Ideell eller kommersiell?

Som en forening med ideelt formål, opplevde Forskerfabrikken stagnasjon. Etter å ha blitt et aksjeselskap  som bruker metoder fra forretningslivet for å nå våre sosiale mål, har vi ti ganger flere barn på kurs enn vi hadde for 4 år siden. Vi definerer oss fortsatt som en sosial entreprenør, men blir stadig oftere omtalt som kommersiell i en negativ betydning av ordet. Det opplever også andre sosiale entreprenører. Hvis slike holdninger sprer om seg, kan de bli hemmende for en hel rekke av bedrifter som jobber for å skape positive forandringer i samfunnet.

 

Sosialt entreprenørskap som modell er i kraftig vekst i Norge og Norden. Områdene vi jobber på og de sosiale målene vi har er forskjellige, men alle har vi et sterkt ønske om å bidra til en positiv utvikling av samfunnet. Deltagerne i konkurransen Årets sosiale entreprenør i år viste noe av mangfoldet og kvaliteten i feltet. Her har mange stort potensial til å lykkes i årene som kommer, og det vil vi som samfunn tjene på. Men blir disse bedriftene og organisasjonene møtt med mistenksomhet og motkrefter fordi de blir oppfattet feil, kan resultatet bli et helt annet.

Forskerfabrikkens kurs er utviklet for å kunne benytte eksisterende infrastruktur i form av f. eks. klasserom som står tomme på kveldstid og i helgene. Slik holder vi kostnadene nede. Derfor ble vi bekymret da vi nylig fikk vite at et av universitetene vi samarbeider med, er usikre på om de kan låne oss lokaler til forskerkurs i fremtiden fordi vi er kommersielle. Omtrent samtidig, i en helt annen del av landet, endret en potensiell støttespiller mening om å samarbeide med oss da vitensenteret i samme område uttalte at vi ikke fortjente støtte fordi vi er kommersielle. Og her om dagen opplevde vi at et nettverk med samme målsetning som vår, ikke så på oss som en potensiell samarbeidspartner fordi vi var kommersielle. Den siste erfaringen løste seg raskt med dialog, og vi har også tro på at det samme vil skje med andre aktører. Allikevel er det grunn til bekymring. Våre 200 frilansere, som gjør en stor innsats på fritiden for en moderat lønn, opplever stempelet «kommersiell» som sårende. Og hvis denne innstillingen sprer om seg, kan mange andre sosiale entreprenører bli rammet.

I norsk dagligtale brukes begrepet kommersiell om bedrifter eller personer som først og fremst er ute etter økonomisk profitt. Ut fra en slik definisjon, er ikke Forskerfabrikken kommersiell. At en bedrift har et positivt resultat, er ikke det samme som at man har som formål å tjene penger på driften. Det sentrale bør være hva som er eiernes intensjon. Forskerfabrikkens hovedmål er å gjøre naturvitenskap og teknologi til et kulturtilbud for barn og ungdom i likhet med sport, musikk og dans. Vi ønsker ikke å hente ut et økonomisk overskudd , men vi trenger inntekter for å nå våre sosiale mål. Hittil har vi delvis vært avhengig av sponsormidler. Får vi en dag et overskudd, vil det forbli i bedriften og bli brukt til å bygge videre opp under vårt sosiale formål.

Hvis man alltid har vært ansatt og hatt fast lønn, kan det være vanskelig å innse at uansett hvordan man driver en organisasjon og hvor edelt formålet er, koster det penger å få ting gjort. Skal man øke virksomheten, må man ha en administrasjon og kommunisere budskapet sitt, og ansatte må få lønn. Forskerfabrikken hadde hjemmekontorer og lager i en fuktig kjeller i 7 år. Det var billig, men ga ikke akkurat vind i seilene. Først da vi fikk støtte til å utvikle organisasjonen og bygge infrastruktur, ble det fart i sakene. Samtidig, uten offentlig støtte, må vi ta betalt for det vi gjør, men det er vi jo ikke alene om. Man må også betale på vitensentre og de fleste museer, og vel innenfor er det lett å la seg friste av en spennende museumsbutikk eller ta en matbit i kafeen. Det koster også penger å sende barn på svømming, rideleir, musikkskole og lignende.  Ca. 25% av vår omsetning er sponsormidler mens det tilsvarende tallet for et museum eller vitensenter kan ligge på ca 70%. Vi ser ingen logikk i at det skal være  et mystisk tall i mellom 25 og 70 % som gjør at man går fra å være ideell til kommersiell.

Så vi har fortsatt å undre oss over motstanden vi møter. Kan det være fordi vi er en av de første private aktørene i vår bransje? At det er uvant å ha oss her, og at det vil gå over med tiden? Eller kan det være fordi vi i enkelte tilfeller tar mer betalt enn aktører med offentlig støtte? Kanskje tror noen at det å være privateid er det samme som å være kommersiell? At aksjeselskap oppfattes  som synonymt med profitt? Vi valgte aksjeselskap fordi det er en ryddig, lovregulert og oversiktlig organisasjonsform. Det er antageligvis årsaken til at museer, vitensentre, teatre og musikkskoler har gjort det samme.

En forretningsmessig metode som har betydd mye for Forskerfabrikkens vekst de siste årene er bevissthet rundt merkevarebygging. Det har gitt resultater. Vi er i media nesten ukentlig, har bidratt med eksperimenter på Newton i NRK og utgitt egen bok. Kan det være denne økte synligheten som gir oss merkelappen kommersiell i betydningen «hipp og hot og overfladisk i media»? Dette er neppe en god nok forklaring, for denne måten å jobbe på er jo høyst vanlig både for kommersielle og ideelle aktører.

Hvis vi skal forbli en kunnskapsnasjon og beholde vår sterke velferdsstat i årene som kommer, vil vi trenge nye løsninger på mange av dagens utfordringer. Det vil kreve samarbeid og vilje til å inkludere nye aktører med nye løsninger. Da kan holdninger ala den vi nylig møtte da vi spurte om å få låne et klasserom til sommerskole i en kommune virke mot sin hensikt: «Dere må nok betale, for dere er jo kommersielle», sa den hyggelige kommunalt ansatte vi snakket med. Da vi forklarte at vi har gått med underskudd i 10 år og var avhengig av sponsorer var svaret «Så bra!», og vi slapp å betale leie, enn så lenge.