Personlig kreftbehandling, et skritt nærmere?



Giselle Scholer med pasient.

For 10 år siden snakket farmasøytisk industri eplekjekt om ”personalized medicine”. I løpet av få år skulle vi alle få medisinsk behandling som var spesialtilpasset vår genetiske profil. Resultatene har latt vente på seg, men nå er ting i ferd med å skje. Ved et forskningsinstitutt i Cambridge kartlegger man hvordan ulike legemidler påvirker uttrykket av genene våre, og så langt har man lagret 150 000 uttrykksprofiler for 3000 legemidler. Resultatene lagres i en offentlig tilgjengelig database. Man ser for seg at fremtidens kreftbehandling går ut på å kartlegge hvilke gener som er feiluttrykt i kreftsvulsten. Deretter kan man gå inn i databasen og se hvilket legemiddel som best kan motvirke disse feilene.

Dans og gresk mat mot Alzheimer

I fjor vår spyttet jeg i et rør og sendte innholdet til det amerikanske selskapet 23andme. Noen uker senere fikk jeg masse informasjon om arvestoffet mitt, og hele tiden publiseres nye rapporter. Nå er det også mulig å oppgradere analysen til å inkludere 400 000 nye markører på DNA. De vil blant annet gi meg kunnskap om jeg har økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom, men vil jeg vite det?

Stamceller gir håp

I 1999 skrev jeg følgende i Kvinner og Klær: ”En teknologi som kan komme til å revolusjonere moderne medisin er i rask utvikling. Hvis forskerne lykkes, vil umodne fosterceller eller fosterstamceller som forskerne kaller dem, snart bli brukt til å helbrede sykdom.”

I dag, 12 år senere, ville jeg nok formulert meg langt mer forsiktig. Tiden har vist at de store fremskrittene i biomedisinsk forskning tar langt tid til tross for at vi har kartlagt menneskets arvestoff og utviklet mange nye teknikker. Stamcelleforskningen har f. eks. stort sett foregått i laboratorier og få pasienter har fått nytte av resultatene. Det viser seg å være veldig krevende å dyrke spesialiserte celler fra stamceller og samtidig få dem til å danne tredimensjonale og funksjonelle organer. Spesielt det å lage hjerter, lever og nyrer slik at organdonasjon ble overflødig, viser seg å være utfordrende.

Hvordan får vi flere gode mattelærere?

Alle vestlige land, inkludert Norge, trenger flere gode mattelærere, men hvordan skapes slike lærere? Akkurat det har undersøkelsen Teachers Education and Development Study in Mathematics forsøkt å finne svar på ved å se nærmere på lærerutdanningen i 16 land, inkludert Norge. Fra mitt ståsted er det viktigste resultatet banalt. Samtidig støtter det opp om hva faglærte lærere av den eldre garde her i landet har sagt i en årrekke. Skal man ha gode mattelærere, må lærerne kunne matte. Fagkunnskap er viktigere en generell pedagogisk kunnskap og kunnskap om didaktikk.