Svarte ulver og andre hårete historier

Hunden ble temmet fra ville ulver en gang mellom 15 000 og 40 000 år siden. Siden den gang har vi mennesker avlet frem egenskaper vi liker som f. eks. en bestemt type pels. I dag kommer hunder med så mange ulike typer pels at det kan være vanskelig å tro at de tilhører samme art.

Men en DNA-analyse av arvestoffet til 80 ulike hunderaser, viser at det ikke er så komplisert. Pels kan kategoriseres etter hvor lang den er, hvor krøllet den er og teksturen den har. Disse tre egenskapene styres igjen av tre gener som det finnes forskjellige typer av. Når ulike varianter av disse tre genene kombineres på ulike måter, blir resultatet det mangfold av pels som hunder har. Hvis du syns det er vanskelig å forestille deg gener i ulike varianter, kan du se for deg bilmodeller. Ta f. eks. en Toyota Yaris. Den kommer i ulike farger og med ulikt tilbehør, men alle er Toyota Yaris. Har du tre ulike bilmerker og tilgang til alle de ulike variantene innen hvert merke, kan du lage ganske mange kombinasjoner av tre biler. Pelsgenene fungerer på en lignende måte.

Ulvepels

Nylig har også ulvepels blitt gjenstand for DNA-analyser. I Nord-Amerika, men ingen andre steder i verden, finnes det nemlig ikke bare ulver med lys pels, men også svarte ulver. De mørke ulvene finner man i skogsområder, mens de lyse for det meste befinner seg i åpne landskap. Slik oppnår de optimal kamuflasje i forskjellig terreng. For å finne mutasjonen som lå bak denne evolusjonære tilpasningen, ble arvestoffet til 265 lyse og svarte ulver sammenlignet. Det viste seg å være et DNA-område kalt K^b, som var sentralt. Men hvor kom denne DNA-biten fra? For å finne svaret ble det samme DNA-området i coyoter og Akita, boxer, bulldogg, Dalmatiner, Dobermann pincher, curly-coated retriver, Labrador retriver, puddel og Portugisisk vannhund undersøkt. Resultatene avslørte at K^b stammet fra hunder. En eller annen gang tilbake i tid må altså en Nordamerikansk ulv ha paret seg med en mørk hund. Genvarianter som vi mennesker har selektert på gjennom avl, kan altså komme til nytte igjen blant ville dyr.

Musepels

At evolusjon er en viktig drivraft for å endre pels, er også en liten brun og hvit amerikansk mus med navnet Peromyscus et ferskt eksempel på. Musen har et brunt område på overkroppen og er hvit på undersiden, noe som gir god kamuflasje på mørk bakke. Men nylig har en del mus flyttet ut på strendene i Florida, og hos disse musene har det brune området blitt lysere og mindre, noe som gir god kamuflasje i sand. Her skyldes forskjellen at et gen som styrer pigmentering av pelsen under fosterutviklingen, er regulert forskjellig i de to musetypene. Litt mer komplisert er nok pigmenteringen av kattedyrenes prikker og striper, men årsaken er den samme som hos ulv og mus viser en fersk studie. Pelsfargen henger tett sammen med terrenget kattedyret befinner seg. Leopardens prikker gir f. eks. effektiv kamuflasje i skog mens løvens mindre fargesprakende pels gir kamuflasje i åpent landskap.

Menneskehår

Hva så med oss mennesker? I motsetning til håret på de fleste andre pattedyr, vokser vårt hodehår, underarmshår, og hår på bein og tær, helt til det faller av. Det skyldes en 250 000 år gammel mutasjon i et av genene som styrer hårvekst. Hvorfor fikk så denne mutasjonen spre seg? Engelske forskere spekulerer på om det kan skyldes forfengelighet. Et hår som vokser gir jo mulighet for stadig å forandre frisyre. Dessuten må vi stelle håret daglig for at det ikke skal bli helt uregjerlig. Et velstelt hår kan dermed ha fungert som et tegn på sunnhet og overskudd og virke tiltrekkende på potensielle partnere. Frisyrer kan også ha blitt brukt for å vise tilhørighet til en spesiell gruppe.

Mutasjonen som gir kvinner lyst hår og blå øyne er derimot langt yngre. Den oppstod i Europa en gang mellom 10 000 og 20 000 år siden. Grunnen til at denne egenskapen spredte seg, var antageligvis at steinaldermenn foretrakk blondiner. Og når denne fargen var blitt vanlig, ble andre hårfarger ansett som sjeldne og attraktive. Slik fikk folk i Europa de mange variasjonene av hårfarger som vi har i dag. Til og med kommunegrått kan en gang ha vært hot.