onsdag 6. april 2011

Hulefolket og evakueringen i Finnmark

I går gikk programmet "Hulefolket" på NRK Brennpunkt. Her oppsøkte min fetter Frode Nielsen hula hvor faren hans, som er min onkel Reidar, bodde i skjul for tyskerne vinteren 1944. Flere tusen lå gjemt slik under kummerlige forhold, og denne historien har så langt fått liten oppmerksomhet blant historikere.
Jeg anbefaler alle å se innslaget fra Brennpunkt på nett-TV:

Selv har jeg intervjuet min mor, Frodes tante Inger, om hva hun husker om sin barndom med krig og evakuering. Slik fikk jeg innblikk i en historie som ingen historiebok på skolen hadde fortalt meg noe om. Det hele er samlet i boken ”Barndom under lysene der nord”. Her er en liten smakebit:


Flyvraket dagen etter nedskytningen.
Det første jeg kan huske fra livet mitt er at kulene smeller i lufta der jeg huker med ned bak uthuset på potetlandet sammen med mamma og pappa. Mamma dro meg og Kate med seg inn i huset i full fart og gjemte oss under kjøkkenbordet. Men Magny, Henny og Ruth var ute og lekte ved brua denne dagen da 4-5 russiske fly kom over fjellet på den siden av elva hvor vi bodde. Målet var å ødelegge et stort tysk skip som lå ute på havna. Plutselig så de svart røyk og søstrene mine forstod at dette var farlig og begynte å løpe hjemover. Nede ved elva styrtet et brennende fly med mennesker ombord. Pappa løp dem i møte uten sko og fikk dem i huset som stod på nedjorda før krigen. En søyle av lys steg opp mot himmelen da bensintanken på flyet eksploderte. Vel hjemme sa Henny: "Det suste så rart over hodet mitt". Hun hadde nok vært nær ved å bli truffet av en kule.Dagen etter ble de russiske soldatene begravet med det lengste gravfølge Kvalsund noen gang hadde sett. Folk stod i kø helt fra brua og frem til kirka denne dagen i slutten av september 1944.

Mitt neste minne er fra evakueringen i november samme høst hvor vi alle måtte forlate hjemmene våre. Tyskerne var i ferd med å tape krigen og brukte den brente jords taktikk. De ville brenne alt som fantes der de trakk seg tilbake for å gjøre det vanskelig for den russiske hæren som kom etter. Alle dyrene ble slaktet av tyskerne fordi husene skulle brennes. Det var trist. Magny var med da vi leverte kua vår på andre siden av elva nedenfor kirka. Hun kan fortsatt se for seg hvordan tyskerne sparket henne. Det eneste mamma tok med seg av verdi var symaskinen. Men hun må også ha tatt med seg småting hun var glad i, for etter krigen hadde vi en sukkerkopp og fløtemugge i sølvplett, en kaffekanne, duker og brudesløret hennes. Hun tok også med seg bibelen og salmeboka si. Maleriene mamma og pappa hadde kjøpt, som de var så stolte av, knuste pappa slik at tyskerne ikke skulle få dem.


Skuta var overfylt.
Før vi dro, kokte mamma kjøtt i brunsaus, og vi spiste oss gode og mette. Etterpå måtte alle vi fem jentene gå på potta. Innholdet slo hun opp i kjøttgryta og lot den stå midt på bordet. Tyskerne skulle ikke ha mye glede av den maten. Mamma kledde på oss tre sett med undertøy og utenfor det fikk vi tre sett med yttertøy. Da vi kom til båten, var det omtrent som vi trillet ombord. Hun hadde også tatt med så mye mat at vi hadde til hele reisen. Middag ble laget om bord slik at alle fikk. Da vi alle var kommet ombord, var det en familiefar fra bygda som plutselig husket at han hadde glemt å ta livet av katta. Dermed hoppet han tilbake på land og løp hjem for å gjøre det. Han kom tilbake i det de løsnet trossene. Da stod kona hans med mange småbarn og ventet fortvilt på ham.

Det var en stor påkjenning å evakuere. I alle år senere når mamma skulle planlegge noe, reise bort eller andre ting tok hun alltid et forbehold; "Jeg skal nok gjøre det hvis helsa holder, verden står og Gud vil". Vi evakuerte først i november 1944. I skuta vi reiste med var der 275 mennesker om bord selv om den egentlig var beregnet for 14 mann på fiske. De gamle lå i lasterommet og de som hadde småbarn fikk lugarer under dekk mens ungdommene lå på dekket. Utrolig nok var det fint vær som om det skulle vært august. Hadde været vært verre, hadde nok mange båter gått ned, for det var overfylt ombord. Mange ganger i mange år etterpå takket de evakuerte for det flotte høstværet.


Mange år senere, da jeg hadde giftet meg med Ingmar og vi satte i stand huset han hadde arvet etter Malene og Hans Fosnes, fant vi en dagbok fra evakueringsdagene som Hans hadde skrevet i 1944:

16. desember: Vi ligger fremdeles i Kvalsund og venter på at vi skal reise sydover. Der andre er reist for 6 uker siden og vi er bare seks mennesker igjen. Det er Hilmar, Ida, Berge, Thorbjørn, Malene og mig. Alt er brent av det som kalles for hus, bare 15 hus igjen og Kirken samt Pedersen. Vi er alle friske til i dag og alt er vel.
17. desember: I dag sprengtes kaia til Figenshai, bare skolen og Palmer sin fjøs er igjen.
18. desember: Vi venter på ordre om å reise bort herfra. Berge har slaktet kua i dag.
20. desember: I dag brender det i Kvalsund. Begynte hos Bina og nedover samt Pedersen sin gård.
Alle hus ble brent i Kvalsund.
21. desember: I dag sprengtes alt. Det var nifst. Vi har bygd hus på ferga. I morgen skal vi laste inn tøyet vårt.
22. desember: Vi har lastet ind vårt gods hele dagen. Vi har forlatt våre kjære hjem og bor ombord i ferga som ligger ved Hofseth kai. Hjemmet står øde og forlat, huf for et trist syn. Bare 4 hus står igjen i Kvalsund; Theodors, Edvards, Hilmars og vort hus samt butikken til Hofseth.
23. desember:  I dag gikk vi fra Kvalsund til Hammerfest.
24. desember: I dag ligger vi i Hammerfest. Vi har fylt olje og vann og ligger ved siden av Astly. Om kvelden har vi en liten sammenkomst med 1 flaske på 11 personer og lit musikk. Efterpå koker Agnes kaffe av ekte mokka java og inviterer os på kaffe og kaker så vi har det riktig koselig efter forholdene."







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar