Smart som en blekksprut?

Vi husker alle blekkspruten Paul som tippet riktig resultat for Tyskland under Fotball-VM i 2010. Også før finalen mellom Nederland og Spania hadde han rett når han fastslo at Spania ville vinne. Disse resultatene skyldes nok tilfeldigheter, men at blekksprut har en intelligens som overgår alle andre bløtdyr, er hevet over enhver tvil. De elsker å utforske og kan være krevende å holde i fangenskap. Lar dyrepasseren lyset stå på om natten, og blekkspruten ønsker å ha det mørkt, spruter den vann på lampa til den kortslutter. Andre klarer å rømme via avløpet. De kan også, i likhet med sjimpanser og delfiner, finne veien gjennom en labyrint, bruke redskaper, lære av hverandre og løse problemer.

De første blekksprutene var utviklet allerede for 500 millioner år siden. Blekkspruthjernen har altså utviklet seg parallelt, men adskilt fra utviklingen av virveldyrenes hjerne. Allikevel har disse hjernene mange fellestrekk. Store deler av bekkspruthjernen finnes samlet i hodet, og her er den delt i to halvdeler som er forbundet med nervetråder. Dessuten er hjernebarken foldet, akkurat som hos høyerestående virveldyr, noe som gir hjernen større overflate og plass til flere neveceller. Når man studerer hjerneceller fra blekksprut i laboratorier, ligner de på nerveceller fra virveldyr. Alt tyder derfor på at blekksprut har en hjerne som kan behandle informasjon raskt og lagre minner.

Men det er ikke lett å studere hva som skjer inni hjernen på en blekksprut. En forsker som plasserte en elektrode i hjernen til en blekksprut han trodde var bedøvet, ble helt satt ut da dyret resolutt dro elektroden ut igjen. Han klarte ikke å gjøre flere forsøk, for han følte at dyret ga klar beskjed om det her ville det ikke være med på. Mange forskere mener faktisk at blekksprut har en form for bevissthet. Nå pågår et større arbeid for å kartlegge hele blekkspruthjernen og sammenligne den med muse- og menneskehjernen. Resultatene vil gi oss innblikk i hva som er grunnleggende forutsetninger for intelligens.

Kilde: New Scientist, 11. juni, s 36-39, 2011