Å oppleve det som er ekte

Det er en museumsopplevelse som overgår alle andre jeg har opplevd. Vi var i London og gikk som vanlig på British Museum. I 2. etasje var det en liten "hands-on" utstilling hvor besøkende fikk lov til å ta og føle på ting. Plutselig stod jeg der med en steinalderøks som var 400 000 år gammel i hendene. Det var en sterk opplevelse å kjenne den glatte overflaten og hvordan den var formet, og jeg fikk umiddelbart en helt annen innsikt enn om jeg bare hadde sett på øksen. Det ble plutselig klart for meg at menneskene som hadde laget den, hadde god evne til å planlegge og en høyt utviklet estetisk sans selv om de var på et tidligere utviklingstrinn enn vårt. Opplevelsen viste meg også hvordan vi forstår mer når flere sanser blir involvert, når vi får oppleve det som er ekte.

En "rasistisk" hund og mistenksomme mennesker

Balder, alltid skeptisk mot fremmede..., ellers kjærlig

Jeg har alltid min kjære Balder, en blanding av Rottweiler, Labrador og diverse andre hunderaser, i bånd.  Balder liker nemlig ikke folk som er annerledes eller folk som dukker opp på uvante steder. Hvis jeg ikke kommer ham i forkjøpet og forteller at ting er greit, våkner vokterinnstinktet, og han bjeffer, knurrer og hopper mot det han opplever som utrygt. Med en skjermet oppvekst  i et villstrøk i Oslo, betyr det at min kjære hund er langt fra politisk korrekt. Han er skeptisk mot de fleste med mørk hud, funksjonshemmede og andre som skiller seg ut fra det han er vant med, noe som kom ekstra sterkt til uttrykk den gangen jeg møtte en afrikaner med krykker.

Dotips til deg som er på reisefot

Det er mange former for yrkesskade. Snekkere får tinnitus av bankelyder, malere får hjerneskade av løsemidler, kontorrotter får musearm og sykepleiere får vonde rygger av tunge løft. Men hva får biokjemikere som har jobbet på sterillabben med cellekulturer? Jeg kan bare snakke for meg selv, men “skaden” ser ut til å være livsvarig ettersom det er 14 år siden jeg sist jobbet med celler. Den inntreffer akutt hver gang jeg entrer et offentlig toalett. Da går jeg umiddelbart over i petimetermodus, noe som jeg er ytterst sjeldent for meg. I løpet av sekunder har jeg kartlagt hvordan håndvasken er konstruert, om det er håndklær eller føner for å tørke hendene, og om det er papir på do.

Kan vi virkelig finne mikrometeoritter?

Min første "mikrometeorittfangst"

Midt i Oslo kan du finne stjernestøv, skriver A-magasinet på forsiden denne uka. Ordene henspeiler til en artikkel om Jon Larsen, som blant annet spiller i Hot Club de Norvège. Han benytter ledige stunder til å jakte på mikrometeoritter der han måtte befinne seg. Jeg hadde et lignende kick for noen år tilbake da jeg til min store overraskelse leste at det faller ned 10 tonn mikrometeoritter i atmosfæren hvert eneste døgn. Disse meteorittene er rester etter støvet som samlet seg da solsystemet ble dannet. De er gjerne mindre enn en halv millimeter i diameter og inneholder ofte jern. Dermed kan de skilles fra annet støv med en magnet. Dermed tok det ikke lang tid før jeg gikk jeg på jakt på gårdsplassen med magnet inni et plastkrus og samlet opp magnetisk støv (naboen så bare litt rart på meg, de begynner å bli vant til å ha en forskerfabrikksjef i gata). Fangsten ble overført til limet på en post-it lapp, og deretter kunne jeg studere partiklene i stereolupen på kjøkkenet.

I dag har jeg en av verdens morsomste jobber

Å være fabrikksjef i Forskerfabrikken er aldri kjedelig. Allikevel er det noen høydepunkter gjennom året. Et av dem er å være juryleder i Årets Nysgjerrigper, noe jeg har hatt gleden av i flere år. I dag begynner moroa igjen. Som juryleder skal jeg bruke dagen i Norges forskningsråd til å gjennomgå alle innsendte bidrag og vurdere hvilke som skal sendes videre til de regionale juryene. Det blir nok mange gullkorn som venter meg. Samtidig lærer jeg ting som jeg ellers aldri ville tenkt på. Gullfisker f. eks., hva gjør de om natta? Sover de, eller er de våkne hele tiden. Faktisk tar de seg en liten tur ned på bunnen sånn ca 5 minutter kl 02 00. Det fant en klasse ut for noen år siden da de overvåket en gullfisk en hel natt.

Walking with Robert Westwood

To smultringfossiler av forhistoriske trær.

Vi er på vei til en fossil skog. Den beste bevarte skogen fra Jura-tiden for ca. 144 millioner år siden. Jeg er spent. Hva vil vi se? Med ett peker guiden vår Robert Westwood ned på en berghylle under oss, og der er de. Store bergkuler. Akkurat her, mot slutten Jura, sank havnivået og trær fikk mulighet til å vokse seg store og kraftige. Men så ble skogen oversvømt av saltvann og døde. Alger fikk rotfeste rundt trestammene og dekket dem med tunge matter. Sedimenter festet seg til algene og slik ble det hele bevart som gigantiske smultringer av stein. Mange har nemlig hull i midten fordi deler av trestammene råtnet. På disse fossilene er ikke trestrukturene synlige, men det er de på andre steder langs denne kysten. Her viser ringstrukturen i trestammene at klimaet varierte mellom tørke og regntid.

Walking without dinosaurs

Det er som å gå i hobbitland. Gresskledte åser, små landsbyer og beitedyr. Vi startet med å gå igjennom en skog som lå bak kirken i Kingston og mistet nesten pusten da vi kom på andre siden og så landskapet som ventet oss. Vi vandret videre med freidig mot og trodde det var snakk om 21 kilometer i svakt kupert terreng før vi ville være fremme i Lulworth. Der tok vi feil. Til sammen har vi klatret opp og ned 1000 høydemeter fordelt over 26 kilometer. Vi har ikke vært så slitne siden vi var langt yngre og lettere, og selv har jeg fått rikelig med vannblemmer til tross for Compeed, men det gjør ingen ting, for jeg fant, jeg fant.

Fossiljakten starter

England er vakkert. Det var som å komme til et eventyrland da vi gikk av bussen i går ettermiddag. Sola skinte, trærne blomstret og fuglene sang. Fra den lokale puben hadde vi utsikt til alle kanter og så den dramatiske siluetten til Corfe Castle, som er hele 1100 år gammelt, i det fjerne. Jeg begynte straks å se etter fossiler, og jammen fant jeg dem. Flere av husene har murt inn ammonitter som dekorasjon i husveggene. Jeg håper det er et tegn på at øynene mine har riktig fokus de neste dagene.

På vei mot Robo sapiens?

Jeg pakker til en litt spesiell påsketur i år. I stedet for å dra til fjells for å gå fra hytte til hytte, drar vi til England for å gå fra pub til pub. Opptil 30 kilometer er det mellom hver pub, og når i tillegg alle kilometerne ligger langs ”The Jurrasic Coast” blir det ikke bare øl som får oppmerksomhet disse dagene. Vi skal gå igjennom 200 millioner år av jordas geologiske historie og studere tidligere livsformer. Mitt største håp er å finne en dinosaurfossil, eller i hvert fall se fotspor etter disse forhistoriske gigantene.

Tanker før ugresset eksploderer opp av bakken

Frem til i år har april vært en fin måned for meg og hagen. Jeg har pleid å få selvtillit som hageeier på denne tiden av året. Snøen forsvinner, og det spirer forsiktig. Det meste står allikevel stille og gir en følelse av kontroll. Men i år siger ikke denne roen inn. Nå har jeg erfaring, og innerst inne vet jeg at det bare er stille før stormen. Samtidig som epletrærne blomstrer og gresset blir grønt, vil ugresset eksplodere opp av bakken. På min plen vil det antageligvis være verre enn noen sinne ettersom jeg ikke hadde gressklipperen i orden i fjor på denne tiden. Dermed rakk hundrevis av løvetann å sette frø som ble spredt med vinden før jeg fikk stoppet dem. Når jeg fra før av har rikelig med brennesle, skvallerkål, tistler og masse annet jeg ikke kan navnet på, ser jeg ikke akkurat sesongen lyst i møte.

Hulefolket og evakueringen i Finnmark

I går gikk programmet "Hulefolket" på NRK Brennpunkt. Her oppsøkte min fetter Frode Nielsen hula hvor faren hans, som er min onkel Reidar, bodde i skjul for tyskerne vinteren 1944. Flere tusen lå gjemt slik under kummerlige forhold, og denne historien har så langt fått liten oppmerksomhet blant historikere.
Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Brennpunkt på nett-TV:

Selv har jeg intervjuet min mor, Frodes tante Inger, om hva hun husker om sin barndom med krig og evakuering. Slik fikk jeg innblikk i en historie som ingen historiebok på skolen hadde fortalt meg noe om. Det hele er samlet i boken ”Barndom under lysene der nord”. Her er en liten smakebit:

Jeg, en Ashoka fellow?

For omtrent et år siden fikk jeg en spesiell oppringning. På skjermen så jeg et utenlandsk nummer og stemmen som ringte snakket amerikansk. Hun het Erin Fornoff og jobbet for en organisasjon som heter Ashoka.  Jeg var nok ganske avventende de første 10 minuttene av samtalen. Hva i all verden var dette? Ikke var det reklame (da hadde jeg slengt på røret raskt), men jeg klarte heller ikke å plassere samtalen i noen annen kjent kategori. Da jeg forstod at hun også hadde vært i kontakt med vår hovedsponsor Ferd, begynte jeg å ane at dette var seriøse saker. Så jeg svarte så godt jeg kunne på et engelsk som var ute av trening, og etter ca. 1 time, avtalte vi et nytt telefonintervju, denne gangen også med hennes sjef Paul O`Hara til stede. I mellomtiden fikk jeg tilsendt litt informasjon, og innså snart at Ashoka var en spennende organisasjon. Deres visjon er at alle mennesker kan gjøre en forskjell i verden.