Empatitrening i skolen?

I forrige uke deltok jeg på min første Ashoka-konferanse. Disse dagene, hvor jeg ikke så noe annet enn universitetsområdet vi oppholdt oss, er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Plutselig var jeg omgitt av mennesker fra hele verden som jobbet for en sak de brant for som kreftsyke barn i Egypt, vindmøllepark i Brasil, barnehjemsbarn i Polen og innsatte i fengsler i Canada. For det andre fikk jeg viktige ideer å ta med meg hjem i videre utvikling av Forskerfabrikken, spesielt på mandag da hele dagen ble brukt til å diskutere fremtidens skole.

Fremtidens Universitet

I dag går 100-150 millioner mennesker på et universitet. Om ti år vil behovet for studieplasser i verden være det dobbelte. Skal vi dekke behovet, må vi bygge et universitet daglig i 10 år, noe som ikke er realistisk. Altså må vi tenke nytt når det gjelder å løse behovet dagens unge mennesker verden over vil ha for høyere utdanning om noen få år. Akkurat det var temaet for en workshop jeg deltok på under Ashokas Changemaker Week i Paris denne uka.

Baby Einstein

Hvordan små barn tenker er et spennende forskningsfelt. Siste nytt er en artikkel i Science skrevet av forskere i Ungarn. Den viser at barn kan gjøre avanserte resonnementer allerede når de er 1 år gamle.

Vi er aldri alene

At tarmene våre er smekkfulle av bakterier er gammelt nytt. I en spiseskje tarminnhold er det flere bakterieceller enn vi har hjerneceller, og bakteriene har vist seg å være viktige for oss. De påvirker immunforsvaret, energiinntaket og mye annet. Nå har noen enda mindre aktører meldt seg på banen. Kroppen vår inneholder nemlig enda flere virus enn bakterier. For hver tarmbakterie, finnes det 100 virus. Virusene lever i symbiose med bakteriene og kan skyfle gener fra en bakterie til en annen, f. eks. gener som gir antibiotikaresistens.

Kan vi virkelig finne mikrometeoritter?

Min første "mikrometeorittfangst"

Midt i Oslo kan du finne stjernestøv, skriver A-magasinet på forsiden denne uka. Ordene henspeiler til en artikkel om Jon Larsen, som blant annet spiller i Hot Club de Norvège. Han benytter ledige stunder til å jakte på mikrometeoritter der han måtte befinne seg. Jeg hadde et lignende kick for noen år tilbake da jeg til min store overraskelse leste at det faller ned 10 tonn mikrometeoritter i atmosfæren hvert eneste døgn. Disse meteorittene er rester etter støvet som samlet seg da solsystemet ble dannet. De er gjerne mindre enn en halv millimeter i diameter og inneholder ofte jern. Dermed kan de skilles fra annet støv med en magnet. Dermed tok det ikke lang tid før jeg gikk jeg på jakt på gårdsplassen med magnet inni et plastkrus og samlet opp magnetisk støv (naboen så bare litt rart på meg, de begynner å bli vant til å ha en forskerfabrikksjef i gata). Fangsten ble overført til limet på en post-it lapp, og deretter kunne jeg studere partiklene i stereolupen på kjøkkenet.

Lesing, skriving og hjernen

Å lese og skrive er en relativt ny oppfinnelse, og det er kun de siste 100-200 år vi har forventet at alle mennesker skal mestre denne kunsten. Det er nok den viktigste forklaringen på at mange mennesker har lese- og skrivevansker. Hjernen vår har ikke et område som er spesialutviklet for å forstå språk via skriftlige symboler slik den har for lydbasert språk. Derfor må hjernen ta i bruk områder som er ment å bli brukt til andre ting, når vi lærer å lese og skrive. Hvordan den gjør akkurat det, og om det går ut over andre ferdigheter, er gjenstand for intens forskning. Her bruker forskere hjerneskannere for å se hvilke hjerneområder som blir aktivert når vi leser og skriver. Nylig har en gruppe franske forskere gjort spennende funn. Som forsøkspersoner hadde de voksne analfabeter, voksne som lærte å lese og skrive som barn og voksne som lærte å lese da de var blitt voksne.

Revolusjonerende undervisningsmetode

Jeg mistenker at du som leser denne bloggen mang en gang har sittet i et auditorium og gjespet. I stedet for å bli engasjert i det foreleseren går igjennom, har du tenkt på helt andre ting, og når det hele er over, har du lært minimalt. Selv ble jeg så lei slike opplevelser da jeg studerte at jeg valgte bort forelesninger hvis ikke foreleseren var spesielt god. I stedet brukte tiden til å lese, jobbe med oppgaver og delta i kollokvier. Først når jeg selv var aktiv, lærte jeg noe. Nå får denne strategien støtte fra en helt fersk artikkel i selveste Science.

Hva gjør deg lykkelig?

Vil du vite hvor lykkelig du er og hva som gjør deg lykkelig, kan du bli med på et gigantisk forskningsprosjekt. Prosjektet blir ledet av Daniel Gilbert som er professor i psykologi ved Harvard University i USA, og du finner det på www.trackyourhappiness.org. Hvis du registrerer deg her, vil du hver dag motta e-post eller en sms (bare for Iphone) hvor du blir spurt om hva du gjør og hvordan du føler deg når du gjør det. Etter 50 registreringer vil du få en analyse av hva som gjør deg lykkelig. Du kan selv velge hvor mange registreringer du vil gjøre daglig.  Hittil har 5000 mennesker fra 83 land blitt med på prosjektet, inkludert meg.

Vårt nære forhold til dyr

Uansett hvilken religion eller kultur vi mennesker tilhører, har vi alle en ting til felles. Vi omgir oss med dyr, ikke bare husdyr og kjæledyr, men også nesten helt ville dyr. Vi stiller ut dyr og konkurrerer med dyr. Dyr er ikke bare til nytte, men også til hygge. Men hvorfor i alle dager er vi så interessert i dyr og så nært knyttet til dyr? Akkurat det har professor Pat Shipman ved Penn State University i USA undret seg over i flere år. Vi mennesker er er nemlig helt spesielle her. Ingen andre pattedyr ”adopterer” andre arter.

Hemmelighetsfull orgasme

Mange kvinner har problemer med å få orgasme, og noen ser ut til å fullstendig mangle evnen til å få en slik utløsning. Men hvorfor det er slik vet man lite om, for så langt har det vært forsket lite på orgasme og enda mindre på kvinners orgasme. Heldigvis finnes det "reddende riddere" også i denne bransjen! Barry Komisaruk ved Rutgers University i New Jersey er en av dem. Han har satt seg fore å avsløre hva som skjer i hjernen når kvinner får orgasme. Det gjør han ved å la kvinner onanere under et teppe i en hjerneskanner samtidig som han tar bilder av hvilke hjerneområder som er i aktivitet når hun når klimaks (snakk om å ha det interessant på jobben). Komisaruk håper han en dag kan bruke nevrofeedback for å hjelpe kvinner som ikke får orgasme til å få sin utløsning. Han vil la dem se på bilder av sin egen hjerneaktivitet i sanntid mens de onanerer slik at de kan justere hjernens aktivitet og oppnå orgasme (hvordan skal slik terapi gjennomføres i praksis tro?).

Barn er født som forskerspirer!

For tiden tester jeg ut et tenketreningskurs på 3. klassinger ved Tåsen skole. Hver gang jeg møter dem, blir jeg slått av hvor mye de forstår og hvor mye de klarer å resonnere seg frem til. På fredag lekte vi en lek der vi lot som vi studerte dyr på en fremmed planet. Alt vi fant ut om dyrene fylte vi inn i en tabell. Etterpå skulle vi bruke tabellen for å finne om påstander om dyrene om en konklusjon var rett eller gal. Det gikk som en lek, også når de måtte vurdere tre variable opp mot hverandre. Nok en gang fikk jeg oppleve hvordan barn er født forskerspirer, noe også årets bidrag i Årets Nysgjerrigper bekrefter. Når jeg samtidig syns at mye av naturfagsundervisningen i norsk skole ikke er i takt med tar barns kognitive utvikling, er det ikke merkelig at jeg ble mer enn middels interessert da jeg nylig kom over en artikkel i Science med tittelen ”Science starts early” av psykologiprofessor Frank  C. Keil ved Yale University i USA. Han mener mange pedagoger tar feil når de antar at barn har store problemer med å forstå verden vi lever i. Ny forskning tyder på det helt motsatte.

Kreft av CT-bilder?

Komputer-tomografi (CT) er en fantastisk røntgenmetode som tar billedsnitt av kroppens indre. Den har vist seg å være uvurderlig for å avdekke sykdom, og de som fant opp teknikken, ble hedret med Nobelprisen . Men i USA er det også vokst frem kritiske røster til CT. Et enkelt CT-skan kan avlevere en stråledose som tilsvarer flere dusin røntgenbilder tatt på tradisjonelt vis. Derfor frykter stadig flere at stålingen kan mutere arvestoffet i celler slik at de blir kreftceller. Det er spesielt grunn til å mistenke at barn kan ta skade, ettersom deres celler deler seg hurtig.