Hvilke gentester ønsker du i fremtiden?

Surrealisme har blitt realisme.
Vi kan fiske ut DNA fra egget, sekvensere det og nesten tegne fuglen.

For noen år siden besøkte jeg hver eneste gymsal i Hedemark på oppdrag av turneorganisasjonen i fylket. Omgitt av ribbevegger fortalte jeg ungdomskoleelever om hvordan fremtiden kan bli. Et av temaene var designerbabyer. Burde vi bruke kunnskap om hvordan spesielle gener påvirker oss til å skape friskere og smartere mennesker i fremtiden, undret jeg. Alle ungdommene var i mot en slik utvikling. Når jeg derimot litt senere spurte om de ville ta en nesespray som inneholdt gener som ville gjøre dem smartere og friskere, var skepsisen langt mindre. De fleste sa ja, og ble så litt brydd når de innså at de nettopp hadde sagt nei til designerbabyer, men ønsket tilsvarende behandling selv.

I dag, 6 år senere, er slike spørsmål mer aktuelle en noen gang. Sekvensering av DNA er billig og går raskt. Der vi før brukte en evighet og for å kartlegge et genom, dvs. arvestoffet til en organisme, kan vi i dag kartlegge flere tusen til en brøkdel av prisen. Vi kjenner til mulige sammenhenger mellom sykdommer og enkeltmutasjoner i flere tusen gener. Foreldre kan teste om et embryo, skapt i et laboratorium, er bærer av slike feil før det settes inn i livmoren. Faktisk er det mulig å kartlegge hele arvestoffet til et foster ved å fiske ut foster-DNA fra mors blod. Slik kunnskap kan benyttes til å forutsi med stor sikkerhet i hvilken grad et foster risikerer å utvikle bestemte sykdommer. Det kan igjen danne grunnlag for om man vil bære frem fosteret eller ei.

Men i hvilken grad skal vi la kunnskap om arvestoffet forme fremtidens generasjoner? Vi er lite forberedt på hvordan vi skal håndtere slik informasjon. Skal avgjørelsene tas av foreldrene eller av samfunnet? Burde vi f. eks. tillate testing av APOE4, en genvariant som markant øker risikoen for å utvikle Alzheimer sent i livet. Arver man APOE4 fra begge foreldre er risikoen 10 ganger høyere enn normalt. Det kan umiddelbart virke mer tiltrekkene å teste for genfeil som gjør barn syke, enn for feil som rammer oss når vi blir eldre, men mennesker som bærer APOE4 forteller at de gjerne vil ha en slik test for å unngå at feilen føres videre. Har det forresten noe å si hva vi bestemmer oss for her i Norge hvis man i stedet kan reise til andre land for å få den behandlingen man ønsker seg?

I løpet av få år, vil vår kunnskap om genvarianter/genfeil og sykdom være mange ganger større enn i dag. Vi kan også ha teknologi på plass som kan eliminere slike feil i egg- og sædceller. Men bør vi gjøre det? Hva om disse mutasjonene også har andre effekter som blir verdsatt i samfunnet eller de gjør oss mer motstandsdyktige mot bestemte sykdommer? Her finnes ingen enkle svar, og debatten bør starte nå.

Jobber du i ungdomsskolen eller videregående skole, er det ekstra interessant å sette av tid til en slik debatt. Debatter gjør faget samfunnsaktuelt og gir trening i å reflektere over viktige problemstillinger. Her er noen tips:

• Finn en eller flere aktuelle artikler om gentesting på forskning.no som de må lese hjemme

• Lån et datarom og be dem besøke nettstedet http://www.rythospital.com/. Fortell at sykehuset er blant verdens mest moderne. Gå inn på ”About us” øverst på menyen og se nærmere på tilbudet på ” The Geno Choice Institute”. Følg med på reaksjonene. Hvor raskt innser de at dette ikke kan være sant?

• Fortell at dette nettstedet er en illusjon, sykehuset eksisterer ikke, men hva om? Hva ønsker vi i fremtiden?