En fremtid med designerbabies?

I dag tapper leger fostervann fra livmoren for å undersøke arvestoffet til et foster. Inngrepet gir en forbigående økt risiko for abort med 0,5-1 %. Derfor vil sikker noen anse det som en god nyhet at en blodprøve fra mor vil kunne erstatte slike fostervannsprøver i løpet av få år. Noen av cellene fra et foster finner nemlig veien til morens blod. Ved å analysere slike celler, vil selskapet Sequenom i San Diego lansere testen MaterniT21, som undersøker om et foster har Downs syndrom. Testen er basert på å kopiere opp ørsmå mengde med foster-DNA for å undersøke om fosteret har en ekstra kopi av kromosom 21. Testen vil bli markedsført som et supplement til ultralyd og proteinmarkører i blodet. Når disse testene påviser Downs, tar de feil i 5 % av tilfellene. Testen til Sequenom tar derimot bare feil i 0,2 % av tilfellene og kan derfor erstatte fostervannsprøve.

Denne testen er bare en av flere andre planlagte tester som er under utvikling for å avsløre genetiske avvik hos fostre. Samtidig blir det stadig billigere å gjøre genetiske analsyer. I løpet av får år er det derfor mulig at vordende foreldre kan få analysert store deler om ikke hele arvestoffet til fosteret sitt tidlig i svangerskapet. Utviklingen byr på mange etiske utfordringer. Da rutineundersøkelser med ultralyd ble innført i Norge i 1986, ble de etiske konsekvensene med fosteravvik lite diskutert. Etterpå var teknologiutviklingen i forkant av debatten. Flinkere undersøkere og bedre billedkvalitet førte til at stadig flere misdannelser blir påvist, og i dag har vi et samfunn hvor mange fostre med Downs og misdannelser blir fjernet. I Kina og India har ultralyd ført til en skjevfordeling kjønn. Hvert år blir et stort antall jentefostre abortert fordi de er uønsket.

I fremtiden vil vi kunne få tester som sier noe om personlighetstrekk og risiko for en rekke sykdommer. Før den tid bør vi ha tatt stilling til hva som skal testes. For noen år siden reiste jeg på turné fra gymsal til gymsal i Hedemark fylke og presenterte slike problemstilinger for flere tusen ungdomsskoleelever. Nesten alle var negative til en fremtid med ”designer”-babyer. Når jeg derimot noen minutter senere lurte dem til å tro at jeg hadde fått tak i en DNA-vaksine i form av en nesespray som ville gi dem bedre hukommelse, gjøre dem dyktigere i idrett og redusere risiko for en rekke sykdommer, stilte det seg annerledes. Opptil 70 % av ungdommene ønsket en slik vaksine. Etterpå diskuterte vi hvorfor de var så inkonsekvente. Mange ble litt flaue, men mente at hvis ny teknologi var nyttig for dem selv, var det lett å glemme etiske prinsipper. Hvis du nå tror resultatet ble slik fordi de var ungdom, tar du dessverre feil. Jeg har gjentatt testen blant mange ulike grupper voksne mennesker, og et flertall ville tatt sjansen på en slik nesespray hvis ikke bivirkningene var store. Nå er vi på vei inn i en tid hvor kunnskap om arvestoffet til barna våre og oss selv blir personlig. Hvordan vil vi bruke denne kunnskapen? Temaet ble nylig diskutert i et seminar arrangert av Bioteknologinemnda. Vil du vite mer ta en titt HER.

Kilde: Nature, vol 478, s 440, 2011