Mary Anning, en ekte heltinne

Vi er vel hjemme igjen fra en fantastisk tur langs The Jurrasic Coast. Allikevel er det ikke naturen, fossilene eller geologien som har gjort størst inntrykk på meg disse dagene. Nei, det er historien om Mary Anning. Etter å ha lett etter fossiler og innsett hvor krevende det er, er jeg ganske sikker på en ting. Hun hadde blikket, og hun hadde utholdenheten. I tillegg hadde hun sikkert nysgjerrigheten som må til for å stille spørsmål som andre ikke stiller. Det var nok kombinasjonen av disse egenskapene som gjorde henne til en av tidenes største fossiljegere.

Det hele startet i barndommen tidlig på 1800-tallet, da faren hennes utstyrte henne med en hammer og tok Mary med på stranden i Lyme Regis for å finne merkverdigheter, som fossiler ble kalt på den tiden. Merkverdighetene ble solgt til turister og var en ekstrainntekt ved siden av det faren tjente som snekker. På folkemunne ble de ulike formene kalt slanger, liljer og djevelens tånegler, men ingen brød seg med å spørre hvorfor de var der. Til det satt bibelens lære alt for sterkt i ryggmargen. Jorden var skapt på 6 dager, og beregninger viste at den var 6000 år gammel. Men Mary undret seg. Hvordan kan det være dyr inni fjellene hvis de ble skapt før dyrene, tenkte hun. For å sette troen på prøve, foreslo noen. Gud skapte noen livsformer han ikke var helt fornøyd med, hvisket andre. Kanskje dyrene finnes, men vi har ikke sett dem enda, var også et forslag. At det fantes dyr og planter som var utdødd, var en ny og farlig tanke som brøt med kristendommen. Det samme var ideen om at jorden var eldre enn bibelen hevdet.

Det ble stor oppstandelse da Mary i en alder av 12 år fant det første monsteret, eller krokodillen, som den ble kalt, sammen med broren sin. Både Mary og hennes venninne Elisabeth Philpot tenkte i sitt stille sinn at det ikke kunne være en krokodille. Øynene var alt for store, og kjeven var lengre og slankere. Funnet satte Lyme Regis på kartet til geologene i England, som snart utnyttet Marys ferdigheter i å finne fossiler til det fulle. Etter noen år ble ”krokodillen” anerkjent som en helt ny dyreart og fikk navnet Ichthyosaur. Noen år senere fant hun det første eksemplaret av en Plesiosaurus, et langhalset reptil som levde i vann og kunne bli 5 meter lang. Hun var også den første til å finne en fossil av det flyvende reptilet Pterodactylus i England. Til tross for at hun bare hadde lært å lese og skrive på søndagsskolen, leste hun vitenskapelige artikler og var en faglig støttespiller for anerkjente geologer. For å bedre forstå anatomien til fossilene hun fant, dissekerte hun dyr som lignet.

Mary Anning´s funn ga et viktig bidrag til det verdenssynet vi har i dag. Vi er ikke lenger forbauset over at arter kan utryddes, men ser at stadig flere arter forsvinner rundt oss. Vi vet at jorda ikke er 6000 år gammel, men har gjennomgått mange store endringer i løpet av sine 4,5 milliarder år. Som voksen ble Mary Annings anerkjent av geologer både i Europa og USA, og mange kom for å besøke henne. Men som kvinne, og i tillegg en kvinne av arbeiderklassen, var det lite rom for offentlig faglig anerkjennelse. Hennes arbeid ble diskutert av vitenskapsmenn i hele Europa, men selv fikk hun aldri anledning til å skrive en vitenskapelig artikkel eller delta på vitenskapelige møter. Mange menn publiserte vitenskapelige artikler om hennes funn, uten å nevne henne med et ord, og det såret henne.

I vår tid har hun fått oppreisning. I 1999, 200 år etter at hun ble født, ble det arrangert et internasjonalt møte om henne i Lyme Regis. I 2010 ble hun kåret til en av de 10 viktigste forskerne i Storbritannia noen sinne, og nylig er det også utgitt to romaner om henne. Den ene, Remarkable Creatures, av Tracy Chevalier, har jeg selv nettopp lest og kan anbefale den varmt til andre. Den andre, som heter Curiosity og er skrevet av Joan Thomas, bestiller jeg nå. Hvorfor blir jeg så fascinert av historien om Mary Annings? En grunn er sikkert at historien om henne er en klassisk heltehistorie, her med den lille fattige jentungen i hovedrollen. Samtidig minner historien om Mary Anning oss på hvorfor barn skal ha rett til utdanning uavhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Den viser også hvor absurd det er at man ikke kan få anerkjennelse for det man gjør fordi man har ”feil” kjønn. På disse områdene er det fortsatt en lang vei å gå i mange deler av verden i dag.