En "rasistisk" hund og mistenksomme mennesker

Balder, alltid skeptisk mot fremmede..., ellers kjærlig

Jeg har alltid min kjære Balder, en blanding av Rottweiler, Labrador og diverse andre hunderaser, i bånd.  Balder liker nemlig ikke folk som er annerledes eller folk som dukker opp på uvante steder. Hvis jeg ikke kommer ham i forkjøpet og forteller at ting er greit, våkner vokterinnstinktet, og han bjeffer, knurrer og hopper mot det han opplever som utrygt. Med en skjermet oppvekst  i et villstrøk i Oslo, betyr det at min kjære hund er langt fra politisk korrekt. Han er skeptisk mot de fleste med mørk hud, funksjonshemmede og andre som skiller seg ut fra det han er vant med, noe som kom ekstra sterkt til uttrykk den gangen jeg møtte en afrikaner med krykker.

Jeg har lenge forsøkt å venne ham av med denne oppførselen, men har vel delvis gitt opp. Dessuten, med en Rottweiler til far, er oppførselen kanskje ganske normal. Tradisjonelt ble nemlig Rottweilere brukt som vokterhunder, og egenskapen om å beskytte folk og fe mot det som er fremmed, har blitt avlet frem gjennom generasjoner.

Nyere forskningsresultater tyder på at skepsis mot fremmede er en evne som ikke bare skapes av miljøet vi vokser opp i, men også er en del av vår biologi. Når forsøkspersoner blir bedt om å kategorisere ulike begreper og ansikter, ser man en klar tendens til at folk forbinder negative ord med ansikter som er fremmedartede. Og denne egenskapen finner man ikke bare hos voksne, men også hos helt små barn. Sjimpanser og mindre aper er også mer skeptiske mot artsfrender som ikke tilhører flokken, enn dem de omgås til daglig. Det tyder på at mistenksomhet mot fremmede går langt tilbake i evolusjonen.

Hvorfor har vi så en slik medfødt frykt for dem som ikke er en del av vår gruppe? Studier av mennesker som lever slik vi gjorde i steinalderen, kan kanskje gi svaret. De lever alle i små grupper hvor medlemmene hjelper hverandre med stort og smått. Samtidig skiller de klart mellom hvem som tilhører gruppen, og hvem som har en annen tilhørighet. Denne egenskapen kan ha økt sjansen for å klare seg i vanskelige tider.

Heldigvis er vi mennesker ikke prisgitt våre medfødte egenskaper, men kan jobbe aktivt for å bearbeide dem. Sitter du f. eks. å vurderer søkere til en stilling, kan du reflektere over om det er rasjonelle årsaker til at du velger noen fremfor andre, eller om det er din innebygde skepsis som slår til. En forsker har gått litt lenger for å motvirke egne fordommer. Hun har installert en skjermsparer som viser ansikter til mennesker med et utseende eller etnisk opphav som er uvant for henne. Slik håper hun å bryte ned hjernens innebygde mistenksomhet.

Et slikt program vil neppe hjelpe Balder som ikke har evnen til selvrefleksjon. Hvalper har et sosialiseringsvindu fra de er 2 -14 uker gamle. Folk, dyr og gjenstander de får positive opplevelser med i denne perioden, er de som oftest trygge på senere i livet, mens de derimot kan vise utrygghet for ting og situasjoner som de ikke ble eksponert for da de var små. Jeg var ikke oppmerksom på denne sosialiseringsprosessen da Balder var hvalp. Nå er det antageligvis for sent.

Kilde: Science, vol 336, s 825-827, 2012