Det er mange former for yrkesskade. Snekkere får tinnitus av bankelyder, malere får hjerneskade av løsemidler, kontorrotter får musearm og sykepleiere får vonde rygger av tunge løft. Men hva får biokjemikere som har jobbet på sterillabben med cellekulturer? Jeg kan bare snakke for meg selv, men “skaden” ser ut til å være livsvarig ettersom det er 14 år siden jeg sist jobbet med celler. Den inntreffer akutt hver gang jeg entrer et offentlig toalett. Da går jeg umiddelbart over i petimetermodus, noe som jeg er ytterst sjeldent for meg. I løpet av sekunder har jeg kartlagt hvordan håndvasken er konstruert, om det er håndklær eller føner for å tørke hendene, og om det er papir på do.
Målet mitt er deretter å ikke få menneskemøkk på hendene, vesken min eller klærne mine. Derfor unngår jeg å ta på områder andre mennesker har tatt på etter at de har tørket seg bak. Dvs. mekanismen som trekker ned, diverse dørhåndtak og kranen hvor man vasker hendene. I stedet for å ta direkte på disse stedene, har jeg litt dopapir i hånden som beskyttelse. Det er ikke alltid jeg rekker å legge en slik bit med toalettpapir ned i toalettet før det er ferdig med å skylle ned, og en gang det skjedde innså jeg at mine offentlige dovaner kanskje er noe uvanlige. En eldre frue inntok nemlig toalettet etter meg, og hun var ikke sen om å beklage høylytt til sine venninner på utsiden at her var det slettes ikke skylt ned. Jeg sa ingenting mens damene akket seg høylytt over hodet på meg og sendte meg nedlatende blikk. I stedet gikk jeg i gang med å vaske hendene og lot vannet renne mens jeg fant et papirhåndkle for å tørke meg. Dermed begynte fruene å klage over at jeg lot vannet rennet. Den ene skulle til å slå av kranen for meg, da jeg kom henne i forkjøpet og stengte kranen med papirhåndkleet jeg nettopp hadde brukt slik at jeg ikke tok på kranen med rene hender. Kanskje innså hun i det øyeblikket at jeg faktisk hadde en plan med det jeg gjorde? Hun skvatt i hvert fall tilbake og ble helt stille. Jeg burde kanskje ha gitt dem en forklaring, men hadde ikke overskudd til det akkurat den dagen.
Hva skyldes så disse vanene? Jeg er fullt klar over at de fleste bakterier og virus lever i fredelig sameksistens med oss, og jeg er ikke redd for å få møkk på hendene og håndhilse eller klemme. Jeg bader også gladelig på offentlige bad (klor et meget effektivt i å ødelegge mikroorganismer). Men det er forskjell på møkk. Møkk som stammer fra oss mennesker inneholder mikroorganismer som er spesialtilpasset for å leve inni kroppen vår, og selv om de fleste av disse også er ufarlige, kan unntakene gi alvorlige følger. Dårlig håndhygiene i forbindelse med toalettbesøk har vært årsaken til mange sykdomsutbrudd (det samme gjelder sykehus, 10 % av alle pasienter som legges inn, blir smittet av en sykdom på sykehuset, men det er en annen historie).
Denne “yrkesskaden” ble utviklet mens jeg var stipendiat for Kreftforeningen, og var fullstendig avhengig av at kreftcellene jeg dyrket holdt seg friske og fine til jeg tok knekken på dem med omega-3 fettsyrer. I fem år fikk jeg ikke levert ett eneste resultat hvis ikke kreftcellene jeg forsket på var friske. Hver mandag, onsdag og fredag, uavhengig av høytider og ferier, stelte jeg cellene mine som om de skulle vært de dyreste veddeløpshester i stallen. Vel, den første tiden må jeg innrømme at jeg ikke var fullt så nøye, og det straffet seg. Jeg mistet minst 6 måneder av min dyrebare lønn på celler som var infisert av virus, bakterier eller sopp. Celler får ikke sykemelding, og jeg fikk ikke tilbake disse lønnsmidlene. Løsningen ble i stedet å forutse hvordan mikroorganismer smitter. Hender og området jeg jobbet på ble sterilisert med 70 % ren sprit (her kommer vi til en annen yrkesskade, jeg drikker nesten aldri noe som er sterkere enn vin). I tillegg testet jeg hver eneste ingrediens som skulle i kontakt med cellene mine, før jeg tok dem i bruk. Jeg sjekket til og med om antibiotikaen innehold bakterier som var resistente. Alle disse forholdsreglene ga uttelling. Jeg hadde ikke en eneste infeksjon etterpå, og vanen med å tenke på hvordan bakterier sprer seg har jeg tatt med meg videre.
Etter 14 år med offentlig toalett research må jeg dessverre konkludere med at de aller fleste toaletter ikke legger opp til god håndhygiene. De er som oftest utstyrt med kraner som må lukkes igjen manuelt. Dermed må man bruke hendene til å skru av vannet og berører da en kran som har vært brukt av mange og håndvasken blir nesten meningsløs. Forskning viser dessuten at fønere ikke er særlig hygieniske som tørkemetode, men blåser bakterier på hendene. På slike toaletter tar jeg med meg toalettpapir fra toalettet under armhulen på vei ut, og bruker det til å tørke hendene. Flytoaletter er blant de verste. Her må man kontinuerlig trykke på kranene for å få vannet til å renne mens man vasker seg. Først vasker man en hånd, mens man trykker med den andre. Deretter må man bruke den rene hånden til å trykke på knappen for å få vasket den som gjenstår. Min løsning er å bruke et papirhåndkle oppå kranen. Det bruker jeg også når jeg skyller ned og åpner døren, og på fly tar det alltid litt tid fra man trykker på knappen til det skyller ned. Derfor rekker jeg å kaste papiret i toalettet før jeg går ut. Så langt har jeg derfor unngått å bli skjelt ut for å ikke skylle ned på fly.
Hvilket toalett er så vinneren i mine studier av offentlig toaletthygiene? Jo, det er toalettene på Gardermoen. Her blir vannet i kranene skrudd av og på ved hjelp av fotosensorer, og etterpå kan man tørke seg på rene håndklær på rull. Slik burde alle toaletter være konstruert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar