Empati mot terror?

Vi er et lite land og kjenner alle til noen som ble rammet av terroren den 22. juli. Samtidig var det hele et angrep mot hver og en av oss, mot våre verdier og vår frihet. Uken etterpå var uvirkelig. Hvordan kan en person gjøre noe slikt? Hvordan er det mulig? På lørdag skrev forfatter Anne Holt et interessant innlegg i Dagens Næringsliv hvor hun påpeker det faktum at gjerningsmannen tross alt er en av oss, og at han en gang må ha vært en annen. Hun avslutter med å spørre seg hva vi kunne ha gjort annerledes og hva vi kan vi gjøre for å unngå at flere barn utvikler seg til iskalde monstre uten empati? Jeg har brukt de siste dagene til å undre på det samme, og har blitt overbevist om en ting. Vi må få empati på dagsordenen. Vi må innse at evnen til å forstå menneskers følelser og handlinger er grunnleggende i samfunnet.

Den kanadiske empatiforkjemperen Mary Gordon, sier som følger: ”Empathy is caught, not taught”. Empati er altså smittsomt hvis man er i et empatisk miljø. Her har foreldre størst påvirkningskraft, et ansvar de aller fleste gjør sitt beste for å møte. Allikevel er det lett å trå feil. Jeg kjenner ingen foreldre som ikke har kjent følelsen av å mislykkes. I de fleste tilfeller går det allikevel bra, men noen ganger gjør det ikke det. Ansvaret er ikke alltid foreldrenes, men kan skyldes andre omstendigheter. Derfor er det all grunn til å spørre om vi kan overlate noe så viktig som empati til tilfeldighetene. Kan det i stedet være en ide å integrere empati i barneskolen? Hvordan kan man så gjøre det?

Se for deg en barneskoleklasse. Midt i rommet legger læreren ut et grønt teppe. Så går døren opp, og inn kommer en nybakt mor med sin 2 måneder gamle datter. Babyen er umiddelbar, ekte og uten fordommer. De tar plass på teppet, og barna begynner å stille spørsmål. Ved å studere samspillet mellom mor og baby, får barna studert på nært hold hvordan mennesker kommuniserer når de elsker noen. Barna blir oppfordret til å tolke babyens følelser. Er den sulten, redd, trygg eller glad? På et slikt besøk i en 3. klasse har moren til babyen Karen, som er 9 måneder, tatt med mat som Karen ikke liker. Når hun gir henne maten, gjør den grimaser og spytter den ut. Det er starten på en spennende diskusjon. Hvorfor reagerte babyen slik? Hva gjør elevene når det er noe de ikke liker? Hva gjør voksne når det er noe de ikke liker?

Per i dag har nesten 400 000 barn i 7 ulike land deltatt i slik undervisning. Den kalles “Roots of Empathy” og består av 9 babybesøk og ytterligere 18 diskusjons- og refleksjons-økter i løpet av et år. Underveis får elevene innblikk i hvordan babyens hjerne vokser. De forsøker også å finne ut hva slags personlighetstype babyen har, og diskuterer så hva slags personlighet de selv har. Ved å studere hvordan det oppstår et bånd mellom foreldre og barn, får de et utgangspunkt for å diskutere tilhørighet og hvor vondt det er å ikke bli inkludert i et fellesskap. De får også et grunnlag for å snakke om kommunikasjon og får oppleve ærlig kommunikasjon der følelsene blir vist frem.

Mary Gordon, som har grunnlagt “Roots of Empathy”, deltar nå i en amerikansk satsning som kalles “Every Child Must Master Empathy”. Ambisjonen er å få skoler med stor innflytelse til å satse på empatitrening. Slik håper man at empatitrening skal spres raskt og effektivt, men nytter det?

Effektene av Roots of Empathy har blitt studert av uavhengige forskere ved flere ledende universiteter. Alle rapportene konkluderer med at undervisningen reduserer aggressiv adferd, gir et bedre læringsmiljø og øker barns sosiale og følelsesmessige modenhet. Babyens visdom skaper et klassemiljø hvor barna kommer nærmere hverandre og får økt respekt for hverandre. Ved å oppdage hvor like de er, får de også økt forståelse for hverandre.

Å se et nyfødt barn i øynene er som å se inn i en dyp brønn av kjærlighet. En gang var også Anders Behring Breivik et slikt barn. Hvor ville han vært i dag, hvis han som 7-åring gikk i en klasse som fulgte utviklingen til en baby fra en muslimsk familie i et år?