Nok en gang ble hjernen glemt

Sosial klasse bestemmer mattekarakteren, skrev Aftensposten i går, tirsdag 12. april. Konklusjonen er basert på en undersøkelse der 600 ungdom har svart på mange ulike spørsmål som igjen har blitt satt i sammenheng med elevenes resultater. Slik fant man at blant elever med foreldre som har høy utdanning, fikk hele 43 % 5 eller 6 i matematikk. Det tilsvarende tallet for elever med foreldre med lav utdanning, var derimot 22 %. Forskerne ved UiO, som har utført studien, tror forskjellene skyldes at barn av foreldre med høy utdanning får mer trening i å tenke teoretisk enn andre barn. De beskriver matematikk som et uttrykk for teoretisk beherskelse. For å motvirke disse skjevhetene, foreslår de at elever skal få et mer praktisk læringsmiljø. I samme artikkel hevder matematikkguru Scott Flansburg at det lekes for lite med tall i norsk skole.
Jeg sitter forundret tilbake etter å ha lest det hele. Rådene om lek og praktisk matte, som blir trukket frem i denne artikkelen, er helt i strid med hva jeg lest det siste året.
Det skyldes antageligvis at både journalist og øvrige som er intervjuet i denne artikkelen kun har fokus på miljøfaktorer som påvirker matematikkunnskap. De overser kroppsdelen hvor matematikken tolkes, forstås og læres, altså hjernen. Det var tydelig ikke nok med Harald Eias hjernevask i fjor.

For meg, som er biokjemiker, er det derimot nesten er ryggmargsrefleks å undre på hva som skjer på celle- og hjernenivå når vi lærer, men vi er ikke mange som er opptatt av det her i Norge. Derfor ble jeg overlykkelig da jeg for 2 år siden fant en nystartet forening i USA som heter ”Mind, Brain and Education”, og meldte meg sporenstreks inn. Foreningen vil bygge bro mellom nevrologisk, psykologisk og pedagogisk forskning. Den vil utvikle undervisningsstrategier som kombinerer biologisk kunnskap med psykologiske- og pedagogiske modeller. En av hovedideene er at hvis vi skal utvikle gode undervisningsmetoder og tester, må de harmonere med hvordan hjernen utvikler seg gjennom barneårene og hvordan den lærer. Vi kan ikke bare studere oss selv utenfra og kartlegge miljøfaktorer, men må koble læring til nevrologiske prosesser. Amerikanske forskere har funnet at når matematikkundervisning og testing følger en progresjon som er naturlig for hjernen, blir barn fra ressurssvake hjem like gode i mattematikk som barn fra ressurssterke familier. Denne undervisningen tar blant annet hensyn til utviklingen av kortidsminnet i hjernen, og belaster ikke barn med oppgaver som krever mer korttidsminne enn de har biologiske forutsetninger for å mestre på sitt alderstrinn.

Det siste året har jeg hatt gleden av å bli kjent med professor Hermundur Sigmundsson som interesserer seg for biologisk psykologi ved NTNU i Trondheim. Han blant annet vært opptatt av matte og nevrologi. Hans forskning viser at hjernen trenger noe helt annet enn lek og praktiske oppgaver for å lære matematikk. Den trenger spesifikk trening i det den skal lære, og umiddelbar tilbakemelding hvis den gjør feil. Slik styrker man de nevrologiske koblingene som må til for å lære ferdigheten, og samtidig unngår man feillæring. Skal en elev lære å legge sammen tall, må han eller hun altså øve på det, ikke å legge sammen epler. Han har selv testet ut metoden på fire elever på 7. trinn som hadde store problemer med å beherske de grunnleggende regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. Med spesifikk trening, hvor de kunne regne opptil 400 regnestykker på en time, opplevde alle mestring og fremgang. Det var ikke nødvendig med lego, lek og matematikkjakt. I løpet av 7 måneder lærte de det de skulle lært i løpet av 6 års skolegang, og de syntes til og med at det var gøy.

Så kan man jo spørre seg hvorfor mange fagfolk har så store problemer med å ta inn over seg det biologiske aspektet rundt læring. Jeg tror det på en side handler om manglende kunnskap for biologien og hvor langt den har kommet i å forstå cellulære prosesser. Videre handler det om hva som er politisk korrekt. Det kan jo f. eks. tenkes at akkurat som anlegg for sport er delvis arvelig så kan også anlegg for ulike tenkeoppgaver ha en arvelig komponent, og det er politisk betent. Men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke tar med et slikt perspektiv når vi skal forme fremtidens undervisningsmetoder. Arv er uansett kun et utgangspunkt, og kunnskap om arv kan gi oss bedre verktøy for å lage gode undervisningsstrategier. Hjernen er et plastisk organ som formes etter hvordan vi bruker den. Gjennom barne- og ungdomsårene gjennomgår den store omstruktureringer, og vi får nye hjerneceller hele livet. Hele veien pågår et samspill mellom gener og miljø. Jeg er overbevist om at hvis vi gir hjernen miljøpåvirkninger som bygger opp under dens biologiske forutsetninger, blir læringsutbyttet størst.