Hva må til for å oppdage noe nytt?

Laura Soucek

Biologisk forskning har lenge vært preget av stor selvtillit. Men stadig flere begynner å innse at mye, ja kanskje mesteparten av det som skjer inni levende celler, fortsatt er uklart. Skal vi komme videre, trenger vi midler til grunnforskning og talentfulle mennesker som vil drive med grunnforskning. Da er det ikke nok å bevilge midler til dagens forskere. Vi må også inspirere fremtidens talenter. Det viser f. eks. siste utvikling i vår kunnskap om proteinet MYC.


MYC er med på å bestemme hvor ofte cellene våre deler seg, at de gjør jobben sin og at de begår et stillferdig selvmord når de er utslitt. I de fleste kreftceller er det for mye MYC. Hvis man klarer å få kreftceller som dyrkes i flasker, til å lage mindre MYC, så tar de selvmord. Allikevel hadde ingen inntil nylig, forsøkt det samme i en hel kropp. Fordi MYC er et meget viktig protein, antok man at hemming av MYC også ville skade friske celler. Italienske Laura Soucek var ikke overbevist om at det var slik og fikk utviklet en genmodifisert mus, hvor proteinet MYC ble hemmet når musen fikk en bestemt type antibiotika. Musene ble så utsatt for en behandling som førte til at de fikk lungekreft. Etter at sykdommen hadde fått utvikle seg, fikk halvparten av musene behandling med antibiotika for å hemme proteinet MYC. Da musene senere ble obdusert, viste det seg at behandlingen hadde fått kreftsvulstene til å forsvinne! Friske celler hadde derimot tatt liten skade, og skadene ble raskt reparert når man tok bort antibiotikabehandlingen.

Denne historien fra grunnforskningens verden er et godt eksempel på at vi fortsatt kan for lite biologi til å forutsi med stor sikkerhet hvilken forskning som vil gi interessante resultater. Verdens legemiddelindustri er kanskje den aktøren som har merket akkurat det best. Parallelt med kartleggingen av menneskets arvestoff, oppstod en stor optimisme, og det ble utviklet ny teknologi. Men til tross for bruk av milliarder på genomics, proteomics, microarray og bioinformatics for å utvikle molekylærmedisin, gjerne i form av ”personalized medicine”, har resultatene latt vente på seg. Mange av molekylene man har hatt stor tro på, viser seg å være for lite effektive eller for giftige.

Mye tyder på at våre modeller for hva som foregår inni en celle har vært for enkle. Vi har først og fremst fokusert på de 2% av DNA som vi kaller gener og som blir avlest i form av RNA-molekyler som igjen koder for proteiner. Nå viser det seg (kanskje ikke akkurat overraskende i etterkant) at også de resterende 98% av arvestoffet vårt har viktige biologiske funksjoner. Dette arvestoffet blir i likhet med genene avlest i form av RNA, men disse RNA-molekylene er ikke passive oppskrifter på proteiner. I stedet har de selvstendige og aktive roller i cellene våre. Noen av disse mekanismene har vi forstått, men mange gjenstår det å avdekke. Forstår vi disse mekanismene, kan vi få en langt dypere kunnskap om hvordan celler reguleres enn vi har i dag.


Det som kjennetegner grunnforskere som Laura Soucek er at de opplever en stor indre glede ved å frembringe ny kunnskap. Deres sterkeste drivkraft er ikke høye lønninger og store materielle goder, men nysgjerrighet og ønske om faglig anerkjennelse. Hvordan blir så slike mennesker opptatt av vitenskap? For noen år siden spurte jeg 17 grunnforskere om akkurat det. Felles for dem alle var at de hadde opplevd noe som vekket deres faglige interesse før de var 12 år. Det kunne være alt fra foreldres engasjement til et museumsbesøk, en spesiell bok eller en naturopplevelse. Ingen fortalte at de hadde fått sin interesse for vitenskap fra opplevelser i norsk skole. Slik frykter jeg det er for mange barn og ungdom fortsatt. Ungdom vi møter i Forskerfabrikken forteller at de savner flere utfordringer i naturfag. De ønsker lærere som kan gjøre flere eksperimenter, som kan koble det som står i lærebøkene til dagsaktuelle temaer og som kan vise dem nye sammenhenger. Det pågår nå en utstrakt satsning på å øke kompetansen blant lærerne i Norge, men foreløpig er ikke naturfaget satt ordentlig på dagsorden. Vi har fått nasjonale prøver i matematikk, norsk og engelsk, men det er kun Oslo-skolen som har innført egen kartleggingsprøve i naturfag. Burde ikke en slik satsning være nasjonal?

Laura Soucek har følgende forklaring på hvorfor hun ble forsker:
” In primary school, we did not have a formal science teacher, but our class would have a guest every couple of weeks: "il Maestro Felci". He was a science expert, who had the most amazing way of teaching. He would show us principles of physics and biology using interactive "toys". To us, he looked like a magician, with never-ending tricks up his sleeve. His visits were a reason to be really excited and happy for days. I wish I could tell him now that that magic never faded for me and I still find it unique. ”