Smartere av voldelige dataspill?

Kan voldelige dataspill med masse action kan ha positive effekter på hjernen? Ja, mener professor Daphne Bavelier som nylig hadde et innlegg på den årlige konferansen om Mind, Brain og Education i Forth Worth Texas. Selv var jeg temmelig skeptisk til denne påstanden, men etter hvert som hun la frem overbevisende data, ble jeg ganske overrasket. Ta f. eks. mennesker som har amblyopi eller dovent øye som det også kalles. Lidelsen skyldes mangelfull stimulering av synsnerven på et øye i tidlige barneår fordi dette øyet er noe svakere enn det andre. Hvis problemet oppdages sent, mente man tidligere at det ikke var så mye å gjøre. Men resultater blant annet fra forskning på effekten av dataspill, viser at hjernen er plastisk også i voksen alder. Kun 25 timer med voldelig dataspilling, hvor øynene så på hver sin skjerm, førte til varige bedring av synet hos voksne med dovent øye.  Bavelier har også funn som viser at slike spill kan øke øynenes evne til å skille kontraster med nesten 60%, en egenskap som som svekkes med alderen, men som er veldig viktig for å ha godt syn. Er du over 40 år gammel og liker dataspill med vold har du derfor nå en glimrende unnskyldning, og vi andre bør kanskje begynne å spille.

Å utvikle den medfødte tallfølelsen

Voksne som sliter med matematikk, skylder ofte på at de ikke har mattehjerne. Det er en dårlig unnskyldning, for ingen mennesker er født med en hjerne som er skapt for matte. Vi har f. eks.

ingen hjerneområder dedikert til ligninger, brøk og prosent. I et historisk perspektiv er jo matematikk en temmelig ny oppfinnelse som ikke har rukket å påvirke vår biologiske evolusjon. Det hjernen derimot har er tallfølelse, og skal vi bli gode i matte, er det den vi må videreutvikle.

Skal forskning holdes hemmelig?

Se for deg følgende scenario: etter en lang arbeidsdag, drar en biolog hjem med T-banen. På veien begynner hun å kjenne seg varm og musklene begynner å verke. En influensa er på vei. Problemet er bare at det ikke er snakk om en vanlig influensa, men et fugleinfluensavirus som hun har jobbet med på laboratoriet, og som er designet for å kunne smitte mellom mennesker. Ved et uhell har hun selv blitt smittet, og nå kan viruset kan allerede ha spredd seg i løpet av reisen hjem.

En fremtid med designerbabies?

I dag tapper leger fostervann fra livmoren for å undersøke arvestoffet til et foster. Inngrepet gir en forbigående økt risiko for abort med 0,5-1 %. Derfor vil sikker noen anse det som en god nyhet at en blodprøve fra mor vil kunne erstatte slike fostervannsprøver i løpet av få år. Noen av cellene fra et foster finner nemlig veien til morens blod. Ved å analysere slike celler, vil selskapet Sequenom i San Diego lansere testen MaterniT21, som undersøker om et foster har Downs syndrom. Testen er basert på å kopiere opp ørsmå mengde med foster-DNA for å undersøke om fosteret har en ekstra kopi av kromosom 21. Testen vil bli markedsført som et supplement til ultralyd og proteinmarkører i blodet. Når disse testene påviser Downs, tar de feil i 5 % av tilfellene. Testen til Sequenom tar derimot bare feil i 0,2 % av tilfellene og kan derfor erstatte fostervannsprøve.