Min første time med JUMPMath

Her fortsetter fortellingen om hvorfor Forskerfabrikken satser på JUMPMath. Vil du ha med historien fra begynnelsen, kan du begynne her.

Vel hjemme fra Dublin bestilte jeg straks alle elevbøkene til JUMPMath samt bøkene Myth of Ability og End of Ignorance hvor John Migthon forteller om hvordan JUMPMath har blitt utviklet og hva som er spesielt med metoden. Sammen med min kjære datter begynte jeg å utforske JUMP hjemme på kjøkkenet. I løpet av noen uker var vi igjennom en serie med kapitler som fokuserte på tallfølelse og ga trening i å håndtere ulike regneoperasjoner med parenteser.

Jeg lærte minst like mye som henne, for denne tilnærmingen til matematikk var veldig forskjellig fra hvordan jeg selv hadde lært matte. Og hver gang vi mestret noe nytt, kunne vi forsøke oss på en bonusoppgave som f. eks. denne:

Du kan bruke alle de fire regneartene og parenteser slik du finner best. Lag så ulike regnestykker hvor svaret blir alle tallene fra 1 til 10. I hvert regnestykke skal du bare bruke fire 4-tall. Ingen andre tall kan benyttes, men det er lov å sette to firetall sammen til 44. Svaret 1 kan du f. eks. få slik:

4/4 + (4-4)=1

Osv.

For å løse oppgaven, måtte vi ta i bruk ferdigheter som var innøvd enkeltvis og sette dem sammen i en kreativ prosess. Det var moro.

Men dagene er travle, og vi fikk ikke ordentlig fart på JUMP-utforskningen før Asker kommune tok kontakt våren 2013. De skulle arrangere sommerskole for 4. gang, og i år spurte de om vi, i tillegg til holde naturfagskurs, også ville holde mattekurs. Dermed hev vi oss rundt for å se hva vi kunne få til. Jeg begynte med å ringe John. Han mente at for å oppnå varig effekt ved hjelp av JUMPMath, må man trene i minst 2 måneder og helst et år eller to. Men på en uke var det fullt mulig å redusere angsten og øke interessen for matte, og akkurat det er helt avgjørende, mener han. Felles for alle elever som ikke mestrer matte, er nemlig at de heller ikke tror de kan bli gode i faget. Nederlag etter nederlag har ført til en matteangst som hindrer læring. JUMPMath-metoden har derfor utviklet flere moduler for å bygge selvtillit i matte. De har mest suksess med en som fokuserer på brøkregning. Brøk blir forbundet med noe som er vanskelig, men JUMP's strategi gjør at selv de svakeste elevene kan lære seg å mestre brøk. Dermed styrkes motivasjonen og selvtilliten.

Vi la derfor følgende plan for sommerskolen i Asker. Kommunen var inneforstått med at kurset var en pilot ettersom vi ikke hadde førstehånds erfaring med JUMP selv. Kurset skulle tilbys elever på 5.-7-trinn som syntes matematikk var krevende. Hovedmålet for uka skulle være å øke selvtilliten og interessen for faget gjennom å jobbe med brøkmodulen. Vi innså samtidig at det ikke er realistisk at barn vil sitte å regne 4-5 timer hver dag. Derfor ville vi kombinere regningen med eksperimenter som krever matematikk samt fysisk aktivitet. Vi fant også enkeltmoduler i JUMPMath som tok for seg matematikken vi trengte under eksperimentene som å regne ut gjennomsnitt, skille ulike variabler og plotte resultater. Hovedtrekkene for sommerskolepiloten i matte var altså klar, men ville det fungere? Vi kjente behov for en prepilot og hadde flaks. På en barneskole i nabolaget skulle 6. trinn nettopp i  gang med brøk, og vi kunne få låne 12 elever som syntes at matte var vanskelig i hele tre dobbelttimer. Det var nok til å teste kjernepensumet i sommerskolen.

Mari, som skulle jobbe som kursleder i sommerskolen, ble med som assistent, og vi var begge temmelig spente den første timen. Jeg begynte med å spørre elevene om hva de tenkte om matte. Ingen av elevene likte faget. En erklærte høylytt at hun ikke forstod hvorfor hun skulle lære matte. Hun syntes det var et helt unødvendig og meningsløst fag. Vi startet med å undersøke hvor gode de var i legge sammen i hodet, og oppdaget at flere måtte tenke seg grundig om før de la sammen tall under 20. Vi gjorde da som John anbefaler, og viste hvordan man kan bruke fingrene som hjelpemiddel når man legger sammen tall. Deretter øvde vi på å øke med 2, 3 og 5, for disse ferdighetene var nødvendige for å mestre brøkregningen vi skulle i gang med. Så tok vi en enkel gjennomgang av brøk illustrert med kakediagrammer og hvordan deler av en kake kunne fremstilles som en brøk med teller og nevner. Deretter satte elevene i gang med å regne på ferdige oppgaveark. Det ble helt stille. Alle jobbet konsentrert, og vi gikk rundt for å hjelpe til og ikke minst rose dem rikelig for hver oppgave de klarte. Noen jobbet raskere enn andre, og for dem var det mengder med ekstraoppgaver å gyve løs på. Disse oppgavene kunne f. eks. inneholde 3 ledd i stedet for to, men ingenting var konseptuelt nytt. Slik sørger JUMP for at elever med ulike ferdigheter kan jobbe sammen i en klasse. Man går ikke videre før de svakeste har mestret kjerneoppgavene i en modul. I mellomtiden kan øvrige elever regne ekstraoppgaver.

Jeg hadde også bonusoppgaver å dele ut, og var spent på hvordan de ville bli mottatt. Kan det virkelig stemme slik John skriver i bøkene sine at barn elsker å få ekstraoppgaver? Jeg oppdaget snart at han hadde rett. De syntes det var veldig interessant å få oppgaver som ikke stod på oppgavearket som f. eks. å legge sammen brøker med nevnere som var veldig store. Samtidig erfarte vi det John påpeker i sine bøker. Det er utrolig viktig å være oppmerksom når en ny ferdighet skal trenes inn. Nesten umerkelige endringer kan være krevende for svake elever. Mange av elevene ble for eksempel veldig i tvil når de plutselig skulle subtrahere to brøker med samme nevner i stedet for å addere. Kunne de bare trekke fra slik de vanligvis gjorde? Her var det behov for en forklaring før de regnet videre.

Halvveis tok vi en pause før vi gjorde et lite fargefortynningseksperiment hvor vi kunne koble inn brøk. Deretter jobbet vi videre med oppgavene. Vi ble ferdige med to moduler i løpet av denne dobbelttimen, og alle klarte alle oppgavene. Vi dro hjem med en følelse av at dette ville fungere og gledet oss til neste uke.

Fortsettelse følger…