Stamceller gir håp

I 1999 skrev jeg følgende i Kvinner og Klær: ”En teknologi som kan komme til å revolusjonere moderne medisin er i rask utvikling. Hvis forskerne lykkes, vil umodne fosterceller eller fosterstamceller som forskerne kaller dem, snart bli brukt til å helbrede sykdom.”

I dag, 12 år senere, ville jeg nok formulert meg langt mer forsiktig. Tiden har vist at de store fremskrittene i biomedisinsk forskning tar langt tid til tross for at vi har kartlagt menneskets arvestoff og utviklet mange nye teknikker. Stamcelleforskningen har f. eks. stort sett foregått i laboratorier og få pasienter har fått nytte av resultatene. Det viser seg å være veldig krevende å dyrke spesialiserte celler fra stamceller og samtidig få dem til å danne tredimensjonale og funksjonelle organer. Spesielt det å lage hjerter, lever og nyrer slik at organdonasjon ble overflødig, viser seg å være utfordrende.

Nå ser det allikevel ut som noe er i ferd med å skje. Mange pasienter har fått nytt luftrør som har blitt dyrket frem fra stamceller. Andre har fått ny urinblære som er laget på den samme måten. I tillegg har flere dusin barn og ungdom i Japan, som ble født med alvorlig hjertefeil, fått et bedre liv etter at de har fått nye blodårer laget ved hjelp av stamceller. Nå blir metoden tatt i bruk i USA.

Blodårene blir laget ved å så stamceller fra pasientens beinmarg på et syntetisk skjelett som er formet som en blodåre. Når denne kunstige åren plasseres tilbake i kroppen, tiltrekker den seg celler fra pasienten. Snart blir det dannet en fullverdig blodåre som vokser sammen med kroppens øvrige årer. Samtidig renner blodet lettere inn til hjertet, og pasienten kan leve et normalt liv i stedet for å dø i ung alder. Det syntetiske skjelettet inni blodåren brytes sakte ned i kroppen, og erstattes med kroppens egne celler.

Stamceller fra foster ble første gang isolert på en amerikansk fertilitetsklinikk i 1997. Der fikk forsker James A. Thomson noen embryoer som var til overs etter en vellykket prøverørsbefruktning. Snart utviklet de til en liten hul ball, som kalles en blastocyst. Cellene som danner selve ballen var forløpere til morkaken, men inni ballen lå cellene som kan skape et helt nytt menneske, stamcellene. Ved hjelp av en næringsrik væske ble disse cellene dyrket videre i månedsvis uten å forandre seg. Når cellene ble sprøytet inn i bena til mus, skjedde en dramatisk forandring. Syv uker senere hadde de umodne menneskecellene blitt til tarmceller, beinceller, muskelceller og umodne nerveceller i mus. Dermed begynte man å se for seg muligheten til å lage reservedelsorganer fra stamceller i fremtiden, men oppdagelsen møtte også stor motstand pga. de etiske sidene ved å bruke fosterceller i medisinsk behandling.

Stamceller kan også hentes ut fra mennesker, for vi har alle slike celler i kroppen. Når slike umodne stamceller deler seg i to datterceller, forblir den ene cellen en stamcelle mens den andre spesialiserer seg på ulike oppgaver. Samtidig deler den seg videre og er opphav til flere spesialiserte celler. Slik sørger stamcellene for at kroppen vår hele tiden kan fornyes. Personlig tror jeg stamceller vil bli viktige i fremtidens medisin. Samtidig er jeg skeptisk til å gjøre fosterstamceller til en salgsvare. Derfor syns jeg det er flott at stamceller fra pasienten selv eller andre voksne mennesker i mange tilfelle, ja kanskje i alle tilfelle, kan gjøre samme nytte. Bruker man pasientens egne celler vil jo dessuten organet oppfattes som kroppens eget, og pasienten vil ikke trenge immundempende medisiner.

Kilde: Science, vol 333, s 1088-1089, 2011