fredag 8. april 2011

Aspirin, legemiddel med en lang historie

Neste gang du kikker i medisinskapet eller går på apoteket, bør du ta en ekstra god kikk på piller som Globoid og Dispril. Inni disse små tablettene finnes et stoff som er en av legevitenskapens eldste og største oppdagelser.


Når det hele startet, er usikkert. Antagelig har folk kjent til virkningen av piletrebark i titusener av år. Den første nedskrivningen om denne plantemedisinen finner vi på 5000 år gamle steintavler fra kongedømmet Ur i det nåværende Irak. Og både de gamle Egypterne, Grekerne og Romerne visste at pulver eller uttrekk fra barken senket feber og lindret smerter. Men et eller annet sted, på vei inn i Europeisk middelalder ble kunnskapen om piletrebarkens virkninger borte, inntil en sommerdag i 1779. Da fikk den engelske presten Edward Stone det merkelige innfallet å smake på barken til et piletre. Til sin store overraskelse syntes han at han hadde smakt noe lignende før. Den bitre smaken lignet det bark fra det peruvianske treet chinchona smaker. På 1700-tallet ble den importert til Europa i store mengder fordi den var den eneste medisinen man hadde mot malaria. Kunne piletrebark ha en lignende effekt? Stone plukket med seg så mye bark han kunne bære og dro rett til mølleren. Der fikk han tørket og malt barken til et pulver. Deretter kunne han som prest kommandere alle i sin nærhet som hadde smerter eller feber til å være forsøksdyr. Men han trengte ikke å be folk mange ganger. For barkepulver hadde en utrolig effekt. Snart kom folk fra nær og fjern for å få når de var syke. Pulveret senket feberen forbundet med malaria og reduserte smerter. Piletrebarkens gode virkninger var gjenoppdaget i Europa.

Kjemikerne ble stadig dyktigere i løpet av 1800-tallet, og mange av dem undersøkte piletrebarken nærmere. De klarte å rense ut virkestoffet fra barken, og det fikk navnet salisylsyre etter det latinske ordet salix som betyr piletre. På begynnelsen av 1900-tallet tok det virkelig av. Leger innså at her hadde man en medisin som faktisk virket, og det var ytterst sjeldent på denne tiden. I Tyskland ble det bygget fabrikker som produserte medisinen i store mengder. Ved å forandre molekylet litt kjemisk, ble det snillere mot magen, og fikk navnet acetylsalisylsyre som ble solgt under varemerket aspirin. Kikker du på innholdsfortegnelsen på Dispril og Globoid her i Norge, ser du at de inneholder det samme.

Aspirin ble en utrolig salgssuksess. I løpet av 15 år var det den mest solgte medisinen i hele verden. Den ble brukt mot alt fra forkjølelse, tannpine, migrene, og giktsmerter. Ja, da spanskesyken herjet som verst i 1917-1918, ble aspirin enda mer populært. Den var den eneste medisinen som hadde noen effekt hvis man ble rammet av viruset. Med aspirin i blodet, gikk i hvert fall feberen ned.

I 1972 hadde mennesker hatt glede av hemmeligheten i piletrebark i minst 6000 år, men fortsatt var det ingen som visste hvorfor det virket. Virket det på sentralnervesystemet, eller virket det lokalt der hvor man hadde plager og smerter? Den 23. juni 1971 avslørte forskerne John Vane og Priscilla Piper i det berømte tidsskriftet Nature, hemmeligheten. Acetylsalisylsyre hindrer celler i å omdanne lange flerumettede fettsyrer til en type stoffer som kalles prostaglandiner. Slike prostaglandiner kan fremkalle nettopp smerter, feber og en rekke andre symptomer.

Fortsatt er acetylsalisylsyre en populær medisin, og mange forskere mistenker at den også kan ha andre helsebringende effekter som å beskytte mot kreft, alzheimer og hjertekarsykdommer. Ja, noen går så langt som å hevde at vi burde spise acetylsalisylsyre som et vitamin! Dessverre er det umulig å si sikkert om stoffet har slike effekter. Uavhengige forskere har ikke pengene som må til for å gjennomføre store studier som kan gi sikre svar. Og legemiddelindustrien ser ikke noe poeng i å bruke penger på slik forskning. Patentet på aspirin gikk ut for 85 år siden. Det er altså ikke mye å tjene for et selskap på å finne nye bruksområder for aspirin.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar