på formjakt, kan dere f. eks. jakte på alle formene samtidig som dere går på tur. En annen mulighet er å lete etter en og en form mens dere oppholder dere på et sted. Det er ganske spennende, og dere vil raskt se på omgivelsene med et annet blikk enn ellers.

Dotips til deg som er på reisefot

2011-07-05T22:44:00.003+02:00

Det er mange former for yrkesskade. Snekkere får tinnitus av bankelyder, malere får hjerneskade av løsemidler, kontorrotter får musearm og sykepleiere får vonde rygger av tunge løft. Men hva får biokjemikere som har jobbet på sterillabben med cellekulturer? Jeg kan bare snakke for meg selv, men “skaden” ser ut til å være livsvarig ettersom det er 14 år siden jeg sist jobbet med celler. Den inntreffer akutt hver gang jeg entrer et offentlig toalett. Da går jeg umiddelbart over i petimetermodus, noe som jeg er ytterst sjeldent for meg. I løpet av sekunder har jeg kartlagt hvordan håndvasken er konstruert, om det er håndklær eller føner for å tørke hendene, og om det er papir på do.

Målet mitt er deretter å ikke få menneskemøkk på hendene, vesken min eller klærne mine. Derfor unngår jeg å ta på områder andre mennesker har tatt på etter at de har tørket seg bak. Dvs. mekanismen som trekker ned, diverse dørhåndtak og kranen hvor man vasker hendene. I stedet for å ta direkte på disse stedene, har jeg litt dopapir i hånden som beskyttelse. Det er ikke alltid jeg rekker å legge en slik bit med toalettpapir ned i toalettet før det er ferdig med å skylle ned, og en gang det skjedde innså jeg at mine offentlige dovaner kanskje er noe uvanlige. En eldre frue inntok nemlig toalettet etter meg, og hun var ikke sen om å beklage høylytt til sine venninner på utsiden at her var det slettes ikke skylt ned. Jeg sa ingenting mens damene akket seg høylytt over hodet på meg og sendte meg nedlatende blikk. I stedet gikk jeg i gang med å vaske hendene og lot vannet renne mens jeg fant et papirhåndkle for å tørke meg. Dermed begynte fruene å klage over at jeg lot vannet rennet. Den ene skulle til å slå av kranen for meg, da jeg kom henne i forkjøpet og stengte kranen med papirhåndkleet jeg nettopp hadde brukt slik at jeg ikke tok på kranen med rene hender. Kanskje innså hun i det øyeblikket at jeg faktisk hadde en plan med det jeg gjorde? Hun skvatt i hvert fall tilbake og ble helt stille. Jeg burde kanskje ha gitt dem en forklaring, men hadde ikke overskudd til det akkurat den dagen.
Hva skyldes så disse vanene? Jeg er fullt klar over at de fleste bakterier og virus lever i fredelig sameksistens med oss, og jeg er ikke redd for å få møkk på hendene og håndhilse eller klemme. Jeg bader også gladelig på offentlige bad (klor et meget effektivt i å ødelegge mikroorganismer). Men det er forskjell på møkk. Møkk som stammer fra oss mennesker inneholder mikroorganismer som er spesialtilpasset for å leve inni kroppen vår, og selv om de fleste av disse også er ufarlige, kan unntakene gi alvorlige følger. Dårlig håndhygiene i forbindelse med toalettbesøk har vært årsaken til mange sykdomsutbrudd (det samme gjelder sykehus, 10 % av alle pasienter som legges inn, blir smittet av en sykdom på sykehuset, men det er en annen historie).

Denne “yrkesskaden” ble utviklet mens jeg var stipendiat for Kreftforeningen, og var fullstendig avhengig av at kreftcellene jeg dyrket holdt seg friske og fine til jeg tok knekken på dem med omega-3 fettsyrer. I fem år fikk jeg ikke levert ett eneste resultat hvis ikke kreftcellene jeg forsket på var friske. Hver mandag, onsdag og fredag, uavhengig av høytider og ferier, stelte jeg cellene mine som om de skulle vært de dyreste veddeløpshester i stallen. Vel, den første tiden må jeg innrømme at jeg ikke var fullt så nøye, og det straffet seg. Jeg mistet minst 6 måneder av min dyrebare lønn på celler som var infisert av virus, bakterier eller sopp. Celler får ikke sykemelding, og jeg fikk ikke tilbake disse lønnsmidlene. Løsningen ble i stedet å forutse hvordan mikroorganismer smitter. Hender og området jeg jobbet på ble sterilisert med 70 % ren sprit (her kommer vi til en annen yrkesskade, jeg drikker nesten aldri noe som er sterkere enn vin). I tillegg testet jeg hver eneste ingrediens som skulle i kontakt med cellene mine, før jeg tok dem i bruk. Jeg sjekket til og med om antibiotikaen innehold bakterier som var resistente. Alle disse forholdsreglene ga uttelling. Jeg hadde ikke en eneste infeksjon etterpå, og vanen med å tenke på hvordan bakterier sprer seg har jeg tatt med meg videre.

Etter 14 år med offentlig toalett research må jeg dessverre konkludere med at de aller fleste toaletter ikke legger opp til god håndhygiene. De er som oftest utstyrt med kraner som må lukkes igjen manuelt. Dermed må man bruke hendene til å skru av vannet og berører da en kran som har vært brukt av mange og håndvasken blir nesten meningsløs. Forskning viser dessuten at fønere ikke er særlig hygieniske som tørkemetode, men blåser bakterier på hendene. På slike toaletter tar jeg med meg toalettpapir fra toalettet under armhulen på vei ut, og bruker det til å tørke hendene. Flytoaletter er blant de verste. Her må man kontinuerlig trykke på kranene for å få vannet til å renne mens man vasker seg. Først vasker man en hånd, mens man trykker med den andre. Deretter må man bruke den rene hånden til å trykke på knappen for å få vasket den som gjenstår. Min løsning er å bruke et papirhåndkle oppå kranen. Det bruker jeg også når jeg skyller ned og åpner døren, og på fly tar det alltid litt tid fra man trykker på knappen til det skyller ned. Derfor rekker jeg å kaste papiret i toalettet før jeg går ut. Så langt har jeg derfor unngått å bli skjelt ut for å ikke skylle ned på fly.

Hvilket toalett er så vinneren i mine studier av offentlig toaletthygiene? Jo, det er toalettene på Gardermoen. Her blir vannet i kranene skrudd av og på ved hjelp av fotosensorer, og etterpå kan man tørke seg på rene håndklær på rull. Slik burde alle toaletter være konstruert.

Empatitrening i skolen?

2011-06-28T14:22:00.001+02:00

I forrige uke deltok jeg på min første Ashoka-konferanse. Disse dagene, hvor jeg ikke så noe annet enn universitetsområdet vi oppholdt oss, er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Plutselig var jeg omgitt av mennesker fra hele verden som jobbet for en sak de brant for som kreftsyke barn i Egypt, vindmøllepark i Brasil, barnehjemsbarn i Polen og innsatte i fengsler i Canada. For det andre fikk jeg viktige ideer å ta med meg hjem i videre utvikling av Forskerfabrikken, spesielt på mandag da hele dagen ble brukt til å diskutere fremtidens skole.

Det var også spennende å bli kjent med Ashoka, som de færreste har hørt om her i Norge, og som jeg selv visste lite om før jeg ble fellow i fjor høst. I verden finnes nesten 3000 fellows, og hele 700 av dem jobber med barn og ungdom. Ashoka sitter dermed i en unik posisjon i forhold i forhold til å fange opp trender rundt barn, ungdom og fremtiden. De ser at mange fellows er opptatt av hvilke ferdigheter mennesker trenger i en tid som er preget av de største forandringene i menneskets historie. Under mottoet ”Everyone a changemaker” hevder ledelsen i Ashoka at det ikke lenger mulig at noen få skal styre de mange. I stedet må alle mennesker være i stand til å forandre seg og bidra til forandringer. Fokuset finner gjenklang hos meg som har vært opptatt av den teknologiske revolusjonen som pågår rundt oss siden jeg skrev min første bok, ”Reisen fra urtiden” i 2002. Men mens mitt fokus har vært på hvordan vi trenger flere mennesker som har kunnskap om naturvitenskap og teknologi for å løse fremtidens utfordringer, har Ashoka en annen innfallsvinkel. I det 21. århundret er empati den viktigste egenskapen, hevder Ashoka. Empatiske mennesker kan jobbe i team og er gode ledere, noe som igjen er nødvendig for å bli en som forandrer, en ”changemaker”.

I USA har Ashoka etablert et ”Every Child Must Master Empathy” team for å fremme empati blant barn. Teamet har som ambisjon å få 5 % av alle skoler som har stor innflytelse på amerikansk pedagogikk til å satse på empatitrening. Dvs. 50-60 av de til sammen 90 000 skolene USA. Skolene skal samtidig kobles til ledende skribenter og mediefolk for raskt å spre budskapet. Flere av Ashokas fellow er en del av teamet. De har alle det til felles at de har utviklet metoder for å trene barn og ungdoms empati. En av dem er Mary Gordon, fra Canada, som gjennom sitt Roots of Empathy (se film trener opp barns evne til å føle empati ved å bringe inn nybakte foreldre og babyen deres i klasserommet. Gjennom observasjoner og dialog om hvordan babyen reagerer i ulike situasjoner, får barna en forståelse av hvordan følelser og reaksjoner er felles for alle mennesker. Kursene reduserer vold og mobbing. En annen som er involvert er Jill Vialet og hennes organisasjon Playworks . De sender inn trenere i byskoler som gjør lek og fysisk aktivitet til en arena for læring og forståelse. Engasjert er også organisasjonen Peace First, stiftet av Ashoka-fellow Eric Dawson. Den trener skolebarn i konfliktløsning og samfunnsengasjement. Molly Barker, grunnlegger av organisasjonen Girls on the Run, er også med og bidrar med sin kunnskap om hvordan man får unge jenter til å trives, blomstre og tro på seg selv og andre. Ashoka forsøker altså å lage et team av flere team ved å få sosiale entreprenørers organisasjoner til å samarbeide med hverandre.

Selv hadde jeg en spennende samtale med Mary Gordon. Til min store glede så hun at en mulig videreutvikling av Roots of Empaty var å inkludere naturfag. Naturvitenskapen viser oss jo at alle mennesker først og fremst er like. Vi har de samme forfedrene, genene, fysiske reaksjonene og fysiske behov. Selv har jeg begynt å undre om ikke empati bør trekkes lenger. Skal vi klare å ta vare på jordas mangfold av liv, er det ikke nok å kunne føle med andre mennesker. Vi må også kjenne ansvar for dyr, planter og naturen som helhet. Forskerfabrikken har som mål å øke unge menneskers bevissthet om hvordan naturvitenskap og teknologi påvirker samfunnet og naturen. Kan empatitrening kobles inn som verktøy her? Det finner jeg kanskje et svar på når jeg denne sommeren leser boka ”Roots of Empathy” av Mary Gordon.

Fremtidens Universitet

2011-06-24T10:48:00.006+02:00

I dag går 100-150 millioner mennesker på et universitet. Om ti år vil behovet for studieplasser i verden være det dobbelte. Skal vi dekke behovet, må vi bygge et universitet daglig i 10 år, noe som ikke er realistisk. Altså må vi tenke nytt når det gjelder å løse behovet dagens unge mennesker verden over vil ha for høyere utdanning om noen få år. Akkurat det var temaet for en workshop jeg deltok på under Ashokas Changemaker Week i Paris denne uka.

Å utvikle universiteter som benytter seg av ny kommunikasjonsteknologi kan være en løsning. Trenden er allerede her. Massachusetts Institute of Technology legger ut forelesningsnotater, eksamener og videoer på nett, og hvem som helst kan se på dem uten å registrere seg. Hver uke kan vi alle glede oss over TED`s ideas worth spreading og Khan Academy som tilbyr kontinuerlig gratis undervisning til alle som er interessert. Men slike tilbud kan uansett ikke erstatte følelsen av å gå på et ekte universitet. Universitetet handler jo ikke bare om hva man lærer, men menneskene man møter og interaksjonen mellom undervisningen. Dessuten er det ingen som foreløpig får eksamensvitnemål av å bruke MIT`s forelesninger. Høystatusuniversiteter kommer i et dilemma her, for hvorfor har de høy status? Jo, fordi de er eksklusive, og kun noen få og meget gode kandidater kommer inn.

Skal vi utvikle virituelle universiteter som blir attraktive, må de tilby mer enn kunnskap. De må gi unge mennesker nettverk og mulighet for å lære sammen med andre. Her vil det kanskje være mye å hente ved å ta i bruke nye undervisningsprinsipper hvor man i stor mulig grad legger opp til interaksjon og egenrefleksjon mellom studentene i stedet for enveis forelesninger. Inspirasjon kan hentes fra OpenIDEO som er en digital plattform hvor kreative sjeler fra hele verden sammen kan løse problemer. Samtidig burde det være mulig å lage fysiske møteplasser hvor man møttes innimellom for å bli kjent med hverandre.

Vi lever i en tid hvor alt er i kontinuerlig forandring, og den viktigste ferdigheten fremtidens unge vil trenge er å lære seg å lære. Den ferdigheten burde det være mulig å trene på uavhengig om studiestedet er virtuelt eller fysisk. Ja, kanskje et virtuelt studiested er mer egnet?

Baby Einstein

2011-06-16T08:31:00.003+02:00

Hvordan små barn tenker er et spennende forskningsfelt. Siste nytt er en artikkel i Science skrevet av forskere i Ungarn. Den viser at barn kan gjøre avanserte resonnementer allerede når de er 1 år gamle.

Hvordan kan man så forske på så små barn når de bare kan bable? Jo, forskerne utnyttet at når barn blir overrasket over noe, ser de lenger på et fenomen enn når de ikke er overrasket. Slik fikk de informasjon om hvordan smårollingene vurderte ulike situasjoner selv om de ikke kunne snakke. Barna fikk se på 12 forskjellige filmer. På alle filmene var det to typer dingser som beveget seg tilfeldig inni en boks. Dingsene hadde forskjellig form og farge. Det var alltid 4 dingser i boksen, dvs. at hvis det var 1 dings av en type, var det 3 av den andre typen. Etter at dingsene hadde beveget seg noen sekunder, gikk et forheng ned foran boksen. Til slutt slapp en dings ut av boksen under forhenget.

Forskerne ville finne ut om barna klarte å forutsi hvilken dings som mest sannsynlig burde komme ut av boksen ved å se om de ble overrasket hvis en annen kom ut i stedet. I det første eksperimentet, gikk det lang tid fra forhenget gikk ned til noe kom ut av boksen. Dermed var det mest sannsynlig at den dingsetypen det var mest av i boksen, ville komme ut. Når det ikke skjedde, ble smårollingene overrasket. I det andre eksperimentet gikk det derimot kortere tid fra forhenget gikk ned til noe kom ut. Dvs. at da hadde både fordeling av dingser i boksen, og hvilken dings som var nærmest forhenget noe å si for hvilken dings som mest sannsynlig kommer ut. Når en helt annen dings kom ut, f. eks. en som var langt bak, ble ungene igjen sittende å stirre mye lenger enn når det som var mest sannsynlig skjedde. Her klarte de altså å vurdere to faktorer samtidig, både fordeling av dingser og plassering i forhold til forhenget. I det tredje og siste forsøket, gikk det enda kortere tid fra forhenget gikk ned til noe kom ut. Dvs. at da har gjenstanden som er nærmest forhenget størst sannsynlighet for å unnslippe. Når i stedet en gjenstand som var langt bak i boksen unnslapp, satt ungene og måpte. Her klarte de altså å skjønne at avstand var den viktigste faktoren.

Eksperimentene viser at helt små barn kan vurdere når de skal bruke ulike typer informasjon i et resonnement, eller sagt på en annen måte; de klarer å bruke sunn fornuft. Forskning på voksne viser derimot at vi innimellom legger all fornuft til side. Hva går galt på veien tro?

Vi er aldri alene

2011-06-14T10:32:00.003+02:00

At tarmene våre er smekkfulle av bakterier er gammelt nytt. I en spiseskje tarminnhold er det flere bakterieceller enn vi har hjerneceller, og bakteriene har vist seg å være viktige for oss. De påvirker immunforsvaret, energiinntaket og mye annet. Nå har noen enda mindre aktører meldt seg på banen. Kroppen vår inneholder nemlig enda flere virus enn bakterier. For hver tarmbakterie, finnes det 100 virus. Virusene lever i symbiose med bakteriene og kan skyfle gener fra en bakterie til en annen, f. eks. gener som gir antibiotikaresistens.
En studie av tarmvirus i en mor og hennes to eneggede tvillingbarn, viste at også helt friske folk er stappfulle av virus. Antallet av forskjellige virustyper i en avføringsprøve kan variere fra 53 til 2700 virus, og hvilke virus som er til stede er forskjellig fra person til person.

Nå forsøker man å finne ut hvordan alle disse virusene i samspill med bakterier, påvirker oss. Det er ingen enkel oppgave, for mange av virusene er helt ukjente. Men man ser at hvis vi skifter diett, endrer innholdet av virus i tarmen seg i løpet av 24 timer, mens derimot innholdet av bakterier forandrer seg mindre. Antagelig spiller de også en rolle når småbarn får feber uten et man finner en forklaring, noe som skjer ganske ofte. Barn med slik feber har nemlig langt flere virus i blodet enn friske barn avslører blodprøver. Når leger skriver ut antibiotika for å være på den sikre siden ved uforklarlig feber, er det derfor mest sannsynlig ikke nødvendig. Virus lar seg nemlig ikke ta av dage med antibiotika. De består av små proteinkapsler med arvestoff inni, og formerer seg ved å trenge inn i celler og la cellene lage nye viruskopier. Antibiotika biter bare på bakterieceller.

Jeg blir ikke overrasket om vi en dag oppdager virus som er bra for oss, akkurat som vi har funnet helsebringende bakterier. Samtidig er det merkelig å tenke på at vi bærer rundt på så mange ukjente organismer. En ting er sikkert. Vi er aldri alene.

Kan vi virkelig finne mikrometeoritter?

2011-06-11T13:39:00.003+02:00

Min første "mikrometeorittfangst"

Midt i Oslo kan du finne stjernestøv, skriver A-magasinet på forsiden denne uka. Ordene henspeiler til en artikkel om Jon Larsen, som blant annet spiller i Hot Club de Norvège. Han benytter ledige stunder til å jakte på mikrometeoritter der han måtte befinne seg. Jeg hadde et lignende kick for noen år tilbake da jeg til min store overraskelse leste at det faller ned 10 tonn mikrometeoritter i atmosfæren hvert eneste døgn. Disse meteorittene er rester etter støvet som samlet seg da solsystemet ble dannet. De er gjerne mindre enn en halv millimeter i diameter og inneholder ofte jern. Dermed kan de skilles fra annet støv med en magnet. Dermed tok det ikke lang tid før jeg gikk jeg på jakt på gårdsplassen med magnet inni et plastkrus og samlet opp magnetisk støv (naboen så bare litt rart på meg, de begynner å bli vant til å ha en forskerfabrikksjef i gata). Fangsten ble overført til limet på en post-it lapp, og deretter kunne jeg studere partiklene i stereolupen på kjøkkenet.

Jeg hylte høyt av glede ved første titt inn i okularet. For hva lå og ventet på meg? Jo, en vakker metallkule, en mikrometeoritt. Det var jeg skråsikker på. Hva kunne det ellers være? Men etter å ha jaktet litt til, ble mistenksomheten vekket, for de var over alt. På hellene, ved gjerdet, på gresset og under bilen. Kunne det være mulig? Jeg samlet også inn prøver andre steder i byen, og nesten hver eneste en inneholdt vakre skinnende metallkuler.

"Mikrometeoritt" funnet i Nordmarka

Jeg diskuterte saken med noen av Forskerfabrikkens fageksperter, og innså snart at her er det noen farlige feilkilder. Små metallkuler blir dannet hver gang ørsmå biter av smeltet metall frigjøres som f. eks. når man bruker en skjærebrenner eller bremser bilen litt brått. Kuleformen er nemlig den mest energistabile formen med maksimalt volum i forhold til overflaten. Av samme grunn er også såpebobler og hagl runde. Jeg innså at mine ”mikrometeorittfunn” rundt huset mest sannsynlig stammet fra skjærebrenneren som ble brukt da vi satte opp et gjerde for å kunne slippe løs Balder i hagen. Men i likhet med Jon Larsen beholdt jeg drømmen, drømmen om at noen av metallkulene kunne være ekte meteoritter. Så da våre ungdom i Forskerfabrikken trengte et forskningsprosjekt i 2008, benyttet jeg sjansen. Alle ble utstyrt med magneter til å samle inn mikrometeoritter. Etter noen uker dro vi til Forskningsparken hvor Sissel Jørgensen og Ole-Bjørn Karlsen tok i mot oss for at vi skulle få undersøke prøvene våre med et sveipe-elektronmikroskop. Slike mikroskop kan nemlig avsløre hvilke atomer noe inneholder, og hvis kulene våre var ekte meteoritter, burde de inneholde nikkel i tillegg til jern. Selv forsøkte jeg å helgardere ved å hente støv fra en stubbe langt inne i Nordmarka. Hva var oddsen for at slikt støv skulle være menneskeskapt tenkte jeg. Ganske stor skulle det vise seg, for selv om en uhyre vakker og tilsynelatende utenomjordisk metallkule åpenbarte seg da vi skannet prøven, inneholdt den bare jern, ikke et snev av nikkel. Slik var det også med alle de andre kulene vi fant.

Plot som viser at det bare er jern, ikke nikkel i kula

Jeg mistenkter derfor at mange, om ikke alle, av de såkalte mikrometeorittene Jon Larsen finner, er menneskeskapte. Fordi de er så små og lette, kan de fraktes langt ut i ødemarken med vær og vind. Men uansett trenger vi ikke å fortvile, for stjernestøv er Oslos gater uansett fulle av. Vi er alle stjernestøv. Nesten alle atomene på jorda, ble dannet da universets tidligere stjerner døde. Så både vi og alt rundt oss er stjernestøv (husk det neste gang du har en dårlig dag!). Dessuten, innimellom kan det være ekte meteoritter vi finner. Så det er ingen grunn for Jon Larsen til å helt gi opp drømmen. Har du selv lyst til å jakte på dem, kan du gjøre som følger:

Hva du trenger

· En sterk magnet, gjerne en neodym-magnet (slike som brukes i veskelåser)

· Plastfolie

· Post-it lapper

· En feltlupe eller en stereolupe (alternativ 1 , alternativ 2)

Slik gjør du

1. Pakk magneten inn i en bit plastfolie. Trekk magneten med folie ca 1 cm over et område hvor du vil lete.

2. Dra limet på post-it lappen langs støvet slik at det blir overført til lappen

3. Studer støvet i en stereolupe eller feltlupe. Her vil du se mange småstein med uregelmessige former, men innimellom vil du kanskje også se noen helt runde, jevne metalliske kuler. Det kan være mikrometeoritter. De ble i så fall ekstremt varme da de kom inn i atmosfæren og smeltet. Deretter stivnet de i kuleformede eller svakt dråpeformede partikler.

4. Du kan også samle støv i skåler fra luften.

5. Ta gjerne fotografier av interessante funn ved å fotografere inn i okularet på stereolupen.

Lesing, skriving og hjernen

2011-06-09T07:28:00.001+02:00

Å lese og skrive er en relativt ny oppfinnelse, og det er kun de siste 100-200 år vi har forventet at alle mennesker skal mestre denne kunsten. Det er nok den viktigste forklaringen på at mange mennesker har lese- og skrivevansker. Hjernen vår har ikke et område som er spesialutviklet for å forstå språk via skriftlige symboler slik den har for lydbasert språk. Derfor må hjernen ta i bruk områder som er ment å bli brukt til andre ting, når vi lærer å lese og skrive. Hvordan den gjør akkurat det, og om det går ut over andre ferdigheter, er gjenstand for intens forskning. Her bruker forskere hjerneskannere for å se hvilke hjerneområder som blir aktivert når vi leser og skriver. Nylig har en gruppe franske forskere gjort spennende funn. Som forsøkspersoner hadde de voksne analfabeter, voksne som lærte å lese og skrive som barn og voksne som lærte å lese da de var blitt voksne.

Resultatene viser at evnen til å lese, uavhengig av når du lærer det, forandrer hjernen på tre ulike måter. For det første endres organiseringen av området som håndterer synsinntrykk. Samtidig tar vi i bruk hjerneområdet vi bruker når vi hører språk til å forstå skriftlig språk. Hjernen kobler seg altså opp til vårt eldgamle og velutviklede språksenter. I tillegg vil et hjerneområde som er involvert når vi lager lyder, bli endret. Og disse endringene så ut til å gå ut over noe. De som lærte å lese som barn, hadde redusert evne til å gjenkjenne ansikter og geometriske mønstre i svart og hvitt som voksne. Denne effekten fant forskerne derimot ikke blant dem som lærte å lese i voksen alder. Har du problemer med å kjenne igjen folks ansikter, har du altså nå en mulig forklaring og unnskyldning. Men det viktigste denne studien viser, etter min mening, er at mange ulike hjerneområder blir tatt i bruk for at vi skal kunne mestre lese- og skrivekunsten. Svikter det bare i et slikt område, kan det oppstå lese- og skrivevansker. På sikt håper jeg barn med lese- og skrivevansker kan få kartlagt hvor problemet oppstår i hjernen, og at det igjen kan føre til et personlig tilpasset treningsprogram for å overkomme hindringen. Men et slikt scenario ligger nok mange år frem i tid. Fortsatt er hjerneskanning en tidkrevende prosedyre.

Revolusjonerende undervisningsmetode

2011-06-06T08:43:00.005+02:00

Jeg mistenker at du som leser denne bloggen mang en gang har sittet i et auditorium og gjespet. I stedet for å bli engasjert i det foreleseren går igjennom, har du tenkt på helt andre ting, og når det hele er over, har du lært minimalt. Selv ble jeg så lei slike opplevelser da jeg studerte at jeg valgte bort forelesninger hvis ikke foreleseren var spesielt god. I stedet brukte tiden til å lese, jobbe med oppgaver og delta i kollokvier. Først når jeg selv var aktiv, lærte jeg noe. Nå får denne strategien støtte fra en helt fersk artikkel i selveste Science.
Her har en erfaren forelesere ”konkurrert” med to ferskinger i et universitetskurs i fysikk i en uke. Målet var å teste ut om undervisningsmetodene som de uerfarne gjesteforeleserne brukte, og som var basert på siste nytt fra forskningsfronten, ville gi større læringsutbytte enn tradisjonelle undervisningsmetoder.

I forsøksgruppen var det 271 studenter, og i kontrollgruppen var det 267. Forsøket pågikk 1 uke med totalt 3 undervisningstimer, og temaet var elektromagnetisk stråling. Før forsøket startet, ble studentenes aktivitetsnivå og oppmøte under forelesningene målt. Det var ingen forskjell mellom gruppene. Den faste foreleseren, som skulle undervise kontrollgruppen i forsøksuka, brukte PowerPoint mens studentene noterte. Han tok også frem praktiske eksempler, gjorde noen demonstrasjoner og avsluttet gjerne med et spørsmål som studentene fikk svare på ved hjelp av en klikker. Her fikk studentene poeng for å delta.
De to ferskingene, som tidligere kun hadde vært lærerassistenter, la derimot opp til en helt annen strategi. Før studentene kom til forelesningen, hadde de fått i oppgave å lese en tekst om temaet som skulle gjennomgås og svare på spørsmål. Ved begynnelsen av hver time, ble studentene bedt om å finne seg en samarbeidspartner. Selve undervisningen vekslet mellom student-student diskusjoner, oppgaver som ble løst i små grupper og målrettet tilbakemelding fra de som underviste. Det var altså ingen tradisjonell forelesning. I stedet fikk studentene forklaringer og veiledning. Denne undervisningsformen førte til at oppmøtet økte med 20 % i forsøksgruppen i løpet av uka.

Før forsøket startet, hadde både den erfarne foreleseren og ferskingene blitt enige om læringsmål og laget en flervalgstest for å teste læringsutbyttet. Etter at undervisningen var gjennomført, fikk kontrollgruppen i snitt 41% riktig mens forsøksgruppen fikk hele 74% riktig. Tilfeldig gjetting ville gitt 23% riktig, så begge gruppene hadde tydeligvis lært noe, men forsøksgruppen hadde allikevel dobbelt så bra resultat i forhold til kontrollgruppen. Hele 90 % av deltagerne i forsøksgruppen uttalte dessuten at de virkelig likte denne undervisningsformen. Er du blant dem som holder forelesninger, har du derfor all grunn til å forsøke denne strategien. I så fall får du en mer detaljert oppskrift her:

Gi elevene en tekst som forebereder dem på det som skal gjennomgås og noen oppgaver som hører til teksten. Tekst og oppgaver skal de gå igjennom før forelesning.

I løpet av 50 minutter kan du deretter:

- 2 min med student-student diskusjon om et spørsmål
- 4 min med tilbakemelding fra lærer
- 2 min med student-student diskusjon om et spørsmål
- 4 min med tilbakemelding fra lærer
- 3 min student-student diskusjon om et spørsmål
- 5 min med tilbakemelding fra lærer
- 1 min hvor dere på nytt ser på et av de første spørsmålene
- 3 min student-student diskusjon om et spørsmål
- 6 min med tilbakemelding fra lærer
- 6 min med oppgave for en liten gruppe
- 5 min med tilbakemelding fra lærer, kanskje ilagt en demonstrasjon
- 5 min hvor gruppediskusjonen fortsetter
- 4 min med tilbakemelding fra lærer

Kilde: Science, vol 332, s 862-864, 13 mai 2011

Hva gjør deg lykkelig?

2011-06-03T07:52:00.005+02:00

Vil du vite hvor lykkelig du er og hva som gjør deg lykkelig, kan du bli med på et gigantisk forskningsprosjekt. Prosjektet blir ledet av Daniel Gilbert som er professor i psykologi ved Harvard University i USA, og du finner det på www.trackyourhappiness.org. Hvis du registrerer deg her, vil du hver dag motta e-post eller en sms (bare for Iphone) hvor du blir spurt om hva du gjør og hvordan du føler deg når du gjør det. Etter 50 registreringer vil du få en analyse av hva som gjør deg lykkelig. Du kan selv velge hvor mange registreringer du vil gjøre daglig. Hittil har 5000 mennesker fra 83 land blitt med på prosjektet, inkludert meg.

Mange av resultatene som har kommet frem så langt er ganske opplagte. Vi blir lykkelige av vennskap, helse, penger, søvn og sex. Å få barn derimot, har en liten, men negativ effekt på de nybakte foreldrenes lykke (sikkert noe med nattevåk å gjøre). Det er heller ikke lykkebringende å la tankene fly. Vi er nemlig mer lykkelige når vi tenker på det vi skal gjøre enn når vi drømmer oss vekk. Det er nok også en viktig grunn at de fleste blir i bedre humør av å snakke med andre. Samtalen hjelper oss å fokusere på øyeblikket, og ikke alt annet. Gilbert har også gjort en litt uventet oppdagelse som han mener er viktig. Han mener at folk flest er mer fornøyde med avgjørelser som er irreversible enn de som kan reverseres. Når ting uansett ikke kan endres, slår vi oss til ro med det og gjør det beste ut av situasjonen. Når ting kan endres derimot, undrer vi på om vi skal det, og grublingen gjør oss ulykkelige. Selv gikk Gilbert rett hjem og fridde til samboeren da han oppdaget denne sammenhengen. Et ekteskap er mer irreversibelt enn et samboerskap, mener han.

At lykkeforskning er i vinden, er også et nytt prosjekt i Storbritannia vitne om. Denne våren har 200 000 innbyggere fått et spørreskjema hvor de skal krysse av for hvor tilfredse de er med livet i sin helhet, og med det de gjør. Myndighetene håper resultatene kan avsløre hva som gjør folk lykkelige som hvor og hvordan det er best å bo. Resultatene kan i så fall få innvirkning på fremtidens politikk.

Tidligere nasjonale lykkestudier har avslørt at selv om ikke penger automatisk skaper lykke, så er en god levestandard viktig for å kunne kjenne seg lykkelig. Men denne økningen forsetter ikke i all evighet. De som har en inntekt på 700 000 i året er like lykkelige som dem som tjener mange ganger mer. Samtidig ser man at de som er nederst på inntektsstigen i et samfunn, har flere helseproblemer og er mer ulykkelige enn andre. De lever også kortere.

Sikkert er det at ukuelige optimister har det best. De har lavere risiko for å få hjertekarsykdom, influensa og en rekke andre sykdommer. Og den gode nyheten er at vi kan alle trene oss opp til å tenke mer positivt.”Oppskriften” finner du i boka Florish, skrevet av Martin Seligman. Han foreslår blant annet an man bruker 10 minutter hver kveld på å skrive ned tre ting man syns gikk bra denne dagen. Samtidig kan den evige jakten på lykke bære galt av sted mener filosofen Pascal Bruckner og i stedet gjøre oss ulykkelige. Personlig er jeg sikker på en ting. Vi kan ikke oppleve lykke uten også ha kjent oss ulykkelige. Akkurat som et maleri må ha både lys og skygge for å få dybde, trenger vi kontraster for å sette pris på det som er godt.

Vårt nære forhold til dyr

2011-05-30T11:58:00.005+02:00

Uansett hvilken religion eller kultur vi mennesker tilhører, har vi alle en ting til felles. Vi omgir oss med dyr, ikke bare husdyr og kjæledyr, men også nesten helt ville dyr. Vi stiller ut dyr og konkurrerer med dyr. Dyr er ikke bare til nytte, men også til hygge. Men hvorfor i alle dager er vi så interessert i dyr og så nært knyttet til dyr? Akkurat det har professor Pat Shipman ved Penn State University i USA undret seg over i flere år. Vi mennesker er er nemlig helt spesielle her. Ingen andre pattedyr ”adopterer” andre arter.

Han mener det hele begynte da våre fjerne forfedre, som levde i Afrika for 2,5 millioner år siden, begynte å spise kjøtt. Disse menneskene hadde en tøff konkurranse. Hele 11 andre rovdyr jaktet etter kjøtt på denne tiden, og menneskene var blant de minste og svakeste av rovdyrene. Men de hadde en fordel som ikke de andre hadde. De kunne samarbeide i grupper, og de kunne lage redskaper som kompenserte for at de ikke hadde så skarpe horn og tenner. Det var mange fordeler ved å spise kjøtt i stedet for å bare leve på planteføde. En av dem er at kjøtt inneholder mer energi per gram enn planter. Dermed kunne man bruke mindre tid av dagen på å spise, og fikk i stedet tid til overs til å lære av hverandre, og sikkert også til å gruble på hvordan man kunne få tak i mer kjøtt. Det førte igjen til at mennesker gradvis utviklet nye redskaper. Hver eneste jakt ga ny kunnskap om dyrs egenskaper og vaner. Shipman mener dette fokuset på dyr og jakt også bidro til å utvikle menneskets språk. Vi måtte kommunisere for å være gode jegere. At dyr og jakt spilte en hovedrolle i menneskers liv, blir bekreftet når man ser på steinalderkunst. De viser ikke hvordan man finner vann eller bygger hus, men beskriver først og fremst jaktscener og dyrs adferd, bevegelse, farge og form.

Hva var det så som fikk oss til å ikke bare jakte på dyr, men å gjøre dem til husdyr? Ulven var det første husdyret vi temmet, kanskje allerede så tidlig som for 32 000 år siden. Vi valgte altså et dyr som var kjøttéter som oss, og som ikke er mye å satse på hvis du vil holde husdyr for å spise det. Ulven måtte altså gjøre nytte for seg på andre måter som å hjelpe til i jakten og beskytte mennesket mot farer. Slik er det med de andre husdyrene vi har tatt til oss også. De ga ikke bare kjøtt, men en mengde andre fordeler som ull, melk og gjødsel. Men vi hadde aldri mestret temmingen av dyr uten at vi hadde eldgammel kunnskap om dyrs adferd og liv, mener Shipman.

Vårt forhold til dyr, først som byttedyr og deretter som husdyr, har altså vært en viktig drivkraft i utviklingen av det moderne mennesket. At vår interesse for dyr er flere millioner år gammel, kan kanskje også bidra til å forklare hvorfor mange av oss i dag holder kjæledyr og bruker uhorvelig med ressurser på dem (og det minner meg på at vi snart må kjøpe ny sal til vår kjære New Forest hoppe, Summer).

Hemmelighetsfull orgasme

2011-05-25T22:59:00.001+02:00

Mange kvinner har problemer med å få orgasme, og noen ser ut til å fullstendig mangle evnen til å få en slik utløsning. Men hvorfor det er slik vet man lite om, for så langt har det vært forsket lite på orgasme og enda mindre på kvinners orgasme. Heldigvis finnes det "reddende riddere" også i denne bransjen! Barry Komisaruk ved Rutgers University i New Jersey er en av dem. Han har satt seg fore å avsløre hva som skjer i hjernen når kvinner får orgasme. Det gjør han ved å la kvinner onanere under et teppe i en hjerneskanner samtidig som han tar bilder av hvilke hjerneområder som er i aktivitet når hun når klimaks (snakk om å ha det interessant på jobben). Komisaruk håper han en dag kan bruke nevrofeedback for å hjelpe kvinner som ikke får orgasme til å få sin utløsning. Han vil la dem se på bilder av sin egen hjerneaktivitet i sanntid mens de onanerer slik at de kan justere hjernens aktivitet og oppnå orgasme (hvordan skal slik terapi gjennomføres i praksis tro?).

Resultatene så langt viser at minst 30 ulike hjerneområder blir aktivert fra en kvinne blir seksuelt opphisset til hun når orgasme. Noen av disse områdene vet man også er involvert i å sanse berøring, hukommelse, belønning og smerte. Når Komisaruk ber kvinner om å fantasere seksuelt i skanneren uten å onanere, aktiveres de samme områdene, men blodgjennomstrømningen er noen mindre. Et område helt foran i hjernen er derimot annerledes. Her ser han at blodgjennomstrømningen er størst når kvinnen fantaserer uten å onanere. En annen ”ridder” i orgasmeforskningen, Janniko Georgiadis fra Nederland, har på den annen side oppdaget at dette hjerneområdet blir helt avskrudd når kvinner får orgasme sammen med en partner i en hjerneskannermaskin (hvordan får de det til?). Nå tror begge forskerne at akkurat dette hjerneområdet er viktig for å kjenne nytelse og fjerne smerte. Orgasmer må nemlig være koblet opp til hjernens belønningssystemer akkurat som alt annet vi liker.

Komisaruk mener også at hjerneskanbildene viser at orgasme er en helt spesiell bevissthetstilstand, og håper forskningen han utøver en gang i fremtiden også kan hjelpe mennesker som sliter med kroniske smerter (det er lurt med flere motiver for å skaffe forskningsmidler). Hvis de får vite hvilke hjerneområder som fremkaller velvære, kan de gjennom nevrofeedback trene seg opp til å aktivere disse områdene ved å tenke på en spesiell måte. Noe lignende skjer antagelig når folk blir bedre av å spise juksemedisin, den såkalte placeboeffekten. Du tror du tar en pille som vil hjelpe, og det gjør den, selv om den ikke inneholder noen virkestoffer. Tanken starter prosesser som er bra for kropp og sjel.

Barn er født som forskerspirer!

2011-05-23T08:52:00.003+02:00

For tiden tester jeg ut et tenketreningskurs på 3. klassinger ved Tåsen skole. Hver gang jeg møter dem, blir jeg slått av hvor mye de forstår og hvor mye de klarer å resonnere seg frem til. På fredag lekte vi en lek der vi lot som vi studerte dyr på en fremmed planet. Alt vi fant ut om dyrene fylte vi inn i en tabell. Etterpå skulle vi bruke tabellen for å finne om påstander om dyrene om en konklusjon var rett eller gal. Det gikk som en lek, også når de måtte vurdere tre variable opp mot hverandre. Nok en gang fikk jeg oppleve hvordan barn er født forskerspirer, noe også årets bidrag i Årets Nysgjerrigper bekrefter. Når jeg samtidig syns at mye av naturfagsundervisningen i norsk skole ikke er i takt med tar barns kognitive utvikling, er det ikke merkelig at jeg ble mer enn middels interessert da jeg nylig kom over en artikkel i Science med tittelen ”Science starts early” av psykologiprofessor Frank C. Keil ved Yale University i USA. Han mener mange pedagoger tar feil når de antar at barn har store problemer med å forstå verden vi lever i. Ny forskning tyder på det helt motsatte.

Barn viser seg å ha gode ferdigheter til å avsløre statistiske sammenhenger og årsakssammenhenger tidlig i livet. Babyer som bare er 5 måneder gamle kan skille ulike stavelser fra hverandre, registrere hvor ofte en stavelse blir sagt og sette stavelsen i sammenheng med hva som skjer når den blir sagt. Når de bare er en måned eldre, dvs. 6 måneder gamle, kan de avsløre årsakssammenhenger som at når en ball treffer noe, vil det den treffer begynne å bevege seg. Og babyer som er 11 måneder gamle, kan oppfatte mer abstrakte og diffuse årsakssammenhenger viser en studie der babyer fikk se klosser på en skjerm. Klossene var ordnet eller lå hulter til bulter. Innimellom falt et forheng ned foran skjermen. Noen ganger var det en menneskelignende figur på forhenget, andre ganger en abstrakt figur. Men det var bare den menneskelignende figuren som førte til at rotete klosser ble ryddet på plass. Ved å måle hvor lenge babyene så på klossene etter at forhenget ble fjernet, mener forskerne at babyene forstod denne sammenhengen. Smårollinger blir raskt mye smartere. Gir du 3-4 åringer en kasse med gir og en bryter, oppdager de fort hva som kan varieres og hva som må holdes konstant for å få motoren til å gå. Førskolebarn viser seg å forstå enda mer kompliserte saker som f. eks. hva som skjer med maten etter at den komme inn i kroppen. De vet også at mat er nødvendig for at kroppen skal vokse og bevege seg.

Hva har så dette med naturvitenskap å gjøre? Jo, det er akkurat de samme tenkeferdighetene voksne forskere bruker. Forskere avdekker korrelasjoner, ofte mellom fenomener som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Deretter finner de en forklaring på hvorfor disse fenomenene har noe med hverandre å gjøre og deler kunnskapen sin med andre. Naturfagsundervisning burde ta utgangspunkt i disse tenkeferdighetene mener professor Keil. Helt små barn lærer helt fra de er født, og de har evnen til utrolig raskt å forstå sammenhenger i naturen, mener han. Barn må ikke bare lære ting trinn for trinn, dvs. fra bunnen og opp. De kan også benytte intuisjonen sin og kan se både opplagte og mindre opplagte sammenhenger når de går inn i en læringssituasjon. Denne ideen får støtte av et tenketreningsprogram som er utviklet i England de siste 30 årene, og som vi i Forskerfabrikken jobber med å tilpasse til norske forhold. Her lar man barn trene på grunnleggende tenkeferdigheter som å klassifisere, se årsakssammenhenger, sette ting i serie, se sammenhenger mellom variabler og lage modeller, ikke bare i naturfag, men også i andre fag som matematikk og Engelsk. Resultatene viser at tenketreningen ikke bare gir resultater i et fag, men øker barnas prestasjoner i mange fag. Spesielt barn fra ressurssvake familier har stort utbytte av slik tenketrening.

Kreft av CT-bilder?

2011-05-21T10:13:00.004+02:00

Komputer-tomografi (CT) er en fantastisk røntgenmetode som tar billedsnitt av kroppens indre. Den har vist seg å være uvurderlig for å avdekke sykdom, og de som fant opp teknikken, ble hedret med Nobelprisen . Men i USA er det også vokst frem kritiske røster til CT. Et enkelt CT-skan kan avlevere en stråledose som tilsvarer flere dusin røntgenbilder tatt på tradisjonelt vis. Derfor frykter stadig flere at stålingen kan mutere arvestoffet i celler slik at de blir kreftceller. Det er spesielt grunn til å mistenke at barn kan ta skade, ettersom deres celler deler seg hurtig.

Problemet er bare at det er vanskelig å få sikker kunnskap om risikoen, for hvordan skulle man forske på slikt? Det er jo ikke akkurat etisk forsvarlig å bestråle folk for å finne ut hvor store doser som må til for at noen utvikler kreft. Det nærmeste man kommer er å studere de som overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki, og det har biofysikeren David Brenner ved Columbia Universitetet gjort. Han fant frem til barn som bodde i en avstand til bombene som førte til at de fikk en stråledose som tilsvarer et CT-skan. Deretter fant han ut hvor mange av dem som var døde av kreft som voksne i forhold til mennesker som ikke var utsatt for stråling fra en atombombe. Resultatene viste at et av 1000 barn som får en slik stråledose, dør av kreft senere i livet. Hvis dette stemmer, betyr det at 500 av de 500 000 barna som får CT av hode eller mage i USA hvert år, vil dø av kreft som følge av undersøkelsen når de blir voksne.

Det er allikevel mange som tviler på at dette kan være riktig. De hevder at man ikke ser noen biologisk effekt av lave stråledoser. Andre mener at slik stråling tvert i mot kan beskytte mot kreft ved å stimulere cellenes egen evne til å reparere DNA-skader. Men funnene blir allikevel tatt alvorlig nok til at man i USA nå diskuterer hvordan man kan redusere stråledosen ved bruk av CT og om bruken av CT skal reguleres.

Mye kan tyde på at bruken av CT i mange tilfeller er helt ute av kontroll. I 1980 utgjorde bare 0.4 % av den strålingen den amerikanske befolkningen fikk, stråling fra CT-undersøkelser. I 2006 var det tilsvarende tallet 24 %. I noen tilfeller beordrer leger CT før de i det hele tatt har undersøkt pasienten. Mange leger ser også ut til å be om CT-bilder for å være på den sikre siden.

Hvordan er det så i Norge? Akkurat det finner jeg ingen informasjon om på nettet, heller ikke i Tidsskriftet til Den Norske Lægeforening, men kanskje du som leser denne bloggen har mer å tilføye? Hva burde vi så gjøre? Personlig vil jeg ikke nøle med å ta CT hvis det er viktig for å stille en diagnose, men først vil jeg spørre legen om det virkelig er nødvendig.

Sett bjelle på katta

2011-05-18T22:29:00.003+02:00

Forhatt katt i hagen!

I fjor fikk vi fuglekasse i hagen, men ingen fugler flyttet inn. I år derimot observerte vi spettmeis rundt husveggen helt fra tidlig i januar. De var nok fristet av berget med solsikkefrø som vi la ut på denne tiden. I februar så vi dem inspisere kassa, og noen uker senere ble det klart at de hadde flyttet inn. Nå kikker vi bort på kassa både tidlig og sent for å finne ut hva de holder på med. Det er spennende å hvordan de hakker på trestammer som de reneste hakkespetter og klatrer like lett ned- som oppover trestammer. Nå ser vi frem til å følge klekkingen av fugleunger. Tenk om vi får se ungene forlate reiret for å lære å fly? Problemet er bare at slangen har entret paradis, for hva så vi på kassa her om dagen? Jo, en diger stripete katt!

Ikke ville den flytte seg heller. Litt husj, husj fra far og sønn i huset fikk den bare til å klatre litt høyere opp i treet. Først når to voksne menn kom løpende mot den og kastet stein på den, flyktet den av gårde.

Lenge undret vi på om meisene hadde fått skrekken og forlatt redet, men nei da. De er her fortsatt. Nå vokter vi kassa så ofte vi kan og får Balder til å tisse masse rundt treet i håp om å gjøre det lite attraktivt for katter. Samtidig undrer jeg på om jeg overreagerer. Er det ikke naturens gang at noen fugler blir tatt av katter? Jeg har kommet frem til at det er det ikke. Katter hører ikke hjemme i norsk natur. De er en fremmed art som vi mennesker har innført. Har det så noen betydning at katter tar småfugl? Det er ca 500 000 katter i Norge. Hvis de tar 5 småfugl hver i året, tilsvarer det 2,5 millioner småfugl. Norsk ornitologisk forening frykter at det kan ha en negativ innvirkning på lokal økologi.

Internasjonalt er derimot katters effekt på fulgebestanden omdiskutert. Noen forskere mistenker at bykatter utgjør en trussel for småfugl i verdens byer. Ikke bare fordi de dreper fugl, men også fordi de skremmer mange fugler fra å hekke. Beregninger viser at hvis katter kun tar en fuglunge per fuglekull i året, kan det føre til at antall fugl reduseres dramatisk i løpet av få år. I Australia pågår en lignende debatt etter at det har blitt klart at katter ikke bare tar fugl, men også dreper en rekke utrydningstruede smådyr. Samtidig sier andre forskere at katter har eksistert i byer i årevis. Hadde de vært en trussel for fuglelivet, hadde vi ikke hatt fugler nå. Langt flere fugler dør som følge av sult, sykdom eller blir drept av andre rovdyr. Fuglene som blir tatt av katter er de svakeste og ville dødd uansett. Dessuten, bestanden av blåmeis, som ofte blir tatt av katt, har økt i England de siste årene.

Vel, uansett hva som er riktig, så er ikke katter velkommen i hagen vår de nærmeste månedene. Det er bare å pelle seg unna, ellers setter jeg bikkja på dem. Jeg oppfordrer dessuten alle katteeiere til å sette bjelle på katta si om våren. Da klarer de ikke å snike seg inn på fugler uten å bli oppdaget.

Lage leker til kjæledyr

2011-05-18T21:18:00.002+02:00

Det finnes mange typer kjæledyr. Nar dere lager leker eller andre gaver til dyrene vil dere oppdage hvor forskjellige de er. En hund liker jo helt andre ting enn et marsvin eller en kanin.

Aktiviteten kan gjøres hele året. Den bør deles inn i to økter, én for planlegging og én for gjennomføring. Planleggingen trenger ikke å ta mer enn 1-2 timer, men gjennomføringen krever antageligvis noe lenger tid. Under planleggingen kan dere også fordype dere i dyrs behov og spesielle kjennetegn. Selve gjennomføringen passer fint som et juleverksted.

SENTRALE BEGREPER:
Kjæledyr, virveldyr, virvelløse dyr, kjøtteter, planteeter, alteter, pattedyr, krypdyr, fugler, gnagere og virvelløse dyr

MATERIELL:
Hva dere trenger av materiell, avhenger helt av hva dere ønsker å lage, men følgende vil nok komme til nytte:
• Ulike typer tråd/hyssing

• Doruller

• Tekstilrester

• Tomme brusflasker, 0,5 liter og 1,5 liter

• Kniv til å skjære i flaskene

• Trådsneller

• Planker

• Skruer

• Spiker

• Hammer

• Skrutrekker

• Hengsler

• Rundstokker

• Gamle sokker

• Godbiter til hund og katt som ikke mugner

• Solsikkefrø til gnagere, evt. andre typer frø

• Tomme pappesker/emballasje

• Små speil (til fugleleker)

• Dopapir

FREMGANGSMÅTE

1. Hvor mange av elevene har et kjæledyr? Hvor mange kjenner et kjæledyr? Få en oversikt, og gi alle i oppgave å finne et dyr de vil lage en gave til. Hvis noen skal jobbe med samme type dyr, kan de jobbe i grupper.

2. La elevene diskutere eller skrive ned hva de vet om dette dyret.

a. Er det et virveldyr?

b. Er det et pattedyr, et krypdyr, en fugl, et leddyr eller noe helt annet?

c. Hvordan lever et slikt dyr i naturen?

d. Hva spiser dyret? Er det en planteeter eller en kjøtteter?

e. Hvilke behov har dyret når man har det som kjæledyr? Spiser det kjøtt eller planter? Er det en jeger? Liker det å grave seg ned? Liker det å gjemme seg bort? Liker det å leke?

3. Legg en plan for hvordan dere skal finne svar på spørsmålene. Kanskje dere kan søke på Internett, f. eks. på www.nysgjerrigper.no for å finne ut mer om de ulike dyrene. Dere kan også bruke bøker eller dere kan intervjue medelever som har de aktuelle kjæledyrene.

4. Deretter kan elevene legge en plan for hva slags gave de vil lage. Her kan du eventuelt vise frem utstyr de kan bruke slik at det blir lettere å få ideer. Gjennomfører dere denne økten noen dager senere, vil elevene også kunne finne frem saker de kan bruke hjemme.

5. Når dyret får gaven sin, kan eleven teste hvordan den fungerer. Oppsummer senere hvordan gavene ble mottatt av de ulike dyrene.

Under finner dere tips til noen enkle og noen mer avanserte kjæledyrleker.

TRÅDSNELLEVILT TIL SMÅDYR SOM LIKER Å JAKTE
Materiell

• 2 m hyssing

• En trådsnelle

Fremgangsmåte

1. Tre den ene enden av hyssingen gjennom hullet i trådsnellen.

2. Bind enden som er tredd gjennom trådsnellen til hovedlengden av hyssingen slik at snellen blir inne i en løkke. Det er viktig at løkken ikke er for trang, for da triller snellen dårlig.

3. Lag en løkke i den andre enden av hyssingen som dere kan holde i når dere drar trådsnellen bortover gulvet.

DORULL-LEKE TIL KATT, ILDER OG LITEN HUND

Materiell

• Flere korte lengder med hyssing.

• Doruller

Fremgangsmåte

1. Mal og dekorer dorullene dere skal bruke til denne leken. Kanskje dere vil pynte dem som mus hvis det er en katt som skal ha rullene?

2. Stikk hull i dorullene og knyt en hyssing fast i hullet.

3. Bind de løse endene av hyssingene sammen slik at det blir et knippe med doruller. Det er bare en fordel om ikke alle hyssingene er like lange.

4. Heng dorullknippet opp et sted der kjæledyret kan leke med det. Dere kan også dra leken etter dere for å få dyret til å fange dorullene.

På lignende måter kan dere lage leker av gamle filler og andre ting.

HØYDEHOPP

Stativet for høydehopp kan skaleres etter størrelsen på kjæledyret. Det tar et par timer å lage stativet hvis man har kappet til de ulike delene på forhånd.

Materiell per stativ

• 4 plankelengder a 1 meter. Her kan man bruke det man har for hånden og elevene kan ta med seg noe hjemmefra

• 4 plankelengder a 30 cm

• 40 treskruer eller spiker. Lengde og tykkelse på skruene/spikrene avhenger av hva slags materialer og hengsler man bruker.

• 4 små hengsler

• En tynn rundstokk av omtrent en meters lengde.

• Skrutrekker eller hammer

Fremgangsmåte

1. Lag bein til stativet ved å feste to av de korte plankelengdene på tvers av de lange plankelengdene med skruer eller spiker, se bilde.

2. Lag det andre beinet på samme måte.

3. De to andre lengdene skal brukes til å feste hinderet på. Monter to og to skruer/spikre i fire ulike høyder for å kunne velge mellom ulike høyder når hunden skal hoppe. Skruene/spikrene må være såpass fra hverandre at rundstokken kan hvilke på dem. Vær nøye på at høydene for skruer/spiker blir den samme på begge lengdene.

4. Fest hvert av hinderfestene loddrett på beina ved hjelp av to hengsler og skruer/spiker. Dere trenger et hengsel på hver side av beinet for å låse det i lodd.

5. La blomsterpinnen hvile på en av skruene/spikerne som angir en gitt høyde.

6. Sammen med gaven kan man lage en lapp om hvordan man trener på høydehopp med hund. Der kan det f. eks. stå:

Når du skal få hunden din til å hoppe, bør du begynne på den laveste høyden. Still hunden foran hinderet og stå på andre siden med en godbit i hånden. Si hopp og lokk med godbiten. Når hunden hopper over, får den belønningen. Etter hvert kan du utvide øvelsen ved at du løper med hunden mot høydehoppet, og belønner når den hopper. Husk ros og litt godteri med en gang den lander. Hvis dyret sniker seg utenom blir det ikke noe ros, men det blir heller ikke skjenn! Prøv heller på nytt. Etter hvert kan man prøve uten bånd og med større høyder! Husk ikke å holde på for lenge av gangen, for da blir hunden sliten.

MUS, HAMSTER- OG ROTTETUNELL

Materiell

• 0.5 liters (hamster og mus) eller 1,5 liters (rotte) plastflasker

• Pakketape

• Syl

Fremgangsmåte

1. Lag plastsylindere av plastflaskene ved å skjære av topp og bunn

2. La en av flaskene beholde bunnen

3. Tape sammen sylinderne og bruk den som har bunn til sist slik at tunellen blir en blindvei. Husk at den ikke må bli lenger enn at den kan passe inn i buret.

4. Lag noen hull på toppen og i bunnen av tunellen med en syl slik at luft kan sirkulere

5. Alternativt kan tunellen brukes når man har dyret ute av buret. Da kan dere lage den lenger og eventuelt lage åpning i begge ender slik at dere kan bruke tunellen når dyret går fra en person til en annen.

6. Legg ved en lapp hvor det står at eieren må passe på at dyret ikke begynner å gnage på tapen.

FORINGSSTASJON FOR GNAGERE

Materiell

• To 0,5 liters brusflasker

• En saks

• En kniv

• Tape

Fremgangsmåte

1. Kutt av toppen på den ene flasken som vist på bildet.

2. Lag et hull nederst på siden i denne flasken. Hullet må være så stort at dyret som skal få foringsflasken, kan stikke hodet inn og forsyne seg

3. Press toppen med tuten først ned i bunnen med hull. Fest den med tape slik at flasketuten henger rett over bunnen og mat kan falle ut av tuten.

GODBITFLASKE FOR SULTNE KJÆLEDYR

Materiell

• En plastflaske (0,5 liter eller 1,5 liter avhengig av hvor stort dyret er)

• En syl

• Favorittfrø eller favorittgodbit

Fremgangsmåte

1. Lag flere hull i flasken. De må være store nok til at frøene eller godbitene kan komme igjennom

2. Fyll på det du mener er en passelig mengde godbiter

3. Skru på korken. Gir man godbitflasken til dyret når det er sultent, er sjansen stor for at den snart vil oppdage at den får tak i mat ved å rulle flasken frem og tilbake.

DRIKKEFLASKE TIL HUND

Denne flaskepatenten er kjekk når man må ta med hunden på turer hvor det ikke er vann å få tak i.

Materiell

• 3 stk. 1,5 liters brusflasker hvor to har kork (da får man to gaver)

• Kniv

Fremgangsmåte

1. Kutt den ene flasken i 2 deler på langs fra topp til bunn. Her vil nok de fleste trenge hjelp av en voksen.

2. De to halvdelene kan nå klikkes utenpå hver av de to andre flaskene

3. Fyller man disse flaskene med vann før man går på tur, kan den halve flasken brukes som drikkekar

GODBITSKATT FOR KATTER OG HUNDER

Materiell

• Pappemballasje eller dorull

• Dopapir

• Godbiter dyret liker som har lang holdbarhet

Fremgangsmåte

1. Pakk godbiten inn i dopapir.

2. Legg godbiten inni emballasjen eller dorullen sammen med mer papir.

3. Pakk evt. emballasjen eller dorullen inn i papir. Dyret vil lukte godbitene inni gaven og gnage og bite til det får tak dem.

LEKE TIL FUGLER

Materiell

• Sugerør med trekkspillknekk

• Hyssing

• Saks

Fremgangsmåte

1. Ta en håndfull sugerør og fest hyssing i 10-15 cm lengde til hvert rør ved å knyte hyssingen rundt røret rett nedenfor trekkspillknekken.

2. Tape sammen sugerørene slik at knekken på sugerørene peker i samme retning. Tapen skal ikke ødelegge knekken på sugerørene, men kan brukes til å feste hyssingknutene bedre.

3. Bøy knekken på sugerørene utover.

4. Heng leken opp etter en av hyssingene. Forhåpentligvis vil fuglen kose seg med å dra i båndene og bøye sugerørene. Legg ved en lapp hvor det står at eieren må passe på at fuglen ikke spiser på leken.

PRAKTISKE TIPS
Legg en plan for å samle inn materiell som flasker, doruller etc. noen uker/måneder i forveien.

Frolic egner seg som godbiter til hund. De har lang holdbarhet.

Leker av plast kan dekoreres med vannfast tusj.

Det er viktig å passe på at lekene ikke har små løse deler som dyrene kan svelge. Lag lapper som kan legges ved hvor det står at eieren av dyret må følge med på at dyret ikke spiser plast og annet materiale i leken.

Lag gjerne en tabell hvor elevene kan systematisere hva som kjennetegner ulike kjæredyr. De kan krysse av for det som stemmer for det enkelte dyr.

HVA DU KAN FORTELLE
Virvelløse dyr mangler ryggsøyle. Til disse tilhører leddyrene (Arthropoda), leddormene og bløtdyr. Flertallet av dyrene på jorda er virvelløse dyr.

Alle virveldyr har et indre skjelett med ryggvirvler. Det finnes ca. 60 000 ulike virveldyr i verden. Fisk, krypdyr, fugler og pattedyr er alle virveldyr.

• Fisk er virveldyr som lever i vann og som har finner i stedet for bein og armer. Fiskene var de første dyrene med virvelsøyle.

• Alle krypdyr går med beina ved siden av kroppen, eller de drar seg frem på buken som slanger. De har ikke en fast kroppstemperatur, men endrer temperatur avhengig av temperaturen i omgivelsene. Huden er vanntett og dekket med skjell.

• Fugler har hule lette bein i skjelettet, forlemmene har utviklet seg til vinger og kroppen er dekket av fjær. Videre har de nebb og er varmblodige, dvs. at de har en bestemt kroppstemperatur.

• Pattedyr er også varmblodige, og de har beina plassert under kroppen. Videre har de pels og stor hjerne sammenlignet med mange andre typer dyr. Navnet har de fått fordi de gir barna sine melk når de er små. Ca 40 % av alle pattedyrarter er gnagere. Foran i munnen har gnagerne tenner som er spesialutviklet for å gnage.

En kjøtteter er et dyr som først og fremst spiser kjøtt. Typiske kjøttetere er ulv, gaupe, rev, tiger og løve. Selv om katter og hunder kan like frukt og grønnsaker, er de først og fremst kjøttetere.

En planteeter er et dyr som hovedsakelig lever av å spise planter. Typiske planteetere blant pattedyrene er hest, sau og kyr. De fleste planteeterne på jorda finner man hos mindre avanserte dyregrupper som leddyrene.

En alteter, er et dyr som spiser både plantemat og kjøtt. Typiske altetere er menneske, bjørn, grevling og svin. Det finnes også laverestående altetende dyr som veps og maur.

Så rart å være flaggermus

2011-05-11T07:34:00.002+02:00

Så rart å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus og gå til sengs i trærne, skrev Inger Hagerup i sin sang om flaggermus og annet rart. Etter å ha leste en artikkel i Science har jeg heller lyst til å skrive, så rart å være flaggermus og være verdt milliarder av kroner for amerikansk landbruk. Det er ikke like poetisk, men helt sant.

Erkjennelsen er kommet fordi flaggermus i Nord-Amerika er langt færre enn før. Mange dør av ”hvit-snute-sykdommen” en soppsykdom som angriper flaggermus mens de er i dvale om vinteren. Soppen får dem til å komme for tidlige ut av dvale slik at de dør fordi de ikke finner mat på denne tiden av året. Så langt har ca 1 million flaggermus dødd av sykdommen. En liten brun flaggermusrase er så hardt rammet at den er truet av utryddelse. Samtidig viser det seg at andre flaggermus blir tatt av dage av det stadige voksede antallet med vindmølleparker. Hvorfor akkurat flaggermus har så lett for å krasje i vindmøller er uklart, men en kanadisk undersøkelse tyder på at flaggermus dør av trykkfallsyke når de er i nærheten av bladene på store vindmøller. Det oppstår et kraftig trykkfall i bakkant av bladene, som igjen gjør at flaggermusene får trykkfallsyke.

Fordi flaggermus er storspisere av skadedyr som angriper planter og trær, kan utviklingen ha stor betydning for amerikansk landbruk. Nye beregninger viser at reduksjonen i flaggermus kan koste landbruket et sted mellom 4 -22 milliarder amerikanske dollar i året. En enkelt koloni med 150 store brune flaggermus spiser ca. 1.3 millioner skadeinsekter i løpet av en sesong. Reduksjonen av flaggermus de siste årene gjør at 1000 tonn insekter ikke lenger blir spist i sommerhalvåret. Når et lite insekt ikke veier mer enn noen milligram, utgjør 1000 tonn et enormt antall småkryp.

Jeg syns denne historien er tankevekkende fordi den viser oss hvordan et dyr som vi knapt tenker på fordi vi nesten aldri ser det, har stor betydning for miljøet. Dessuten, fordi flaggermus formerer seg langsomt, er det all grunn til å ta utviklingen alvorlig. Problemet er bare at det ikke finnes noen umiddelbar løsning. La oss håpe at fremtidens vindmølleparker kan gjøres mer flaggermusvennlige. Samtidig må man lære mer om sykdommen som rammer flaggermus slik at vi kan hjelpe dem med å bekjempe den. Vil du vite mer om flaggermus, kan du bli med på Forskerfabrikkens Flaggermussafari. Mer info finner du ved å klikke HER:

Elektroniske medier gir makt til folk flest

2011-05-10T07:32:00.001+02:00

Det er ikke lenger bare redaktører og journalister som bestemmer hva folk flest skal få kjennskap til. Gjennom elektroniske medier kan vi alle få utløp for tanker og meninger slik jeg får på denne bloggen. Det byr på nye utfordringer for ekspertene og politikere, noe følgende historie er et godt eksempel på.

Til tross for at ingen anerkjente fagfolk i landet anbefaler metoden, går folk i Canada mann av huse for at pasienter med multippel sklerose skal få tilbud om en helt ny behandling. Heller ikke den nasjonale organisasjonen for pasienter med multippel sklerose har tro på behandlingen. Hvorfor vil da pasientene allikevel ha den?

La meg begynne med begynnelsen av historien. Den startet i Italia i 2008. Her lanserte den italienske legen Paolo Zamboni en helt ny hypotese om hva som forårsaker den fryktede sykdommen multippel sklerose. Han mener den skyldes at venene som frakter blod fra hjernen og sentralnervesystemet ikke fungerer optimalt. Dermed hoper blodceller seg opp, og jernholdige forbindelser tetter igjen årene, noe som igjen fører til en autoimmun reaksjon. Utvider man disse venene slik at de fungerer bedre, demper man også mange av symptomene på sykdommen hevder Zamboni.

Multippel sklerose er en kronisk nevrologisk sykdom som gir mange ulike symptomer der man blant annet får redusert balanseevne og mister styrken i musklene. Noen mennesker har en kronisk variant der de gradvis blir verre. Andre har en variant som kommer i anfall. Mellom hvert anfall kan det gå mange år, og i mellomtiden kan man komme seg rimelig bra. Det finnes kun lindrende medisiner, ingen kur. Zamboni har testet ut behandlingen sin på 65 mennesker, deriblant sin egen kone. Resultatene viste at de som hadde anfallvarianten av MS, fikk færre anfall etter inngrepet. Problemet er bare at anfall i utgangspunktet er umulig å forutsi, frekvensen varierer veldig. Dessuten hadde denne studien ingen kontrollgruppe. Fra et vitenskapelig ståsted er det derfor vanskelig å sette særlig lit til Zambonis funn. Når i tillegg andre forskere ikke klarer å reprodusere effekten, er det høyst tvilsomt om metoden fungerer.

Men det hindrer ikke at Canadiske politikere nå kjenner seg presset til å debattere metoden på nasjonalt nivå. For i Canada er det etablert en folkebevegelse på Facebook for metoden. Hele 500 Facebook-grupper er opprettet for å fronte saken. Her forteller blant annet pasienter som har reist til private klinikker i andre land for å få utført inngrepet, om hvor mye bedre de har blitt. Massemedia har fulgt opp ved å skrive om metoden i 83 saker mellom november 2009 og januar 2011. Til sammenligning har Italienske medier kun skrevet om temaet 16 ganger i samme periode, og i andre land er den beskrevet i enda mindre grad. I Norge er den ikke beskrevet i noen ledende medier så vidt jeg kan se etter en kjapp søk med Google. I Canada kjenner derimot 50% av befolkningen til Zambonis metode og mange krever at staten skal finansiere en kontrollert studie for å finne ut om metoden virker. Videre kreves det at MS-pasienter skal få behandlingen umiddelbart på statens bekostning.

Det har til alle tider eksistert nye hypoteser for hvordan man kan behandle sykdom. I dag gjør medier som Facebook og Youtube det mulig å nå ut til langt flere mennesker med slike ideer. Denne historien viser at for å få et balansert informasjonsbilde, er det nødvendig at forskere og andre fagfolk også benytter slike kommunikasjonskanaler. Saken viser også hvor viktig det er at flere har kunnskap om hvordan forskning fungerer. Det er veldig lett å bli forledet av en enkelt studie, men en hypotese må som oftest bekreftes mange ganger før man kan vise den tillit. Det er spesielt viktig når det er snakk om medisinske behandlingsmetoder som kan ha alvorlige bivirkninger slik dette inngrepet kan.

Elefanter kan teamarbeid

2011-05-08T13:04:00.003+02:00

Mange dyr behersker kunsten å samarbeide. Ja, elefanter samarbeider minst like bra som de store apene viser en fersk rapport. Oppdagelsen ble gjort da forskere la ut mat på en plattform. Rundt plattformen var det et tau. Hvis en elefant dro alene i tauet, fikk den bare tak i tauet, ikke maten. Dro derimot to elefanter sammen i tauet, fikk de også få tak i plattformen med mat. Når elefanter ble sluppet parvis inn til oppsettet, tok det ikke langt tid før de skjønte at her må vi jobbe sammen for å få mat. Og hvis en elefant ble sluppet ut før den andre, lærte den første seg å vente til den andre kom .

Nå vil forskere forsøke å forstå mer av lydene elefantene bruker for å kommunisere med hverandre. Samtidig jobber andre med å forstå samarbeid mellom sjimpanser. Disse store apene kan til og med henvende seg til mennesker for å få hjelp hvis de står ovenfor en oppgave som de ikke kan løse alene.
Vi mennesker er helt avhengige av å samarbeide med andre. Evnen er utviklet gjennom millioner av år med evolusjon. Og det merkelige er at vi ofte velger å samarbeide selv om det tilsynelatende ikke er til fordel for oss selv. Denne egenskapen er antagelig en viktig grunn til at vi har klarer å overleve under de mest ulike forhold på kloden fra knusktørr ørken til iskaldt Arktis. Når vi hjelper noen, øker sjansen for å få hjelp og støtte når vi selv trenger det. Samarbeid lønner seg rett og slett i det lange løp. Hvorfor er det da allikevel krig og ufred? Fordi samarbeid ikke er ensbetydende med fredelig adferd. Krig krever jo faktisk utstrakt samarbeid mellom mange mennesker.

Uhyrlig mugg og sure bakterier på brødskiver

2011-05-08T09:46:00.001+02:00

Maten vi spiser, lufta rundt oss, bakken kjøkkenbenken, håret og huden vår har en ting til felles; det myldrer av usynlige bakterier- og soppceller på og i dem. Som oftest er de helt ufarlige for oss, og mange av dem er også nyttige. Du kan dyrke dem opp i store mengder ed noen enkle triks.

TID: Oppstart 1 time, oppfølging regelmessig i 1-2 uker ca. 15 minutter hver gang

SENTRALE BEGREPER: Hypoteser, fuktighet/vann, tørt, celle, bakterieceller, soppceller, vekstbetingelser, bioteknologi

MATERIELL
• Helt vanlige brødskiver, altså ikke sånne som kan ligge i en pose i ukevis og være like ferske. De inneholder stoffer som hindrer bakterier og sopp i å vokse.
• Plastposer
• Ulike matvarer som kan være god næring for bakterier og sopp og kanskje inneholder noen selv også.

Vi brukte:
o Camembert som er laget ved hjelp av soppen Penicillium camemberti.
o Kakao som ofte inneholder bakterier i Bacillus-familien
o Olivenolje som antageligvis ikke inneholder noe særlig med bakterier og sopp, men som kan være god næring.
o Sukker, som er god næring for bakterier og sopp.
o Eddik, som lager et surt miljø
o Cultura som er fremstilt ved hjelp av melkesyrebakterier.
o Blåskimmelost som er laget ved hjelp av soppen Penicillium roqueforti.

FREMGANGSMÅTE
1. Spør elevene hva som skjer med brød som ligger for lenge. Mange har sikkert opplevd at det kommer mugg på brødet. Spør om de også har opplevd at brød ikke mugner selv om det ligger for lenge. Hva kan i så fall være grunnen til det?

2. Lag hypoteser om hva som påvirker mugning av brød som fuktighet, ulike typer pålegg og lignende. Lag forsøk hvor dere kan teste hypotesene. Her er et eksempel på hvordan forsøket kan utføres:

a. Fukt en og en brødskive forsiktig i en skål med vann. La også en brødskive være tørr. Den vil fungere som en kontroll som sier hvor viktig det er med vann for at bakterier og sopp skal trives.

b. Legg en brødskive med bare vann inn i en pose. Den vil vise hva som finnes på brødskiven i utgangspunktet.

c. Smør på den matvaren du vil teste ut og legg skiven inn i posen.

d. Lukk posen godt.

3. Gjenta med så mange matvarer/metoder dere ønsker å utforske.

4. La skivene ligge et sted det er godt og varm og følg med på hva som skjer de neste dagene.

5. Ta gjerne bilder og lag en digital presentasjon.

PRAKTISKE TIPS: Ikke bruk kjøttmat, da kan dere få dyrket opp farlige bakterier og sopp!

HVA DU KAN FORTELLE : Fortell at det som vokser fram på brødskivene enten er mugg eller bakterier. De er små levende organismer som bare inneholder en enkelt celle. Men blir det mange av dem, danner de slim eller et ullete belegg.

Du kan også dyrke frem spennende celler ved å legge matvarer i poser eller syltetøyglass og vente og se. Som f. eks. en tomat.

I flere tusen år, uten å vite hva celler er, har mennesker brukt celler til mye nyttig. Gjærceller har blitt brukt til å heve brød, lage vin og brygge øl. Muggsopp har blitt brukt til å lage deilige oster, og bakterier til å fremstille yoghurt og eddik. Å bruke levende organismer til å produsere noe nyttig kalles bioteknologi.

Hvor ble det av oljen?

2011-05-06T07:56:00.002+02:00

Det er 1 år siden oljekatastrofen på Deepwater Horizon i Mexicogulfen. På 1400 meters dyp lakk det ut 5 millioner fat med olje og nesten like mye gass. Når hvert fat inneholder 158 liter, snakker vi om 790 000 000 liter olje. Det var stort oppstuss da ulykken skjedde, men nå har det lenge vært stille, for lite olje har lekket opp på strendene langs kysten. Selv hadde jeg fortrengt hele ulykken inntil jeg i går fant en oppdatering i Nature. Det var interessant og viktig lesning med tanke på at noe lignende kan skje langs Norskekysten.

Fordi ulykken skjedde så dypt, har forskerne som forsøker å kartlegg effektene av utslippet en ekstremt krevende jobb. Samtidig er oppgaven viktig fordi den kan lære oss mye om hva som kan bli resultatet hvis noe lignende skjer igjen. Det viser seg at bare 20% av utslippet ble fjernet under opprensningen. En like stor mengde har løst seg opp eller fordampet. Resten av oljen, dvs. 60 % er igjen i havet, enten som små dråper eller som et tykt lag med brun masse på havbunnen 1000 meter under overflaten. Her finner man også mange døde dyr. Samtidig ser man at dyr som svømmer rundt i havet, som maneter, er brunfargede i stedet for glassaktig rosa. Det er altså først og fremst det som lever i dypt hav og på havbunnen som merker utslippet. Oljen påvirker alle lag fra bunnen og opp. Effektene kan bli større på lengre sikt, for utslippet skjedde akkurat da mange dyr formerer seg.

Her hjemme gikk nylig debatten hett om vi skulle tillate oljeutvinning utenfor Lofoten. Selv om denne utvinningen ikke vil skje på like store dyp, har vi store utfordringer hvis en ulykke skulle inntreffe. Snø, tåke og kraftig vind kan hindre redningsarbeid i ukevis. Det er også grunn til å spørre om vi tar klimaproblematikken alvorlig når vi stadig vil øke vår egen oljeproduksjon. Samtidig vil ny oljeindustri langs kysten i Nord-Norge og Finnmark kunne gi et betydelig oppsving for disse landsdelene. Optimismen man har sett i området Hammefest-Alta etter at Snøhvitfeltet ble satt i drift er et tydelig eksempel på det. Jeffrey Short og Susan Murray, som begge har involvert seg i sikkerheten rundt oljeutvinning langs kysten av Alaska, har følgende råd om hva man bør gjøre:

1. Vi må investere mer i forskning på økosystemene i områdene vi vil hente ut olje fra slik at vi kan verne om spesielt viktige områder.
2. Sikkerhetsreglene må følge enda strengere standarder enn i dag slik at ingen oljeselskaper kan la være å følge dem.
3. Oljeselskapene bør betale inn penger til et sikkerhetsfond, slik at man har midler å ta av hvis en ulykke skulle inntreffe.

Sikkert er det at temaet om oljeutvinning er komplekst og byr på mange interesser satt opp mot hverandre. Derfor egner temaet seg spesielt godt for å bevisstgjøre elever på 10. trinn og i videregående skole om hvordan forskning og teknologi påvirker samfunnet. Diskusjonsspillet vi har laget om temaet, kan være et nyttig hjelpemiddel her. Det kan lastes ned helt gratis på: http://www.playdecide.eu/play/topics/oil-and-gas-north-sea

Finnes antifedmebakterier?

2011-05-05T09:04:00.002+02:00

Allerede for 5 år siden ble ideen lansert for første gang. Ubalanse i bakteriefloraen i tarmen kan være en grunn til at stadig flere mennesker verden over blir feite. Nylig viet det kjente tidsskriftet Science 2 helsider til temaet. Det tar jeg som et sikkert tegn på at denne hypotesen lever i beste velgående selv om den høres merkelig ut.

Det hele startet da Jeffrey Gordon ved Washington University i Missouri gjorde en overraskende oppdagelse; bakteriefloraen i tarmene til feite mus og tjukke mennesker er annerledes enn den man finner hos tynne individer. Videre, når han tilførte tynne mus bakterier som han fant hos feite mus, ble også de tynne musene tjukke. Dermed var diskusjonen i gang om tarmbakterier kan påvirke risiko for overvekt. At slike bakterier har en effekt på vekten, kan forklare hvorfor bønder som aler opp husdyr, får dyrene til å legge på seg raskere hvis de tilfører små mengder antibiotika i foret. Medisinen kan tenkes å påvirke tarmfloraen slik at dyrene lettere legger på seg.

Et annet interessant funn er at mange mennesker i vestlige land ikke lenger har bakterien Helicobacter pylori i magesekken fordi den har blitt utryddet av antibiotika. Det er en god nyhet med tanke på at bakterien øker risiko for magekreft og magesår, men samtidig ser den også ut til å regulere kroppens produksjon av hormonet ghrelin som stimulerer matlysten. Og denne bakterien er ikke den eneste som har blitt påvirket av antibiotika-inntaket. Mange tarmbakterier ser ut til å bli utryddet en gang for alle etter slike kurer. Hvis flere av disse bakteriene påvirker kroppens produksjon av hormoner som regulerer appetitt, kan det virkelig være noe i ideen om at det finnes antifedmebakterier.

For å finne ut mer, har forskere sammenlignet mus som fikk litt antibiotika over langt tid med mus som fikk en kraftig dose over kort tid slik vi mennesker får når vi er syke. Begge disse gruppene med mus ble så sammenlignet med kontroll-mus som ikke hadde fått antibiotika. Dyrene som fikk lavdose antibiotika fikk 15% mer kroppsfett enn kontrollmusene. Disse dyrene hadde også en annerledes bakterieflora. En lignende forandring fant man hos dyr som fikk antibiotika over en kort periode, men i større dose.

Andre forskere har klart å forutsi om en person er overvektig med 80% sikkerhet ved å studere tarmbakteriene. Bruker de derimot mer tradisjonelle metoder som genetiske risikofaktorer, har de bare rett i 58% av tilfellene. Disse resultatene får også støtte i en dansk undersøkelse. Her ble DNA fra tarmbakterier hos 55 tynne og 122 overvektige sammenlignet. Resultatene viste at det var flere forskjellige bakterier hos de tynne enn hos de overvektige. En bakterie som manglet, var en mikrobe som kan lage gassen metan (CH₄). Hvilken betydning kan så den ha for vekta? Jo, i stedet for at karbonatomer ende opp som prompegass som forsvinner ut av kroppen, ender de opp i fettmolekyler som tarmen kan suge til seg som næring.

Sett under ett er det altså stadig mer som taler for at det er en sammenheng mellom tarmflora og overvekt, men det er fortsatt umulig å si sikkert endring i tarmfloraen er en utløsende årsak til fedme eller bare er en konsekvens av fedme. Dessuten er alle forskere på feltet enige om en ting. Tarmflora er ikke en avgjørende årsak til fedme, det er derimot overspising og for lite fysisk aktivitet. Det er derfor ingen grunn til å vente på en kapsel med slankebakterier før man går ned i vekt. Inntil videre har jeg uansett innsett en ting. Nå har jeg fått nok en grunn til å ikke ta antibiotika uten at det er høyst nødvendig. Nylig har jeg dessuten lest at tarmbakteriene våre er omgitt av enda flere virus som også har betydning for helsa vår. Her kan det altså ligge mange overraskelser fremover.

I dag har jeg en av verdens morsomste jobber

2011-05-04T07:53:00.003+02:00

Å være fabrikksjef i Forskerfabrikken er aldri kjedelig. Allikevel er det noen høydepunkter gjennom året. Et av dem er å være juryleder i Årets Nysgjerrigper, noe jeg har hatt gleden av i flere år. I dag begynner moroa igjen. Som juryleder skal jeg bruke dagen i Norges forskningsråd til å gjennomgå alle innsendte bidrag og vurdere hvilke som skal sendes videre til de regionale juryene. Det blir nok mange gullkorn som venter meg. Samtidig lærer jeg ting som jeg ellers aldri ville tenkt på. Gullfisker f. eks., hva gjør de om natta? Sover de, eller er de våkne hele tiden. Faktisk tar de seg en liten tur ned på bunnen sånn ca 5 minutter kl 02 00. Det fant en klasse ut for noen år siden da de overvåket en gullfisk en hel natt.

I 2007 fikk jeg vite hvorfor mange mugger helt ubrukelige? Til tross for de er designet for å helle væske, blir det bare søl. Spesielt kakao er sølete oppdaget elever ved Mindland Skole Nordland. Etter å ha testet ut en rekke forskjellige mugger i ulike materialer og former, fant de ut at de beste muggene har en tynn skarp tut. Tuten skjærer av strålen slik at det ikke samler seg kakao under som drypper ned. Størrelsen på muggen eller materialet har ikke betydning.

I 2008 ble det avklart hvorfor det alltid lukter så mye verre på guttedo enn på jentedo. Elever på mellomtrinnet ved Hamnvåg Montessoriskole hadde følgende hypoteser:
• Gutter og jenter oppfatter lukter forskjellig
• Jenter er flinkere til å skylle ned
• Gutter står og tisser, derfor blir det mer søl på doringen og gulvet.

For å finne svar, tok de lukteprøver på ulike toaletter og lagde en lukttest for resten av klassen og småskolen. De testet også lukter som lim, kaffe, kanel, appelsin, barnåler og ingenting, men det var ingen forskjell i luktesansen mellom gutter og jenter. For å finne ut av hvem som var flinkest til å skylle ned, utførte de en spørreundersøkelse hos foreldre og elever ved skolen. Det var liten forskjell, noe de fikk bekreftet da selv sjekket toalettene 20 ganger i løpet av to uker. Men de oppdaget derimot at siden guttene står og tisser, havner gjerne den siste dråpen på kanten. Etter en stund lukter denne urinen stramt av ammoniakk, som gir den vonde lukten på guttedo. Disse elevene allierte seg også med en forsker som kunne bekrefte at det var mer bakterier på guttedo pga. all denne sølingen.

For å få barna mine til å rydde, bruker jeg forskningsresultatene til elever ved 1. trinn på Hillestad skole. For å finne ut om det var nødvendig å rydde, fikk de stoppet all rydding i et grupperom som ble brukt av mange forskjellige klasser. Allerede etter en uke flyttet spesialpedagogisk koordinator ut av rommet - hun ville ikke lenger undervise der. Det samme skjedde med morsmålslærer. Og to dager senere sluttet vaskerne å vaske på rommet. Like etterpå fant de den første støvdotten. Tre uker etter at de sluttet å rydde, begynte elevene å kaste ting etter hverandre i rommet. Når det hadde gått ytterligere to uker, sluttet jentene å leke på "roterommet" som det nå ble kalt. Samtidig ble guttenes lek mer aggressiv. Knappe to måneder etter at de sluttet å rydde kan ikke elevene være på roterommet uten tilsyn. Dermed er det tid for rydding. Og en ny hypotese: Man blir aggressiv av å være på rotete rom.

Hva som venter meg i dag, aner jeg ikke, men at det blir mye nytt og spennende, er jeg sikker på.

For smarte for fangeskap?

2011-05-02T12:13:00.002+02:00

I 1998 ble delfinene Tab og Presley påmalt trekanter og sirkler i pannen, på ryggen og på finnene. Alle merkene var plassert slik at de ikke kunne se dem. Når de derimot fikk et speil i bassenget sitt, tok det ikke lang tid før de vred og vrengte kroppen i ulike vinkler foran speilet for å studere hvordan de så ut med sin nye utsmykning. Forsøket viste at delfiner, i likhet med sjimpanser og mennesker, har selvbevissthet. Når de ser seg selv i speilet, forstår de at det ikke er en annen delfin, men dem selv. Disse marine pattedyrene kan dessuten forstå mening med elektroniske signaler sendt ut i vannet og håndsignalene til en delfintrener. De kan til og med ha forståelse for setningsstruktur og grammatikk! Delfinflokker ser også ut til å ha ulike kulturer, og de kan bruke redskaper.

Funnene er ikke overraskende, for delfiner kommer på 2. plass når det gjelder hjernevekt i forhold til kroppsstørrelse. Menneskehjernen utgjør 2% av kroppsvekten, mens delfinens utgjør 1%. Sjimpansen kommer kun på 3. plass med en hjerne som utgjør 0.5% av kroppsvekten. Anatomisk ligner også delfinhjernen mye på vår hjerne. Den har blant annet en kompleks neokorteks, et hjerneområde som vi bruker til å løse problemer, ha selvoppfattelse og uttrykke følelser.

Nå tar stadig flere til orde for at delfiner er for intelligente til at det er etisk forsvarlig å ha dem i fangenskap. Delfinforsker Lori Marino er talskvinne for denne saken. Etter å ha forsket på delfinhjernen i flere år, orker hun ikke å jobbe med delfiner i fangeskap lenger. Mens ville delfiner beveger seg over hundrevis av kvadratkilometer, må delfiner i fangenskap klare seg med steriliserte bassenger hvor de lett blir syke, hevder hun. Nærmere 7 % av alle delfiner i fangeskap dør årlig i motsetning til 2.2 % av delfinene som er fri viser en undersøkelse. Det er nå laget erklæringer over hvilke rettigheter høyerestående marine pattedyr bør ha. Her hevder man at de ikke skal holdes i fangenskap, men studeres i det fri. Men andre forskere som jobber for å lære mer om delfinenes intelligens, sier at de blir det umulig å studere dem på denne måten. De hevder også at mye tyder på at delfiner trives i fangenskap. I San Diego er det kun en smal gangvei som skiller delfinene i fangenskap fra det åpne havet. Hvis de ville rømme, kunne de enkelt ha hoppet over.

Samtidig jobbes det for å utvikle metoder for å studere delfiner i det fri. Ved Atlantic University i Florida, har de allerede gjort det i mer enn 20 år. Ca 65 km fra kysten, driver de rundt i en katamaran, og to delfinflokker stikker innom når de har lyst. De er så vant med mennesker at de oppfører seg helt som normalt. Forskerne tar opp film og lyd for å studere dyrenes oppførsel. I 2008 oppdaget de at delfinmødre lærer ungene sine å fange fisk, en form for oppførsel som man før bare har sett hos mennesker og menneskeaper.

Denne debatten er nok ikke den eneste vi vil se i årene som kommer. Det samme blir allerede diskutert om elefanter og aper. Jeg håper det hele er et tegn på at jo mer vi lærer om andre arter, dess større respekt får vi for dem.

Måle vanninnhold i frukt og gønt

2011-05-01T10:46:00.006+02:00

Her er en enkel måte for å observere hvor forskjellig vanninnhold er i ulike typer av frukt og grønnsaker. En skoletime på å sette opp forsøket. Deretter 10 minutter hver dag i 1-2 uker for å følge opp. Dette avhenger av type blomst dere velger. Sentrale begreper er: Væske, fordamping, faseovergang, vanninnhold, ernæring, sortering, visne.

Materiell

Blomster som lett henger med hodet når de ikke får vann som f. eks. hestehov eller hvitveis
Ulike typer frukt og grønt dere ønsker å teste
Vekt
Kniv
Brett
Saks

Fremgangsmåte
1. Vei inn 100 g av hver type frukt og grønt som skal testes. De bør skjæres ut som ett stykke.
2. Legg de ulike bitene utover på et brett
3. Stikk hull i frukten eller grønnsaken ved hjelp av en kniv
4. Klipp av nok grenblomster til alle testhullene
5. Stikk stilken på en blomst inn i et hull på en frukt eller grønnsak
6. Ta bilde slik at dere har kontroll på utgangspunktet
7. Følg med hvordan blomstene klarer seg på det vannet som er i de ulike frukt og grønnsakene gjennom en periode på 1 – 2 uker. Ta bilde underveis. Hvilken blomst klarer seg best? Hvilken visner først? Kan dere ut i fra resultatene si noe om vanninnholdet i de ulike fruktene og grønnsakene i forhold til hverandre?

Praktiske tips
Forsøket kan dokumenteres ved å ta jevnlige bilder av forsøksoppsettet.

Husk at hvis elevene lager store åpne overflater uten skall på fruktene eller grønnsakene de skal teste, vil det foregå noe fordampning fra disse områdene, og vann vil ikke bare forbrukes av blomsten. Dette kan være en mulig feilkilde i forsøket som dere kan diskutere. Jo større naken overflate, jo større område å fordampe fra.

Ved å lage to oppsett av forsøket, kan dere også undersøke hvordan varme innvirker på levetiden av blomstene. Plasser ett oppsett i en solrik vinduskarm og det andre i en annen del av klasserommet eller i et kjøligere rom. Blomstene i vinduskarmen vil sannsynligvis dø tidligere. Det vil skyldes en kombinasjon av for høy varme og raskere fordamping til luft av vannet i fruktene og grønnsakene i vinduskarmen.

Hva du kan fortelle
Frukt og grønnsaker inneholder naturligvis en rekke ulike stoffer i tillegg til vann, bl.a. ioner og organiske stoffer. Gå inn på www.frukt.no under fanen leksikon øverst til høyre (rett under søk). Velg type frukt eller grønnsak. Under hvert slag vil dere finne tabeller over vann- og næringsinnhold.

Omtrent 96,5 % av innholdet i en agurk er vann. Dette tilsvarer vanninnholdet i vanlig sjøvann! Forskjellen er at sjøvann for det meste består av ioner, mens det i en agurk også er mange ulike organiske forbindelser.

Her følger en liste over vanninnhold i noen kjente frukt og grønnsaker:
Agurk 96,5%
Tomat 94%
Vannmelon 93%
Sitron 90%
Appelsin 88%
Gulrot 87%
Eple, Pære og Kiwi 84%
Potet 77%
Banan 76%
Avokado 73%
Mandel 4%
Valnøtt 3%

Hvis elevene ennå ikke har lært om prosent, kan dere snakke om mengde vann ut i fra 100 g av frukten eller grønnsaken. For eksempel at det i 100 g agurk er 96,5 g vann.

Hvordan forsker vi med elevene slik at de lærer noe?

2011-04-29T10:25:00.003+02:00

Intens konsentrasjon for å lage den optimale solkokeren.

Nesten daglig får vi servert forskningsnytt i media. Men i hvilken grad kan vi stole på denne forskningen? Hvordan finner vi egentlig ut nye ting? Hovedområdet ”Forsker-spiren” i naturfaget skal trene fremtidens voksne i denne tenkemåten. I stedet for å bare lære fakta, skal de forske selv og få erfaring med hvordan vi kommer frem til ny kunnskap. Jeg har møtt mange lærere som syns det er vanskelig å løse denne utfordringen. Derfor ble min nysgjerrighet vakt da jeg kom over en artikkel i Science Education som så nærmere på hvorfor noen lærere opplever at utforskende naturfagsundervisning er helt topp, mens andre opplever at læringsutbyttet blir dårlig. Forfatterne bak artikkelen sier vi kan dele utforskende naturfagsundervisning i følgende hovedkategorier:

	Hvem stiller spørsmålet	Metoder for innsamling av data	Tolkning av resultater
Nivå 0: Verifisering	Lærer	Lærer	Gitt av lærer
Nivå 1: Strukturert	Lærer	Lærer	Åpent for eleven
Nivå 2: Veiledet	Lærer	Åpent for eleven	Åpent for eleven
Nivå 3: Åpent	Åpent for eleven	Åpent for eleven	Åpent for eleven

På nivå 0 gir læreren elevene spørsmålet de skal utforske og metodene de skal benytte for å samle inn data. Dessuten hjelper læreren til i tolkningen av resultatene. På nivå 1 er derimot tolkningen av dataene overlatt til eleven, og på nivå 2 skal også elevene finne en metode for å samle inn data. Nivå 3 er helt åpne undersøkelser der elevene både velger spørsmål, metode og står for tolkning.

Tidligere undersøkelser viser at utforskende naturfagsundervisning gir dårlig læringsutbytte når man jobber på nivå 3, hvor elevene i meget stor grad er overlatt til seg selv og hvor det er liten interaksjon mellom lærer og elev. Jobber man derimot på nivå 2, hvor lærer stiller spørsmålet, blir utbyttet bedre. Men forvirrende nok finnes det også studier hvor man har benyttet nivå 2 strategien uten å få godt læringsutbytte. De sprikende resultatene kan tyde på at andre faktorer også spiller inn som f. eks. lærerens kunnskap og elevenes bakgrunn. Forskerne som skrev denne artikkelen, ville derfor forsøke å ha kontroll slike faktorer når de studerte effekten av undervisning på nivå 2.

Studien ble gjennomført på mer enn 1000 elever fordelt på 12 lærere og 3 ulike ”high-schools”. I tillegg inkluderte man 642 elever fordelt på 12 lærere ved 4 ”middle schools”. Skolene representerte befolkningsgrupper med ulike sosioøkonomisk status, og det var også forskjell på økonomien ved skolene. Lærene som skulle bruke utforskende undervisningsmetoder på nivå 2 i studien, fikk 6 ukers opplæring om bruk av slike metoder. Her lærte de blant annet hvordan du kunne respondere på elevens spørsmål ved å stille nye spørsmål for å stimulere elevene til videre utforskning.

Selve laboratorieenheten tok for seg en spennende kriminalsak der elevene i løpet av 5 dager etterforsket et lovbrudd. Analysene bestod av kromatografi av blekk, tetthetsprøver på plast og analyse av hårstrå ved hjelp av mikroskopi. Lærerne som hadde elevene i kontrollgruppen jobbet på nivå 0 som vist i tabellen over. Elevene ble fortalt om lovbruddet, fikk utdelt informasjon om de ulike mistenkte og deretter tok læreren dem gjennom analyse etter analyse hvor elevene fulgte lærerens anvisninger. Læreren unngikk bevisst å stille spørsmål. På den siste dagen oppsummerte læreren hva de hadde funnet. Elevene i forsøksgruppen måtte derimot gruppevis planlegge hvordan de ville etterforske saken etter å ha fått innledende informasjon av læreren. Underveis i de ulike analysene fungerte læreren som en ressurs som forsøkte å besvare elevenes spørsmål med nye spørsmål og for øvrig gi dem bakgrunnsinformasjonen de trengte. Lærerne gikk fra gruppe til gruppe for å oppmuntre og spørre om hvordan det gikk. På den siste dagen diskuterte alle hva de hadde oppdaget og hvordan resultatene kunne tolkes.

Alle lærerne ble filmet de 5 dagene studien pågikk. Filmen fra dag 3 ble brukt til å analysere hvordan læreren hadde planlagt undervisningen og kommuniserte med elevene. Resultatene viste at lærerne virkelig hadde undervist elevene etter helt forskjellige metoder disse ukene. Men det var variasjon innen hver gruppe, og lærerne kunne derfor graderes etter i hvilken grad de hadde fulgt undervisningsprinsippet de hadde fått i oppgave å bruke. Dermed ble det også mulig å undersøke om resultatene elevene oppnådde kunne kobles til i hvilken grad læreren hadde fulgt den ene eller den andre undervisningsmetoden.

Testen elevene skulle få, ble designet slik at den både undersøkte forståelse for konsepter, kunnskap om metodene som ble brukt og generell forståelse for hvordan vitenskap fungerer. Hva viste så resultatene? Blant de yngste studentene, var det elevene som ble undervist på nivå 0, dvs. ble fortalt av læreren hva de skulle gjøre, som gjorde det best. I snitt skåret de 2 poeng mer på prøven enn de som hadde jobbet undersøkende. Blant de eldre studentene var derimot resultatet omvendt. Her var det elevene som hadde jobbet selvstendig og undersøkende som gjorde det best. Når man koblet resultatene opp mot lærernes skår på i hvilken grad de hadde benyttet metoden de hadde fått i oppdrag å bruke, ble derimot resultatene for de yngre elevene annerledes. Elever som hadde hatt lærere som var trygge når de gjennomførte en utforskende undervisning, gjorde det best. De som derimot gjorde det dårligst var elever som hadde lærere som i liten grad hadde mestret oppgaven med å gjennomføre utforskende undervisning. Det ser altså ut som lærerens mestring av utforskende undervisning er avgjørende for læringsutbyttet blant yngre elever.

Når det ble tatt hensyn til informasjon om sosioøkonomisk status på skolenivå, fant forskerne at elever fra skoler med lav sosioøkonomisk status gjorde det dårligere enn elever fra skoler med høy sosioøkonomisk status. Men en utforskende arbeidsmetode hadde en størst positiv effekt på læringsutbyttet på skoler med lav sosioøkonomisk status.

Hvordan øker man så norske barneskolelæreres mestring av utforskende undervisningsmetoder? Her tillater jeg med å komme med litt reklame. De første etterutdanningskursene Forskerfabrikken utviklet var Forskerspiren på barnetrinnet og Forskerspiren på ungdomstrinnet og har blitt veldig godt mottatt. Begge kursene viser hvordan man kan forske med elevene på nivå 2. Har du lyst til å forsøke en aktivitet med elevene umiddelbart, kan du kjøpe inn Mozell med eplesmak med og uten sukker. Problemstillingen du gir til elevene er som følger: Kan dere smake forskjell på Mozell og Mozell light? De jobber i grupper som designer hver sin undersøkelse for deretter å gjennomføre den. Dere vil oppdage at det er veldig mange måter å gjøre forsøket på. Etter på diskuterer dere resultatene. Eksperimentet kan også kobles opp til hvordan smakssansen fungerer, at vi alle har litt forskjellig smakssans og hva som egentlig skiller sukker fra kunstig søtningsstoff. Du bør ha følgende utstyr tilgjengelig: glass, aluminiumsfolie og merkepenner. Lykke til!

Mary Anning, en ekte heltinne

2011-04-26T12:45:00.004+02:00

Vi er vel hjemme igjen fra en fantastisk tur langs The Jurrasic Coast. Allikevel er det ikke naturen, fossilene eller geologien som har gjort størst inntrykk på meg disse dagene. Nei, det er historien om Mary Anning. Etter å ha lett etter fossiler og innsett hvor krevende det er, er jeg ganske sikker på en ting. Hun hadde blikket, og hun hadde utholdenheten. I tillegg hadde hun sikkert nysgjerrigheten som må til for å stille spørsmål som andre ikke stiller. Det var nok kombinasjonen av disse egenskapene som gjorde henne til en av tidenes største fossiljegere.

Det hele startet i barndommen tidlig på 1800-tallet, da faren hennes utstyrte henne med en hammer og tok Mary med på stranden i Lyme Regis for å finne merkverdigheter, som fossiler ble kalt på den tiden. Merkverdighetene ble solgt til turister og var en ekstrainntekt ved siden av det faren tjente som snekker. På folkemunne ble de ulike formene kalt slanger, liljer og djevelens tånegler, men ingen brød seg med å spørre hvorfor de var der. Til det satt bibelens lære alt for sterkt i ryggmargen. Jorden var skapt på 6 dager, og beregninger viste at den var 6000 år gammel. Men Mary undret seg. Hvordan kan det være dyr inni fjellene hvis de ble skapt før dyrene, tenkte hun. For å sette troen på prøve, foreslo noen. Gud skapte noen livsformer han ikke var helt fornøyd med, hvisket andre. Kanskje dyrene finnes, men vi har ikke sett dem enda, var også et forslag. At det fantes dyr og planter som var utdødd, var en ny og farlig tanke som brøt med kristendommen. Det samme var ideen om at jorden var eldre enn bibelen hevdet.

Det ble stor oppstandelse da Mary i en alder av 12 år fant det første monsteret, eller krokodillen, som den ble kalt, sammen med broren sin. Både Mary og hennes venninne Elisabeth Philpot tenkte i sitt stille sinn at det ikke kunne være en krokodille. Øynene var alt for store, og kjeven var lengre og slankere. Funnet satte Lyme Regis på kartet til geologene i England, som snart utnyttet Marys ferdigheter i å finne fossiler til det fulle. Etter noen år ble ”krokodillen” anerkjent som en helt ny dyreart og fikk navnet Ichthyosaur. Noen år senere fant hun det første eksemplaret av en Plesiosaurus, et langhalset reptil som levde i vann og kunne bli 5 meter lang. Hun var også den første til å finne en fossil av det flyvende reptilet Pterodactylus i England. Til tross for at hun bare hadde lært å lese og skrive på søndagsskolen, leste hun vitenskapelige artikler og var en faglig støttespiller for anerkjente geologer. For å bedre forstå anatomien til fossilene hun fant, dissekerte hun dyr som lignet.

Mary Anning´s funn ga et viktig bidrag til det verdenssynet vi har i dag. Vi er ikke lenger forbauset over at arter kan utryddes, men ser at stadig flere arter forsvinner rundt oss. Vi vet at jorda ikke er 6000 år gammel, men har gjennomgått mange store endringer i løpet av sine 4,5 milliarder år. Som voksen ble Mary Annings anerkjent av geologer både i Europa og USA, og mange kom for å besøke henne. Men som kvinne, og i tillegg en kvinne av arbeiderklassen, var det lite rom for offentlig faglig anerkjennelse. Hennes arbeid ble diskutert av vitenskapsmenn i hele Europa, men selv fikk hun aldri anledning til å skrive en vitenskapelig artikkel eller delta på vitenskapelige møter. Mange menn publiserte vitenskapelige artikler om hennes funn, uten å nevne henne med et ord, og det såret henne.

I vår tid har hun fått oppreisning. I 1999, 200 år etter at hun ble født, ble det arrangert et internasjonalt møte om henne i Lyme Regis. I 2010 ble hun kåret til en av de 10 viktigste forskerne i Storbritannia noen sinne, og nylig er det også utgitt to romaner om henne. Den ene, Remarkable Creatures, av Tracy Chevalier, har jeg selv nettopp lest og kan anbefale den varmt til andre. Den andre, som heter Curiosity og er skrevet av Joan Thomas, bestiller jeg nå. Hvorfor blir jeg så fascinert av historien om Mary Annings? En grunn er sikkert at historien om henne er en klassisk heltehistorie, her med den lille fattige jentungen i hovedrollen. Samtidig minner historien om Mary Anning oss på hvorfor barn skal ha rett til utdanning uavhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Den viser også hvor absurd det er at man ikke kan få anerkjennelse for det man gjør fordi man har ”feil” kjønn. På disse områdene er det fortsatt en lang vei å gå i mange deler av verden i dag.

Walking with Robert Westwood

2011-04-22T19:33:00.002+02:00

To smultringfossiler av forhistoriske trær.

Vi er på vei til en fossil skog. Den beste bevarte skogen fra Jura-tiden for ca. 144 millioner år siden. Jeg er spent. Hva vil vi se? Med ett peker guiden vår Robert Westwood ned på en berghylle under oss, og der er de. Store bergkuler. Akkurat her, mot slutten Jura, sank havnivået og trær fikk mulighet til å vokse seg store og kraftige. Men så ble skogen oversvømt av saltvann og døde. Alger fikk rotfeste rundt trestammene og dekket dem med tunge matter. Sedimenter festet seg til algene og slik ble det hele bevart som gigantiske smultringer av stein. Mange har nemlig hull i midten fordi deler av trestammene råtnet. På disse fossilene er ikke trestrukturene synlige, men det er de på andre steder langs denne kysten. Her viser ringstrukturen i trestammene at klimaet varierte mellom tørke og regntid.

Lulworth Cove, en perfekt havn.

Etterpå forsøker Robert å forklare oss hvordan den perfekte havnen i Lulworth Cove ble dannet. Han peker og forklarer. Jeg ser de ulike lagene, jeg ser foldingene, og jeg ser at det er forskjeller. Allikevel er det vanskelig å forestille seg at stripene jeg ser foran meg er havbunn som er 100 millioner år gammel. At noen loddrette striper på motsatt side av bukta er innsjøer hvor dinosaurer trampet rundt, og at sandavsetninger i midten er spor etter en stor elv. En ting jeg er sikker på etter denne dagen er at dyktige geologer har utviklet en egen evne til å lese landskapet. De ser ikke bare åser og daler, men leser en historie. Antageligvis krever det også trening å fatte tidsperspektivene som geologer forholder seg til. Vi lever sjeldent mer enn 100 år, som oftest mindre. I en geologisk skala er våre liv som små mikrosekunder av evigheten.

Hva så om stedet vi bor? Jeg vil beskrive Lulworth Cove som enidyllisk liten avkrok, men det er en populær avkrok med 1 million besøkende hvert år. Mange er skolebarn som kommer for å få sin første introduksjon til geologi. Området var allerede verdsatt tilbake i jernalderen. På åsryggen bak oss, ligger restene av to festninger fra jernalderen. Den ene virker mer som en langstrakt innhegning enn en festning, og det er vanskelig å tro at den fungerte for forsvar. Derfor spekulerer arkeologer om den i stedet var et handelssted. Kanskje folk kom langveis fra for å ankre opp i en trygg havn her i Lulworth. Deretter kunne de gå opp bakken for å handle på toppen?

Denne trestammen har nok ligget nede før den ble omsluttet av alger.

Walking without dinosaurs

2011-04-22T00:07:00.002+02:00

Det er som å gå i hobbitland. Gresskledte åser, små landsbyer og beitedyr. Vi startet med å gå igjennom en skog som lå bak kirken i Kingston og mistet nesten pusten da vi kom på andre siden og så landskapet som ventet oss. Vi vandret videre med freidig mot og trodde det var snakk om 21 kilometer i svakt kupert terreng før vi ville være fremme i Lulworth. Der tok vi feil. Til sammen har vi klatret opp og ned 1000 høydemeter fordelt over 26 kilometer. Vi har ikke vært så slitne siden vi var langt yngre og lettere, og selv har jeg fått rikelig med vannblemmer til tross for Compeed, men det gjør ingen ting, for jeg fant, jeg fant.

På stranden i Kimmeridge så jeg en stein med en sprekk. Jeg kakket litt, og vips delte den seg. Der lå den. Min ammonitt, som hadde dødd på en havbunn i et tropisk område for kanskje så mye som 100 millioner år siden. Ingen hadde sett den siden, før jeg fikk den frem i dagslyset igjen. Det gjør ingen ting om den ikke er perfekt, men kanskje heller en litt stusselig fossil, for den viser meg et lite glimt av en tid som er så langt tilbake at jeg ikke klarer å fatte det.

Hva er så ammonitter? Jo, der er en utdødd dyregruppe som er i slekt med dagens blekksprut. De ser ut som sammenkrøllede slanger uten hode, og det ble de også kalt før evolusjonslæren spredte om seg, og man forstod at det hadde eksistert liv på jorda langt lengre enn de få tusen årene som er beskrevet i bibelen.

Lag på lag med gammel havbunn,

Noe mer staselige og større ammonitter lå fast i klippene på stranda. Enda flotter var de som var utstilt i en hage vi passerte da vi tok en avstikker for å spise lunsj. Her var også fossile trestubber og sånne runde steiner som visstnok er dinosaurbæsj. Den fossile skogen og dinosaurfotsporene vi skulle passer på slutten av turen, lar vi vente til i morgen, for vi var så slitne at vi bare måtte ta korteste vei til Lulworth hvor vi sover i natt. Men jeg plukket opp en merkelig sak i en bratt motbakke. Kan det være en ryggvirvel? I morgen møter vi guiden vår Robert. Han vet nok svar.

God natt…

En staselig amonitt i klippene på stranda

Fossiljakten starter

2011-04-21T10:03:00.008+02:00

England er vakkert. Det var som å komme til et eventyrland da vi gikk av bussen i går ettermiddag. Sola skinte, trærne blomstret og fuglene sang. Fra den lokale puben hadde vi utsikt til alle kanter og så den dramatiske siluetten til Corfe Castle, som er hele 1100 år gammelt, i det fjerne. Jeg begynte straks å se etter fossiler, og jammen fant jeg dem. Flere av husene har murt inn ammonitter som dekorasjon i husveggene. Jeg håper det er et tegn på at øynene mine har riktig fokus de neste dagene.

Men hvorfor i alle dager er jeg så fascinert av fossiler? Hvorfor vil jeg bruke dyrebare feriedager på fossiljakt langs “The Jurrasic Coast” i Dorset og Devon? Det hjelper selvfølgelig at jakten kan kombineres med fottur i vakre omgivelser og overnatting på koselige vertshus, men det er ikke det viktigste. Jeg blir rett og slett bergtatt av fossiler. De er som fotografier fra tidligere tider. De gir oss glimt inn i helt andre tidsepoker og setter vår egen tid i et perspektiv som det er vanskelig å få øye på her vi løper rundt og er travle og effektive i hverdagen. Dessuten er fossilene en del av min og alle menneskers historie. Alt som lever på jorda er i slekt og deler den sammen historien.

Hvor lenge livet har eksistert på jorda er omdiskutert, men jeg støtter dem som tror det oppstod allerede for 3,5 milliarder år siden. Ja, kanskje det oppstod enda tidligere, for 3,8 milliarder år siden. Når vi lager slektskapstrær over sentrale gener som finnes i alle organismer, tyder mye på at livets opprinnelse ligger så langt tilbake i tid. Slike trær viser oss også hvordan vi er i slekt med alt som lever og har levd. Fossilene jeg forhåpentlig finner på denne turen, er altså også en del av min og alle andre menneskers historie.

Hjemme i Oslo har jeg funnet fossiler etter dyr som levde for 450 millioner år siden. På den tiden var det bare liv i havet i form av trilobitter, graptolitter, sjøliljer, blekksprut og mye annet. Nå skal vi rusle ned til kysten og vandre over bergarter som stammer fra kritt-tiden, dvs. 144-65 millioner år siden hvor det var et rikt dyre- og planteliv på land, og dinosaurene hadde sin storhetstid. Deretter skal vi passere det som en gang var bunnen av en innsjø i jura-tiden som går 206 millioner år tilbake i tid. Her kan vi, hvis vi er heldige, se spor etter dinosaurer som tråkket i leire da innsjøen tørket inn. Mot slutten av turen kommer vi til en bukt som heter Chapman`s Pool hvor det er mulig å finne fossiler, og da spesielt ammonitter. Litt lenger bort skal det være en skog av fossile trær. Nå gjenstår bare å innta en bunnsolid engelsk frokost før jeg også får testet hvordan de nye fjellskoene fungerer (helgarderer med Compeed).

På vei mot Robo sapiens?

2011-04-18T09:23:00.004+02:00

Jeg pakker til en litt spesiell påsketur i år. I stedet for å dra til fjells for å gå fra hytte til hytte, drar vi til England for å gå fra pub til pub. Opptil 30 kilometer er det mellom hver pub, og når i tillegg alle kilometerne ligger langs ”The Jurrasic Coast” blir det ikke bare øl som får oppmerksomhet disse dagene. Vi skal gå igjennom 200 millioner år av jordas geologiske historie og studere tidligere livsformer. Mitt største håp er å finne en dinosaurfossil, eller i hvert fall se fotspor etter disse forhistoriske gigantene.

Før avreise kan jeg ikke la være å gruble litt over hvordan livet utvikler seg på jorda i dag. Her har teknologi og medisin forandret evolusjonens spilleregler. Biologiske svakheter som tidligere var uforenlig med å føre livet videre er ikke lenger noe hinder. Vi kan unnfange barn til tross for nedsatt fruktbarhet og føde selv om bekkenet er for trangt. Samtidig har vi antibiotika og en mengde andre medisiner som fører til at vi ikke lenger dør av infeksjonssykdommer som tok livet av hvert fjerde menneske for 150 år siden. Da svineinfluensaen dukket opp for snart 2 år siden, tok det bare måneder før vaksine mot viruset ble produsert i stor skala til alle land som hadde råd til å bestille den. Jeg var imponert over at det faktisk var mulig, men fokuset i pressen var kun kritisk. Først fordi vi ikke fikk vaksinene litt tidligere. Deretter ble regjeringen kritisert for å overreagere når det viste seg at influensaen ikke var så farlig som man først trodde.

Det hele er antageligvis et tegn på i hvilken grad vi tar teknologien som en selvfølge. Den har blitt en forlenget del av vår biologi, og antageligvis er det kun begynnelsen. Allerede har vi bygget teknologien inn i kroppen. Vi har pacemakere for å holde orden på hjertet, cochlear-implantater for å gi døve hørsel, hofteledd av titan, kunstige armer og kunstige bein. Vi har også kunstig hud, men å dyrke tredimensjonale organer har lenge vært en stor utfordring. Her har japanske forskere nylig gjort et stort fremskritt. Ved å starte med helt umodne fosterstamceller, har de klart å dyrke velfungerende netthinner og en øyelignende struktur. Det er altså svært mulig at vi i fremtiden vil kunne bygge tredimensjonale reservedelsorganer fra stamceller.Kanskje fremtidskroppen blir en blanding av organske og uorganiske deler?

For noen år siden intervjuet jeg alt fra barn til gamle mennesker om hvor mye de kunne bytte ut av kroppen sin og fortsatt være seg selv. Svarene var mange og interessante. Resultatet finner du her:

http://spill.nysgjerrigpermetoden.no/multimedia/robo_sapiens.html